Sykepleiertjenesten ved Aust-Agder Sentralsjukehus

Den faktiske arbeidsbyrden for mange sykepleiere varierte mellom 54-70 timer i uken. Det var for de som arbeidet i dagtjeneste. De som gikk i nattevakter kunne ha en arbeidsuke på inntil 80 timer. Det var vanlig praksis at en uansett ikke gikk hjem før arbeidet var ferdig eller en fikk lov til å gå hjem.

Nytt sykehus

Allerede i 1750-årene ble det første hospitalet opprettet, men det ble revet da Trefoldighetskirken ble bygget i 1880-årene. Virksomheten ble da flyttet til Neset, der «Arendals Arbeids- og Pleiehjem" hadde holdt til siden 1795. 

Det nye sykehuset stod klart høsten 1920 og de første 12 pasientene ble overført fra det tidligere sykehuset på Neset.

Sykehuset ble dimensjonert for 100 pasienter. De første 15 årene hadde man ikke fullt belegg. Mange hadde rett og slett ikke råd til å legge seg inn på sykehus. Men bedre økonomiske tider på slutten av 1930-tallet, nye behandlingsformer og utvidelse av syketrygden førte til at man i 1940 hadde overskredet kapasiteten med 50 %. 

Sykepleietjenesten

Anne Haugmoen og Aud Findal Dahl har fortalt historien om sykepleietjenesten ved Aust-Agder sykehus. Hovedpunktene gjengis nedenfor.

I 1920 ble det opprettet 44 stillinger, - av disse var det 3 legestillinger og 12 sykepleierstillinger. I tillegg hadde sykehuset 10 sykepleierelever. Antall ansatte holdt seg konstant til midten av 1930-tallet.  

Til tross for at antall pasienter økte, ble antall sykepleierstillinger redusert. Antall elever økte. Det skyltes problemer med å skaffe sykepleiere.  

Diakonisseanstalten i Oslo hadde ansvaret for å skaffe alminnelige sykepleier og overordnede sykepleiere, oversøstre. Oversøster var leder for sykepleiertjenesten og sykepleierutdanningen.  

Arbeidsforhold

Ved oppstarten i 1920 var ikke arbeidsdagen regulert av noe lovverk. Det var foreslått at arbeidsdagen ikke burde være mer enn 10 timer og begrenset oppad til 54 timer i uken. Det ble ofte gitt dispensasjoner slik at arbeidsuken langt oversteg 54 timer.

Lov om 8-timers normalarbeidsdag ble innført i 1919, men sykepleierne fikk ikke nyte godt av denne ordningen før i 1937. Arbeidstiden for sykepleierne startet vanligvis ved 6-7-tiden om morgenen og varte ofte fram til kl. 20-21 om kvelden, avbrutt av noen timers fri midt på dagen. Da var det normalt mindre å gjøre på avdelingene. 

Disse delte vaktene holdt seg helt til slutten av 1960-årene. Det var mangel på sykepleiere og vanskelig økonomi som var bakgrunnen for ordningen.

Det var bygget inn rutiner for det meste. Disse måtte følges til punkt og prikke. Det var såkalte «runder» for snuing av pasienter som ikke kunne stå opp og derved hindre liggesår, for ekstra stell, for sårskift osv. Alt var satt opp i skjema som det måtte krysses for. En gikk ikke hjem før en hadde gjort det som skulle gjøres. Hadde en litt ledig tid, brettet en tupfere som skulle sendes til sterilisering. Det var verken tid eller lov til å sette seg ned. Slik var disiplinen.

Nattevaktene varte gjerne 12 timer fra kl. 20 om kvelden til kl. 8-9 om morgenen. Da skulle rapport avleveres til oversøster og overlege. Klokken kunne gjerne bli over 10 før en kunne gå hjem.  

Den faktiske arbeidsbyrden for mange sykepleiere varierte mellom 54-70 timer i uken. Det var i dagtjeneste. De som gikk i nattevakter kunne ha en arbeidsuke på inntil 80 timer. Det var vanlig praksis at en uansett ikke gikk hjem før arbeidet var ferdig eller en fikk lov til å gå hjem.

Boligforhold

Sykepleiernes boligforhold til langt inn i 70-tallet, var gjerne knyttet til sykehusene. Mange bodde sammen to og to. Kjøkken og sanitære forhold ble delt mellom flere.  

Det ble opplevd som en stor forbedring da en fikk egen hybel og et lite kjøkken. Eget soverom lå langt inn i fremtiden. De gifte sykepleierne som ikke bodde utenfor sykehusets områder, fikk førsteprioritet på leilighet med soverom.

Lønnsnivået

Årslønnen til en sykepleier i laveste lønnsklasse var i 1937 kr. 1 200 - kr. 1 400.  I 1946 steg den til kr. 3 600 – kr. 4 000. 

Den gjennomsnittlige årslønnen for alle arbeidstakere var i 1937 kr. 2 660 og i 1946 kr. 5 240. Sykepleierne hadde en lønnsinntekt langt under gjennomsnittet. Når en samtidig tar hensyn til arbeidsuken, kommer sykepleierne ennå dårligere ut. 

Mange sykepleiere hadde gjennom år ønsket å kunne bo utenfor institusjonen. Det ble åpnet adgang for dette først etter krigen og i påvente av at sykepleierloven av 1948 skulle vedtas.

Helt fram til mellomkrigstiden var det vanlig at sykepleiere som giftet seg sluttet i arbeid. En grunn til dette var nettopp at organiseringen av arbeidet var uforenlig med «husmoroppgaver». Mange sykehus påla sykepleierne å slutte dersom de giftet seg.

Autorisasjonsloven av 1948 åpnet sykepleierutdanningen for gifte, men spørsmålet var likevel kontroversielt ved mange institusjoner og ble praktisert til dels forskjellig.

Kilder:

Anne Haugmoen og Aud Findal Dahl: «Sykepleietjeneste og sykepleierutdanning – to sider av samme sak» i Aust-Agder-Arv 2003. 

Birger Dannevig: Sykehuset i Aust-Agder 1920-1970. Andreas Vevstad: Aust-Agder Sentralsjukehus 75 år