Trekk av Barbu gårds historie i eldre tid

Barbus framtid har vært mye diskutert lokalt i seinere tid i forbindelse med planer om utbygging i sjøkanten. Denne artikkelen vil trekke fram noen glimt fra Barbus fortid som ikke er sammenfattende belyst fem; fra en tid lenge før Barbu kommune i 1902 ble en del av Arendal. Barbus eldre historie bidrar til å kaste lys over storkommunen Arendals historie som nå skal skrives henimot 300-årsjubileetfor byen i 2023.

Tekstforfattere: professor Ingeborg Fløystad

Det var Barbu gård som ga navn til området. Opplysninger samlet fra spredte kilder gir mulighet til å beskrive gårdens eierforhold, næringsressurser og bosetting i området med vekt på 1600-tallet og fram til 1720-tallet. Det er dette tidsrommet som denne artikkelen skal omfatte. Særlig gir et skifte fra 1707 mange opplysninger om Barbu, nemlig skiftet etter den avdøde eieren av Baaseland jernverk i Holt, Frantz Børting.(1) Eierne av Baaseland eide også Barbu gård på den tiden. Men gården hadde flere eiere i tidsrommet som omtales. Og mange eiendomsløse husmenn og strandsittere med familier var samtidig bosatt på gårdens grunn.

Barbu og Erik Munk

Barbu var en mindre gård på  1 ½ hud etter målstokken som i eldre tid ble brukt for skatteformål på Agder. En stor gård var vanligvis på 4-5 huder. Gårdene på Agder hadde gjerne to eller flere eiere og/eller brukere. Dette ser også ut til å ha vært tilfelle med Barbu da lensherre over Agdesiden fra 1571 , Erik Munk, skaffet seg rettigheter i Barbu-elva og gården i 1571 og 1575/76. Det første elvekjøpet kom i juli 1571 da to menn solgte eierrettigheter i «Barboo aa fra Langseff marck og udi salt søen» til Erik Munk. Kjøpesummen er ikke nevnt i salgsdokumentet, men det nevnes til slutt at Munk av sin gode vilje ga konene til de to selgerne hvert sitt kåpetøy «aff engelst», vel av engelsk ulltøy, klede! Han slo seg ned på gården og kalte seg Erik Munk til Barbo.(2) Tidligere lensherrer hadde holdt til på Nedenes kongsgård i Øyestad.

Det var vel muligheter som vassføringen i elva i Barbudalen ga, skogene i området, kjennskap til forekomst av jernmalm der og nærhet til sjøen, som førte til at Erik Munk interesserte seg for Barbu og gårder omkring som han også overtok. 1 1574 fikk han «og Consorter», andre interessenter, tillatelse av kongen til å opprette en jernhytte, uten at det er nevnt hvor dette kunne skje. Siden Munk bosatte seg på Barbu gård, kan han ha fått satt i gang noe malmbryting og jernutvinning på gårdens grunn før han i 1585 ble avsatt som lensherre etter stridigheter med bøndene i lenet han administrerte.

Men det må understrekes at spor etter en eventuell slik virksomhet, som teknisk ikke kan ha vært av en slik art på den tiden at det kan kalles et jernverk, ikke er oppdaget i noen kilder ennå. Det er heller ikke kildegrunnlag for å si at det ble utvunnet jern der videre på 1500-tallet. Barbu jernverk med jernframstilling via masovn oppstod på 1630-tallet etter det kildeundersøkelser viser.(3) Erik Munk begynte kanskje også med sagbruksdrift i Barbu-elva, han hadde i alle fall sagbruk i distriktet.(4) Da Munk ble avsatt og forlot landet, ble Barbu og andre gårder i Nedenes som han eide, konfiskert under Kronen, dvs. kongen, til inn på 1600-tallet.

Eiere og næringsvirksomhet på 1600-tallet

Barbu gård opplevde mye eierskifte på 1600-tallet. Og som vi skal se, la gårdens ressurser grunnlag for jernverksdrift en del år, deretter gruvedrift, sagbruksdrift og kverndrift.

1 1630-årene kjøpte/eller makeskiftet Christoffer Gjøe, tidligere lensherre i Nedenes, Barbu gård til seg fra kong Christian IV, og Gjøe fikk 1639 privilegium på å drive Barbu jernverk som var satt i gang noen år før av Herman Krefting. (5) Dette jernverket vet vi sikkert eksisterte fra 1630-årene til ut i 1650 årene. Siste gang masovnen var i drift, var 10 uker i 1657, og siste stangjernsmiing var i 1659.

I disse årene var verket til og fra i kongens eie, og Christian IV gjorde et kortvarig forsøk (1647) på også å utvinne gull fra fjellet i Barbu. Da de siste eierne ga opp driften av jernverket, gikk eierskapet av verk og gård tilbake til kongen. Jernverket ble aldri satt i drift igjen, jernproduksjon som næringsdrift på gårdens grunn var slutt. Jeg har skrevet mer utførlig om Barbu jernverk i Fortuna nr.3, utgitt av Næs jernverksmuseum 2007, og det henvises til det jeg skriver der om dette verkets eksistens. Men jernmalmen i Barbu var en råvareressurs som lenge etter den tid ble hentet ut av fjellet og benyttet ved andre jernverk.

1665 ga kong Fredrik III privilegier til et jernverk i Holt, Baaseland jernverk. Dette var et nytt jernverk og ikke en direkte fortsettelse av Barbu jernverk slik det ofte gis inntrykk av i litteraturen og spres på internett. Barbu jernverk ble ikke flyttet til Båsland i Holt! Framstillinger som bygger på gamle historiske «sannheter» om de to jernverkene holder ikke alltid ved nærmere kildestudier, og de er vanskelig å utrydde.

Men kongen støttet opp om framtidig drift av Baaseland ved at han tilbød eierne å kjøpe Barbu gård og gården Vestre Kroken i Holt, og rett til "kjøpe «Materialier og Redskab ,som hos det gamle forfaldne Bareboiske Verk findis» , slik det står i paragraf 2 i privilegiebrevet til Baaseland. Om oppkomsten av dette verket, se min artikkel om dette i Aust-Agder-Arv 1998. (6) Det må antas at Baaseland-verket også skaffet seg noe malm fra Barbu, men jeg har ikke sett kilder som viser dette før etter 1700.

Barbu gård hørte på 1660-tallet til Kronen. Fredrik III hadde pantsatt Barbu og mange av sine eiendommer for å skaffe midler til krigføring mot Sverige, kriger som hadde pågått en del år. Da krigene var over, solgte kongen mye av sitt jordegods. Barbu gård på 1 ½ hud ble 1667 solgt for 300 riksdaler (rdl) til mennene som var medeiere av Baaseland jernverk.(7) Dette omfattet foruten de tre som hadde opprettet verket, en borger fra København og to ledende menn i Kristiansand, også ikke navngitte partisipanter, dvs. medeiere i datidens språk.

En av disse partisipantene kan ha vært Lauritz (Lars) Pedersen Brinch, eieren av Langsev gård og borger til Kristiansand. Han eide i alle fall 2/16 i jernverket da det 1682 ble solgt til Peter Børting. Lauritz Pedersen hadde 1670 fått kongelig bevilling til å opprette en sag i «Barboe Bech» som elva kalles. Han kan da ha hatt eierandel i Barbu gård. Han eide i alle fall halve Barbu seinere, han betalte for eksempel odelsskatt av halve gården i 1679 og 1685. Men kongen hadde også gitt sorenskriver Mathias Hvid som eide Strømsbu gård, tillatelse til å opprette sag i Barbuelva, og dessuten kvern. Dette protesterte Baaselands jernverkseiere på da de sa at de hadde lånt penger på Barbu gård til driften av verket. Kongen tilbakekalte da tillatelsen Hvid hadde fått, og Lauritz Pedersen kunne etter alt å dømme utnytte Barbuelva uten konkurranse.(8)

Da Peter Børting kjøpte Baaseland jernverk 1682, fikk han rett til å innløse Barbu «som er pantsat» heter det. Dette gikk ikke helt uten problemer da Lauritz Pedersen tydeligvis ikke ønsket å selge sin del. Men Oberbergamtet på Kongsberg dømte han i 1685 til å avstå gård og grunn mot en viss betaling. Peter Børting argumenterte med at «Barbu gård med underliggende sag og eiendom behøvdes til Baaseland jernverks drift». Kanskje Børting også ville låne penger på gården slik de forrige eierne hadde gjort. Men Lauritz Pedersen ville ikke underskrive skjøtet til Børting, og saken ble anket til Overhoffretten, datidens høyesterett. Der ble Oberbergamtets dom opprettholdt, og en kommisjon skulle taksere gården og bestemme hva Børting skulle betale.

Men Børting var treg til å betale for gården, og amtmann Jørgen Müller fikk beskjed om å hjelpe Lauritz Pedersen Brinch.

Salget gikk i orden, og etter at Børting overtok gården, ble det februar 1689 inngått avtale mellom Brinch og Børting om leie av Barbu sag og kvern. Brinch skulle betalt Børting 60 rd i året for dette, og avtalen ble fornyet ti år etter. (10) Etter kongelig tillatelse fra 1688 kunne det skjæres 8000 bord på Barbu sag, den høyeste tillatte sagskurd pr sag. i Nedenes. Bare en sag i Øyestad eid av Valentin Suhm hadde samme skurd, ellers var tillatt sagskurd for de andre sagene i Nedenes langt mindre. (11) Driften av Barbu sag var sikkert økonomisk lønnsomt for Brinch.

Når der kom kvern i Barbu, vites ikke eksakt. I 1661 heter det under omtale av gårdens ressurser at der kan opprettes en kvern for leie. (12) Kanskje Matias Hvid, nevnt ovenfor, begynte med det som etter alt å dømme var kommersiell kverndrift der, eller det kan ha vært Lauritz Pedersen. Men der var nok en gårdskvern tidligere for folk som hørte under Barbu gård.

Gårdbrukere, husmenn og strandsittere på 1600-tallet

Ingen som eide Barbu gård, bodde der på 1600-tallet. Bøndene som var brukere av gården, var samtidig leilendinger under de som til en hver tid eide gården. Fra litt ut på 1600-tallet kjenner vi navn på disse brukerne av Barbu: Tarald Aslaksen Barbu og deretter hans sønner Aslak og Bæruld. Kanskje Tarald Aslaksen var sønn av Aslak Gundersen som var en av to som solgte eierrettigheter i Barbu-elva 1571, se dette under omtalen foran av Erik Munk.

Tarald Aslaksen er nevnt i odelsmanntall 1624 som medeier av flere gårdparter i Tromøy sogn. Samtidig har han bodd på Barbu gård siden han brukte Barbu som tilnavn. Det ville ha stått om Tarald eide noe av gården. Tarald var da leilending under kongen og ble leilending under Christoffer Gjøe fra1630-tallet. Han var fortsatt bruker av Barbu gård 1646 da Gjøe solgte Barbu og også i 1647 iføIge skattematrikkelen som ble registrert det året, samtidig som Tarald Aslaksen fortsatt eide gårdsparter i Tromøy. (13) På en tegning av området fra denne tiden er «Barbo Bondegaard» der Tarald bodde, markert.

1 1660-årene hadde Taralds sønner, Aslak og Bæruld overtatt som brukere og leilendinger av Barbu gård. De brukte halvparten hver så gården kan da ha vært delt i to bruk. De to brødrene var samtidig skuteeiere som flere andre kystbeboere. Et skutemanntall fra 1661 forteller oss at Aslak og Bæruld Taraldssønner Barbo eide en skute på 4 lester sammen med Anders Torsen i Arendal. De deltok aktivt i skutehandel og i malmfrakt fra jerngruver ved kysten til jernverk østpå. 1 1653 finner vi Bæruld som skuteskipper da han i juli det året var over på Jylland og kjøpte korn. Samme skute var hans sønn Knud Bæruldsen mannskap på i 1655 da de fraktet malm til Larvik, sikkert til Fritzøejernverk. Malmen kan ha vært brutt i Barbu eller Torbjørnsbu-gruvene og fraktet ned Barbudalen. - Ifølge manntall som myndighetene samlet inn 1664 og -66 var Knud Bærulsen soldat på den tiden. Om han eller andre etterkommere etter Tarald Aslaksen Barbu var brukere av gården mot slutten av 1600-tallet er ikke kjent. (14)

Under gården var det flere husmenn og strandsittere, og mens jernverket eksisterte, er det rimelig at flere av dem hadde arbeid der. Da Christoffer Gjøe solgte Barbu jernverk med Barbu gård og andre navngitte gårder til kongen i 1646, nevnes følgende husmenn/strandsittere med fornavn: Knud, Henrik, Søren, Jørgen, Laurits og Amund som alle bodde i Kuviga der det følgelig var en begynnende tettbebyggelse. De betalte en riksdaler hver i plassavgift.

Tre menn betalte ikke avgift: Staffan, Nicolaus og Jerund. Disse tre var sikkert fagarbeidere på jernverket og kan ha kommet fra Sverige etter navnene å dømme. De ble boende etter at jernverket ble nedlagt og nevnes i manntall i 1660-årene. Staffan hadde da tilnavnet hammersmed, noe etternavn oppgis ikke. De to andre var Nicolaus Rasmussen og Jerund/ Gjermund Gunnarsen. Sistnevnte ble oppgitt til å være 86 år i 1664, i 1666 var han død.

Sju menn var husmenn under Barbu i1661, mens 14 husmenn er navngitt1664. Søren og Laurits Christensen hadde bodd der lenge da de også var nevnt i 1646. Noen hadde tilnavn som handverkere: Niels snekker, Hans feltbereder (han bearbeidde skinn) og Christoffer bergbryter bl.a. Flere bodde i Kuviga, så det må ha vært en liten tettbebyggelse der nede ved sjøen. Manntallene i 1660 -årene omfatter også sønner, og til sammen var der en navngitt mannlig befolkning på 38 personer under Barbu på denne tiden. Den yngste var 3 år, barn under den alderen ble altså ikke manntalsført. Med spedbarn og kvinner kan befolkningen ha vært 80-90 personer på 1660-tallet, og mange kan ha vært strandsittere i Barbu-bukta. Arendal kan på den tiden ha hatt et par hundre innbyggere. (16)

Barbu i 1707. (17)

Først litt etter århundreskiftet kan vi igjen få noe innsikt i Barbu gård og befolkningen der takket være skiftet i 1707 etter Peter Børtings sønn Franz Børting, daværende eier av Baaseland jernverk med underliggende gårder, inkludert Barbu. Skiftetakseringen av Barbu begynte 15. august 1707, og aller først ble bygningene på gården taksert. (18) De viste ikke spor av en eventuell «herregård» som Erik Munk kanskje satte opp da han bodde der 130 år før. (19).

På gården var der to våningshus, i samsvar med at der hadde vært to brukere som vi så tidligere. Men bare en bruker bodde der 1707, Niels Engvoldsen. Frantz Børting hadde brukt halve gårdens innmark, men han hadde bodd på jernverket. Huset som leilending og bruker Niels Engvoldsen bodde i, bestod av ei stue med et lite loft over. Alt var gammelt og «meget forfaren» både på vegger og tak, som var nevertak. Det andre våningshuset var også et gammelt stuehus, men der bodde ingen. Det var helt råttent og ubeboelig. Som det var vanlig i den tida, stod nok stuehusene i samme tun.

Som det også var vanlig på et gårdstun i eldre tid, var der flere uthus. Disse ble ved takseringen beskrevet som forfalne og/eller råtne. Der var en liten gammel stall med et lite trev over og ved siden av var der en liten «skygge», skykkje - vedbu, tekt med hon. Videre var der et fjøs, med høytrev, og en gammel løe med låve i enden en skykkje i enden for låven. Alt var under ett tak med never og hon. Dette uthuset ble brukt av leilendingen som hadde bygd ny skykkje. Ved siden av løa og låve var der et gammelt råttent hus der den ene enden var høyskjul og den andre enden stall. I tillegg var der to andre store høyløer med en liten låve under ett hontak, forfallent og råttent.

Deretter beskrives gårdens naturressurser. Leilendingen Niels Engvoldsen sådde to tønner bygg. Åker og eng var bedre vedlikeholdt på den halvdelen som Børting hadde brukt. Skogsressursene under gården var eik til eikebjelker, furu og gran til tømmer og smålast.

Deretter ble «Barboe JernMalm-Grube» inspisert «udi hvilke på noen år det ikke er brutt». Men på noen steder «der omkring» hadde Niels Engvoldsen brutt malm som han hadde kjørt til Baaseland- verket om vinteren. «Tegner samme Malm-Gang temmelig vel etter vårt skjønn», ifølge de som takserte gruva, dvs. der må ha vært gode malmforekomster.

Barbu sag og kvern ble beskrevet i detalj, noe som nok viser deres økonomiske betydning for eieren. Saga var en kongelig privilegert sag med tillatelse til å skjære 8000 bord, og den var i god stand og ivaretatt av Peder Larsen Brink, sønn av Lauritz Pedersen Brink som var død 1702. - Kverna stod litt ovenfor saga, og kvernhuset var nyoppbygd for fire år siden og hadde tegltak. Der var tre par hjulkverner, men bare to var i bruk ifølge mølleren Søren Andersen.

Rester etter jernverksdriften som var slutt femtiår tidligere, var også synlig. Den gamle masovnen som var «oppbygd og bestående på gården Langsevs eie», dvs. øverst i Barbudalen, var ganske «forfaren», og muren var delvis falt ned. Vurderingsmennene hadde ingen mening om den på grunn av dens «brøstfeldighet og udyktighet».

Antall husmenn/strandsittere, og dermed befolkningen knyttet til gården, var økt sammenliknet med på 1660-tallet. 1 1707 var antallet 24, derav fire enker. 15 av dem betalte 2 ort i grunnleie, tre betalte I rd og seks disponerte den største grunnen og betalte 2 rd i grunnleie. Ifølge en arbeidsavtale med Peter Børting høsten 1690 hadde alle unntatt en forpliktet seg til seks arbeidsdager på egen kost: tre dager til arbeid med gårdens gjerder, en dag til «at rødde» alle gårdens enger og to dager til innhøsting. De måtte også holde et postbud mellom Arendal og Baaseland-verket når det trengtes.

Da skiftet ble holdt, forpaktet Christen Nielsen Munk den halve gården som Frantz Børting hadde brukt. Men det hadde vært han «til stor skade» opplyste han, da der var lite høy. Christen Munk var dansk, kom fra Hjørring på Jylland, og var i ifølge et manntall 1701 skriver på jernverket. Da Peter Børting døde, tok Frantz Børting han i tjeneste videre mot en årlig lønn av 40 rd, og han forpaktet Barbu kvern. Munk giftet seg med en datter av Frantz Børting, Sophia, som Børting hadde utenfor ekteskap. Hun hadde derfor ikke arverett etter sin far. Men det opplyses i skiftet at hun og Munk hadde fått penger av Børting, og dette fikk de beholde, det ble ikke ført som gjeld til dødsboet. Christen Munk nevnes 1722 som strandsitter i Arendal under opplisting av de som var «smaae Kiøbmænd, dog ei Borgere». Han hadde da en skutepart, drev med handel og solgte også øl og brennevin. (20)

Niels Engvoldsen som forpaktet den andre halvdelen av Barbu gård og også var noe gruvearbeider, var skyldig dødsboet en god del. Som gårdbruker måtte han betale kirke- og prestetiende og skatt foruten 1 rd pr. år i landsskyld, leie av gården. For fire år skyldte han for dette i alt 26 riksdaler 2 ort. Annen gjeld han hadde til dødsboet inkluderte 15 rd. etter en rettssak i 1705. Der ble Niels Engvoldsen dømt til å betale en del av saksomkostningene uten selv å være dømt skyldig i anklagene som rettssaken dreide seg om, andres ulovlige utnytting av skogen i Barbu. Men han hadde mer til gode enn han skyldte dødsboet, særlig inntekter av malmbryting.(21) Hvor lenge Niels Engvoldsen forpaktet halve gården og bodde der, er ukjent.

Eierforhold til 1720-tallet

Etter Frantz Børtings død ble hans bror Cay Børting formynder for den da sju år gamle brorsønnen som arvet Baaseland jernverk med underliggende tre gårder. Cay Børting inngikk 1707 avtale med Peder Larsen Brinch, sønn til Lauritz/ Lars Pedersen Brinch, om leie av Barbu sag og kvern. (22)

Jernverket ble så i 1708 forpaktet til Niels Josten som i 1717 kjøpte verket med gårdene Båsland og Vestre Kroken i Holt, og Barbu. Jernverket fikk fortsatt noe malm fra Barbu gruve så lenge Josten hadde ansvar for gården. Men malm fra andre gruver, de fleste nær verket, var viktigere for dette jernverket. (23)

Jostens mangesidige næringsdrift, økonomiske spekulasjoner og kausjonering for andre skapte økonomiske problemer for han. Dette var nok årsaken til at det ble auksjon over Barbu i 1719, og gården ble overdratt til presten i Holt, Christian Dyrhus for 3800 rd. Dette ble tinglyst 18. juli 1719. Dette var en stor sum. Barbu gård med mark, skog, bygninger, sag og kvernbruk, husmannsplasser med grunnleie, arbeid og rettigheter ble i skiftene etter Peter og Frantz Børting i 1704 og 1707 lavere vurdert, til henholdsvis 2620 og 2550 rd (24).

Men den større summen som gården ble overdratt til Dyrhus for, kan ha tilsvart gjeld som Josten hadde til Dyrhus. Dyrhus døde 1720, og ved skiftet etter han samme år må gården ha gått tilbake til Josten som er oppført som skyldig 3000 rd til dødsboet etter Dyrhus. Påny ble det auksjon over Barbu, og 13. desember 1720 fikk Karen Lauritsdatter Brinch i Arendal, enke etter borgeren Christen Thommessen, Barbu med «tilliggende Herligheder» for 2550 rd. Som vi har sett tidligere hadde hennes far hatt Interesser i gården. Hun overdro i mars 1721 eiendommen til krigsråd Andreas Reesen som var gift med hennes datter fra første ekteskap, Karen Sørensdatter. (25) Gårdens tilknytning til Baaseland-verket var definitivt over. Malm derfra ble på 1700-tallet utvunnet av andre jernverk (som Hassel og Egeland), og gården ble tilknyttet arendals-borgerne.

1 1723 er bare krigsråd Reesen oppgitt som bruker av gården, (26) Niels Engvoldsen er ikke nevnt og kan ha vært død. Reesen og familien var etter alt å dømme bosatt der Niels hadde bodd, men da var husene sikkert ombygd eller nybygde. En kartskisse fra 1735 viser nemlig Barbu gård på samme sted som tegningen av området fra 1646/47. Nedre Barbu gård, der Arendal jernbanestasjon ble lagt på 1900-tallet, må ha kommet til seinere.

Jeg har ikke fulgt Barbu gård videre etter 1720-tallet. Vi har sett at gårdens historie til den tid var preget av mye eierskifte, og periodevis tilhørte den Kronen. Gårdens omskiftende eldre historie må ses i lys av at den hadde viktige ressurser som elveleie, jernmalm og nærhet til sjøen. Og siden gården lå svært nær Arendal, kom den vel fra 1700-tallet til å bli eid av kjøpmenn og andre velstående borgere der.

Noter:

1. Mange noter og kildeutgaver som er nevnt i notene er nå utlagt på internett (under Digitalarkivet eller Nasjonalbiblioteket) og kan leses der.

2. Erik Munks breve 1591, i Årbok 1956. Aust-Agder-museet, Arendal s. 24,25. punkt 20-23 nevner rettigheter som Munk kjøpte i Barbuelva i september og oktober 1571. En del dokumenter som er gjengitt der, er undertegnet Barbu i årene 1576 til 1583. J.W.Oftedal : Erik Munk til Barbo, Særtrykk av Vestlandske Tidende, Arendal 1926, omtale av kjøp av rettigheter i Barbu elv og gård s. 14,15. Kjøpekontrakten jeg siterer fra er gjengitt i sin helhet s. 14. Oftedal oppgir ikke kildene sine, men framstillingen hans viser at han gjorde seriøse kildeundersøkelser. Jeg har ikke kontrollen hvor han har opplysningene fra.

3. Se Ingeborg Fløystad: Barbo jernverk„ i Fortuna nr.3, Næs jernverksmuseum, Tvedestrand 2007.

4. Erik Munks breve (se note 2) s. 26, nr 29,30 og s. 43, nr 13.

5. Se Fløystad , op.cit s-30.31.

6. Om dette og Baaselandjernverk, se min artikkel Baaseland/Næs jernverk fra 1665-1742, i Aust-Agder-Arv 1998, Arendal 1998.

7. Jens A.R. Gjerløw: Salget av kronens gods i Nedenes 1662-96, i Aust-Agder-Arv 1960, Arendal s.58.

8. Opplysningene i avsnittet er fra Norske kongebrev (NKB) utgitt av Norsk lokalhistorisk institutt, b. 3 hf.2 1683-84, nr 164 s, 112 og b. l, hf.2 1670, nr 458, s.58. Lensregnskap i Riksarkivet (RA), fogderegnskap Nedenes, Tromøy, odelsskatt de nevnte år. NKB b. 2, hf, 2 1672 nr 42 s. 111. 

9. Oberbergamtets dom 17. februar 1685,0verhoffrettsdom 21. august 1686. Se Overhoffrettsdomar b.2 1680-1689 (Oslo 1987) s. 437,438. NKB b.2,hf.2 nr 42,16. februar 1672, og b.4 1686-89 s. 112S. 159,s. 229. 

10. Framgår av skiftet etter Peter Børting. Skifteprotokoll Nedenes nr.5 1708-1711. Statsarkivet i Kristiansand (SAK), s.37bff.

11. 1688 fikk 38 sager i Nedenes kongelig bevilling på sagbruksdrift. 36 av dem fikk tilllatelse til å skjære mellom 700 og 4000 bord. (Ingeborg Fløystad: Bønder, borgarar og byvekst. Agders historie 1641-1723. Bergen 2007 s.145ff).

12. Landkommisjonen 1661 i RA, Realistisk ordet avdeling pk. 20 Nedenes, Tromøy sogn. 

13.  Odelsmanntallet 1624 for Nedenes, Råbyggelag og Mandals len, Agder historielag, Kristiansand 1979 s.48. Danske Magazin, bind 4,København 1750 s.366-368. Skattematrikkelen 1646, VIII Aust- Agder fylke, Un versitetsforlaeet 1972, Tromøy sogn s.47. Barbu er ikke nevnt i matrikkelen 1646 siden gården var i kongens eie.

14. Landkommisjonen 1661 (note 12), skutemanntall Nedenes. Prestemanntall og fogdemanntall 1664 og 1666 Nedenes, Tromøy, i RA, Realistisk ordnet avdeling. RA, Generaltollkammeret, tollregnskap for Arendal tolldistrikt 1653/54.

I5. Opplysninger om husmenn og strandsittere 1646 er fra Danske Magazin, se note13 og manntall 1664 og- 66 nevnt i note 14.

16 0.A.Aalholm: Fra det gamle Arendal. Arendals innvånere (1661-1722) før Arendal ble kjøpstad, Aust-Agder-Arv 1959 s. 16.

17. Se note 10. Skiftet etter Franz Børting fyller store deler av skifteprotokoll Nedenes nr 5 1707-1711, fra s. 15b og med avbrudd diverse sider inntil s. 172b.

18. Samme sted s. 44ff.

19. Oftedal, op.cit, skriver at dokumenter viser «at han opførte et nyt hus paa godset» (s. 16). 

20. RA, Realistisk ordnet avdeling, manntall 1701 , Nedenes, Holt, Baaselandjernverk. Skiftet etter Franz Børting s. 38b, 50a. O. A. Aalholm, op.cit s. 33.

21. Skiftet etter Franz Børting 1707 s. 49b. SAK, Nedenes sorenskriveri, tingbok nr 7b. , 12 sept 1705. Saken dreide seg om ulovlig hogst i Barbu-skogen, utført av to andre.

22. Skifte etter Franz Børting 1707 s. 35b.

23. Fløystad, op. Cit. 1998 s.63.

24. SAK, Geistlig skifteprotokoll for Nedenes prosti 1722-1785s. 5bff. SAK, Nedenes sorenskriveri, protokoll nr 19. SAK, panteregister for A-Moland, Stokken, Barbu og Tromøy, pantebok litr. A fol 136 1-2, Tinglysningsbok Nedenes litr. A fol 230. RA, Personalia nr 26b, skifte etter Peter Børting1704. Skifte etter Frantz Børting 1707 s. 55b.

25. Skifte etter Dyrhus og tinglysinger, se forrige note. FrithjofFoss: Arendal Bys Historie. Arendal 1893/ 1998 s. 159.

26. RA, matrikkelutkast 1723, Nedenes, Tromøy sogn, Barbu.