Strømsbuneset. Miljø, mennesker og hendelser

Stein Ove Narvesen gir en sjarmerende skildring av livet i Strømsbuneset på 1950- og 60- tallet. Det er med en ung gutts øyne han skildrer menneskene som bodde der, deres særegenheter og levekår. I et eget kapittel skildrer han det viktige samlingspunktet i nærmiljøet, kolonialbutikken, drevet av søsknene Sigrid, Ruth, Kristian og John Johnsen. Denne butikken ble lagt ned i 1997, men minnene lever fortsatt.

Artikkelforfatter: Stein Ove Narvesen

Hus og hager

Hus i Strømsbuneset bør kommenteres fra kompetent arkitekt hold, men jeg antar at det meste var typisk for sin tid både hva størrelse og type angikk. Det var mest sjøfolk og sagbruksarbeidere som hadde tegnet leiekontrakt for tomt med Strømsbo Gård. Både størrelse og utførelse sto vel klart i forhold til deres økonomiske evne og sosiale stand.

Enkelte hus var relativt store, og de fleste leide ut en leilighet eller noen rom. Inntil slutten av 50- åra framsto fortsatt de fleste hus omtrent som da de var bygd i perioden ca 1870 - 1900. Nær Sildodden var det to hus som sannsynligvis var betydelig eldre, de to med gavlen mot sjøen. Fine gamle sørlandshus som også i dag fremstår som svært vakre. 

De fleste hus var hvite, men også noen okergule med brune vinduslister. Husene var fint plassert i terrenget. Bedømt etter gamle fotografier tatt fra byfjorden var husrekkene mer helhetlige og harmoniske enn de fremstår i dag, slik jeg ser det.

Fra naturens side var der neppe særlig mye jordsmonn. Det må ha vært en heiskråning med to naturlige platåer, delvis tre hvis en tar med husene nederst mot vannet. Men også en del svaberg. Platåene dannet utgangspunktet for bebyggelsen, og de fleste husene står nok godt på fjell. Der var nok en del skorter med litt jord fra naturens side. 

Det ble bygget gråsteinsmurer rundt husene. Noen til dels svært høye. Og for å få hage trengte en jord. Sannsynligvis har nok mange gjort som fiskeren Markus i Gabriel Scotts "Kilden". Først laget mur, og i sene kveldstimer, etter en lang arbeidsdag, båret jorda hjem på egne skuldre, eller kjørt den i egen trillebår. Der var nok litt forskjellig hva som ble plassert i bunnen av fyllingen. Men som i dag, sannsynligvis først en del rusk og rask. Dernest var det svært vanlig å hente sagflis på "Sava". Senere ble det båret hjem mye jord fra Plankemyra, i bøtter og spann, på såre skuldre. Myra var dyp og hadde næringsholdig jord. Sannsynligvis hentet nok også folk mye ballastmasse som der var rikelig av nede ved sjøen. Senere var det tilgang på litt husholdningsavfall og selvfølgelige god gjødsel hver gang utedoen ble tømt.

Hagene tok etter hvert form og på relativt få år ser en på gamle fotografier raskt forskjell. Det ble frodige hager med gjerder rundt. De fleste hadde frukttrær - plommer, epler, kirsebær og pærer. Det nyttige var viktigst. Mange av de gamle småhagene er borte nå, og har måtte vike for garasjer, biloppstillingsplasser og tilbygg. I min barndom hadde de fleste frodige hager med både trær, bærbusker og blomster.

Som andre steder var noen mer interessert i hagebruk enn andre, og en måtte passe på sin avling. Epleslang var nok en spenningslek. Men en viktig del var nok også den blotte lyst på saftige pærer, og de gulhvite eplene som var ekstra tidlige, og gjorde oss tørre på tennene. Det var jo en hjerteløs aktivitet. De fleste hadde ikke så mange epler. Hagene var små og dersom treet gikk utover gjerdet var en ekstra utsatt. Men, som barn syntes vi at hagene var veldig store og avlingene betydelige. Så det måtte gå an å avse noen epler. Noen var nok mer utsatt enn andre. Noen ganger var det utelukkende en spenningslek og nokså nådeløs. Som da en skøyer tilbød seg å klatre over en bestemt frues gjerde hvis vi andre holdt vakt. Hun passet ekstra godt på frukten og det gikk stadig rykter om at hun telte Ingrid Marie-eplene hver morgen. 

Bragden, i både hans og våre øyne, var å spise rundt et eple, slik at bare skrotten hang igjen på treet når hun neste morgen skulle ut å telle. Ungene går visst ikke så mye på epleslang lenger. De får sikkert mer enn nok av både frukt og spenning på andre måter.

Folk var stolte av hagene sine enten det var blomsterprakt eller frukt. I Dalen var der en hage med både plommer og solbær. Men hageeieren var spesielt stolt av sine grønnsaksenger, som ble snorrett oppmålt og sådd. Selv om arealet tilsa at det ikke kunne bli så mange i antall, var reddikene hans stolthet. Han passet godt på, og stakkars den som stjal. 

Gustav Johnssons hage var mer standsmessig anlagt, bugnet av roser og hadde store frukttrær. Blomsterprakten i de fleste hager var mest stauder, og de ble sjeldent kjøpt. Det ble gitt og byttet avleggere, og Georgineknoller ble delt. Tidligst kom gjerne det store blomsterfloret av Primula og Vinca, eller Gravmyrt, som med sitt blanke, fine vintergrønne bladverk og med lyseblå blomster, hang ned over murer og krøp oppover i steinbed. Tusenfryd var allemannseie, noen mer fyldige og røde enn andre. Deretter kom syrinene, hvite og lilla, og la sin gode duft over strøket i sene junikvelder. Lilla var vanligst, men hadde en ikke de hvite fikk en alltids en avlegger, eller "ei rod", som folk sa. Senere kom "de hvite blomstene" , eller Cerastium, med sitt sølvgrå skjøre bladverk, som nærmest vokste vilt i store mengder nedover fjell og knatter. 

På ettersommeren var det som i sørlandshager flest, Helenium Solidago plantet fint ved siden av hverandre, meterhøye og elegante. På folkemunne kalt "de gule og de gulbrune". Fine til å ta inn og passende på kirkegården. 

Min bestemors stolthet og favoritt var Hjerteblomsten. Den tidlig blomstrende stauden som stadig ble delt og gitt bort. I voksen alder har jeg sett flere av staudene som pynt på smørbrødfat, både abrodd og bjørnerot. På høsten kunne en se lange rekker med høstphlox i flere farger. Ungene sugde de trompetliknende blomstene for en søtlig og spesiell nektar. Selvfølgelig kom også de bugnende Georginene i mange farger, og med blomsterprakt som på gammeldagse gratulasjonskort. De sto helt til frosten bokstavelig talt bøyde dem til jorden. Knollene ble spylt, tørket og oppbevart i passe kjølig kjeller. Å kjøpe sommerblomster ble nok ikke så høyt prioritert i 50- og 60- åra. Det ble nok mest sådd. Blå kornblomster og gnistrende gule ringblomster var bare noen av de mange hagestolthetene som vokste i folks hager. Senere begynte folk å gå til Funderuds Gartneri på Strømsbuveien, eller i bunnen av Gåsåsbakken, hvor en kunne få kjøpt de vanligste sommerblomstene til en fornuftig pris.

Arbeid og fritid

Så langt jeg husker var det ikke mange kvinner som arbeidet utenfor hjemmet i 50-60- åra, men noen fikk nok etter hvert småjobber. Stell av hus og omsorg for familie sto mest sentralt, slik det var vanlig alle andre steder i Norge på den tiden. Av de som ikke var pensjonister var de fleste håndverkere, en yrkesfisker, sjøfolk, fabrikkarbeidere, vaskeriarbeidere og innimellom noen arbeidsformenn. To av kommunens trofaste gatefeiere av den gamle sorten bodde der. De sto opp tidlig og gikk til byen med sixpence og dongeridress. De hadde trillebår, feiekost og betydelig yrkesstolthet. Der bodde flere som i en mannsalder reiste til Nitriden og Smelteverket, med arbeidsveske, dobbel niste og kaffe på flaske med ullsokk rundt. De sto opp senest klokka 04.15 for å rekke skiftbussen fra Arendal til Eydehavn som gikk klokka 05.00.

Av de voksne var flere aktive og opptatte i forskjellige religiøse sammenhenger og forskjellige andre organisasjoner. Barna levde på et vis sitt eget liv og hadde sjeldent fritidsproblemer.

I sommerhalvåret var mange, både små og store, opptatt av båtene sine. Det var alt fra robåter til større sjekter. Mange hadde båter som ble godt passet på hele året. Noen ble mer enn alminnelig passet på. Spesielt husker jeg en fin skjermsjekte med blå kalesje som eieren tilså mer enn ofte. Han hevet og senket fenderne etter tidevannet og hvis ungene skulle komme til å ruske litt i fortøyningene på sin vandring over bryggene ble de vennlig, men bestemt tilsnakket. Blant ungene ble den i alle år kalt "Gullskåla", og jeg tro nok mange unger husker den. 

Sjektene ble svært ofte kjøpt brukt, ble godt holdt og kunne bli ganske gamle. Båtpuss og vedlikehold av sjekter var viktig og ble prioritert av de fleste. Vår sjekte på 19 fot var bygd i 1931, kjøpt brukt på Eydehavn og hadde registreringsnummer 1-651. Motoren, 4 HK, var fra Sleipner Motorfabrikk i Fredrikstad. Etter skiltet i messing var motoren produsert i 1929. Motorene var som oftest Marna eller Sleipner, og med "drammekran" på toppen til bruk ved startproblemer. Tungt svinghjul for manuell oppstart, og med knast som ofte ikke gikk inn av seg selv på grunn av for dårlig fjær. Den måtte ofte slås inn med en voksen fot når motoren var startet. Fortsatt var der mange små, åpne sjekter med 2-takters motor. De var karakteriske i sin lyd. Lett hørbare og gjenkjennelige hvis en sto utålmodige i Strømsbubukta og ventet på en båt fra Kittelsbukta, som ennå  ikke var synlig, men sterkt ventet. Senere ble det større motorer, med bakstart, revers og senere enda mer avansert.

Sjektene ble flittig brukt både til nytte og fornøyelse. Søndagene fra slutten av mai til slutten av august var det et fint syn når sjekter i stort antall, oftest med mange i hver, tøffet utover byfjorden på vei til sine faste tursteder på Merdøfjorden, Ærøya og andre holmer for å møte familie og venner til en hel dags fornøyelse i skjærgården. 

Båtene var ikke så store, vi var ofte mange i hver og dagens redningsvester fantes ikke. Korkebelter fikk vi på. Men for å roe oss ble vi nesten alltid når vi kom til staken ved Kulltangen, skremt med at det var nøkkens finger som kom opp av sjøen for å advare oss. Da ble det rolig — en stund. Turen gikk oftest hjemmefra kl 10, og var forberedt dagen før eller samme morgen. Primusen lå gjerne klar i båten, men den svartbrente kaffekjelen var fylt hjemme med kaldt vann og kaffe, lokket var festet med tau rundt kjelen og tuten var påtredd en rå potet for at ikke den skulle skvulpe over av bølgene. 

Påsmurt mat med egg og tomat var standard og alltid like godt. Men det var ekstra godt å få smake på tanters mat når den ble sendt rundt. Noen hadde avanserte nistebokser med etasjeskillere, mens mange fortsatt dro nytte av en ren skoeske med papir mellom lagene, og lokket sikret med tau. Noen ganger var det lapskaus kokt tidlig samme morgen og pakket inn i rikelig med aviser og ulltepper, men senere varmet litt på primus. Vi fikk brus. 

Det var fine dager med sol, bading og samvær med deler av familien vi ellers i året ikke traff så ofte. Damene var ikke så lettkledde som nå, og mannfolk med lite hår dekket hodet med det karakteristiske hvite herrelommetørkle som var knyttet i alle fire hjørner for å ligge på plass. Det var lenge slik, kanskje ennå, at en del familier hadde sine spesielle treffsteder i skjærgården, og at noen reiste ut ekstra tidlig for å holde av plassen.

Vanlig ferie, ofte også den eneste, både for oss og mange andre på den tiden var å reise på telttur en uke eller to. Det var til Merdø, Hove eller Ærøya. Utstyret var relativt begrenset og spartansk, men det betydde lite mot den fellesskapsmettede og gode opplevelse det var å sovne inn med mor, far og søsken i et lite spisstelt. 

Det var alltid en sjau å sette opp telt, det manglet alltid noen plugger og det skulle graves grøft rundt for å avlede vannet. Det var spisstelt med midtstang, uten bunn og lukking med knapper. Mange hadde også hustelt, men de var lenge uten bunn. Selvfølgelig var barndommens somre varme, lange og med godt badevann.

Mennesker og hendelser jeg husker spesielt

Hvem som var gamle, og hvor gamle de var når en selv var barn, blir i egen voksen alder ofte vanskelig å bedømme. Men, jeg opplevde Kristian Johnsen som en gammel mann, med små runde briller og sort skyggelue. Han var snill og vennlig, og var nok pensjonist for lengst. En til to ganger i uka gikk han fra hus til hus med en bøtte i hver hånd og hentet matavfall, eller sødder som vi kalte det. Og sødderet det var mat til hans to griser som holdt til i et lite grisehus to - tre meter fra bryggekanten. Han bodde nede ved Krana. "Gulrota" han la ut i løpet av året, til de som gav ham matavfall, var julesteik med avslag i prisen. 

I desember, oppunder jul, ble grisene slakta, kjøttet distribuert og levert på døra til de som hadde bestilt i god tid. Jeg har spist flere julemiddager med kjøtt fra grisene på brygga. De var sjelden magre.

Bohus — Hartvig Olsen

På toppen av Krabbegata var det flere hus hvor der bodde to familier, i hver sin etasje.I nummer 6 bodde familien Olsen. I første etasje bodde Alf (Granerevyens Alf), og oppe bodde Hartvig ("møbelhartvig"). 

Hartvig begynte sin karriere som møbelmann hjemme. Da jeg var så liten at jeg måtte gå i tau, hadde jeg akkurat så langt tau at jeg kunne gå bort til Hartvig. Der sto jeg lenge av gangen og så når Hartvig stoppet divaner. Han holdt småspiker i munnen mens han hamret rutinert og la grunnlaget for det som i dag er en stor bedrift i Arendal, Bohus - Hartvig Olsen. Kona, Solveig, var vant til å bo på landet og var et svært driftig menneske. Hun hadde to griser i et bittelite rødt grisehus i hagen mellom vårt hus og deres. De fikk nok godt stell, selv om jeg kan huske at en ble syk og vel var urolig av den grunn. I alle fall - en vakker dag rømte den. Henover Dalen, midt i mellom husene og med Solveig på slep. Men, hun var sterk og kjapp og det varte ikke lenge før grisen var hjemme igjen.

Rudnic på Sletta

Navnet er fremmedartet, og så vidt jeg vet hadde maskinsjef Karl Rudnic ikke vokst opp i Arendal. Etter dialekten å dømme kunne han godt være født et sted lenger øst. Både han og hans kone Maria, som var fra Havstad, var på alder med mine besteforeldre. Han hadde vært maskinsjef til sjøs. Både han og hans kone var veldig koselige mennesker og hyggelige mot barna. De var aktive baptister og jeg kan huske de gikk med raske skritt til møter. Stadig. Han med sin store Bibel under den ene armen og gitarkasse i den andre. De skulle på møte i det som før ble kalt Tabernaklet i Vestregate. Han var flink til å synge og spilte på 12 strengers gitar. Han sang ofte "Kom til den hvitmalte kirke", som opprinnelig var en amerikansk sang. I tillegg til mange andre steder ble den fremført sammen med andakt i KFUMs ungdomsklubb en gang i året, der jeg og mange andre ungdommer fikk høre den. Det var god klang i både røst og gitar. Rudnick var stadig ute som forkynner i forskjellige menigheter.

Stuerten på Sildodden

Stuerten hadde kjøpt hus på Sildodden av familien Knutsen. Enkefru Dagny bodde i 2. etasje, men hadde etter det jeg oppfattet solgt huset til stuerten, men beholdt borett i en etasje. 

Dagny var farfars kusine. Stuerten var etter det jeg kan huske bergenser og hvorfor han hadde slått seg ned i Arendal er jeg ikke sikker på. Han var et fremmed og eksotisk innslag i Strømsbunesmiljøet. Silkeskjerf i halsen, gikk i finklær hver dag og hadde en litt elevert fremtreden. Han hadde lite, men bakoverstrøket hår som tydelig bar preg av at han brukte en av datidens populære hårkremer — Brylcrem eller Cheseline. 

Kremen kom i tuber, ble lagt inne i håndflatene som en 1 cm lang mark. Hendene ble deretter gnidd mot hverandre for igjen å bli fordelt utover håret. Men, det som allikevel alltid bekreftet hans nærvær eller forbipassering, var hans sterkt duftende etterbarberingsvann. Han var en hyggelig og svært elskverdig mann. Å komme julebukk til stuerten betydde mer godteri i posen enn det som var vanlig å få på den tiden, og for ungene var han nok litt spennende og uvanlig i miljøet. Kanskje for de voksne også ?

Petra Endresen

Petra Endresen var en samfunnsengasjert og aktiv dame, og så alltid ut til å være på farta. I Strømsbuneset var hun både respektert og godt likt. Hun representerte Arbeiderpartiet i Arendal bystyre. Det var ikke så mange kvinner der i 50 åra.

Toralf Olsen

I tillegg til skriftlige nedtegninger er vel den vanligste måten å bringe videre lokalhistorisk kunnskap på, den muntlige overleveringen. Fra far til sønn og fra unge til eldre. Min far fortalte meg mye, og hans historier begynte ofte slik: "bestefær sae". Det vil selvfølgelig alltid innebære risiko for feil og unøyaktigheter. Og overdrivelser og ironi når det passer. Men som regel stemmer det temmelig godt med fakta, og i tillegg får en med menneskenes egenopplevelser som ofte er både utfyllende og morsomme.

Toralf Olsen var sagbruksarbeider, og en svært samfunnsengasjert og godt orientert mann. Han var både fagforeningsmann og Arbeiderpartipolitiker. Han var av de som hadde arbeidet i mange år på "Sava" og var flink til viderebringe historisk stoff. Deriblant historier han hadde hørt av eldre sagbruksarbeidere og skrevet ned. Etter han ble pensjonist skrev han ned en del om "Sava" og spesielt om den store brannen i 1899. En del av hans historiske kunnskaper og fortellinger fra arbeidsmiljøet der, skrev han om i en artikkel i avisa Tiden 2. oktober 1971. Han var kunnskapsrik, hadde en god husk og var en av de gamle sagbruksarbeiderne som levde lengst.

Brannen på "Sava"

På den sjønære tomta innerst i Strømsbubukta lå visstnok opprinnelig en liten fabrikk som dreidde trådsneller. Senere kom der et mindre høvleri. Etter det bygde Herlofsons en ny bedrift. I forbindelse med Herlofsons konkurs i 1886, ble "Sava" av konkursboet kjøpt av firmaet Smith & Thommesen. I oktober 1899 ble bedriften rammet av en dramatisk brann. "Sava" brant ned til grunnen. I tillegg 5 hus på Svingodden og en tjenerbolig på Gården, samt andre skader der. Og ett hus i Strømsbuneset (Johansens butikk), samt skader på nabohuset. Det var en enorm katastrofe. Med den tidens slukningsutstyr, håndpumper og en dampsprøyte, var det nærmest umulig å slukke brannen. Skadene var enorme, men det ble fort bestemt at bedriften skulle gjenoppbygges. Imidlertid varte det noe tid ettersom området på den tiden var berørt av jernbaneplaner. Åmlibanen var under planlegging og det foregikk angivelig diskusjoner om trasevalg. Enten som nå, eller fra Bråstad over Bie, ned til Ormevika, videre til Strømsbuneset og med endestasjon i Kittelsbukt. 

Slik ble det ikke. Når gjenoppbyggingen startet gikk det relativt fort, og den opprinnelige arbeidsstokk fikk fort arbeidet tilbake, først med gjenoppbygging. Det ble bygd en for den tiden, svært moderne bedrift. 

Maskinrommet var så fint at der var kulørte fliser på gulvet som ble vasket hver lørdag ! Det ble arbeidet døgnkontinuerlig, 2 skift, hver av 12 timer fram til 1906. Senere ble det ett skift, men bare om natta. I slutten av 30- åra overtok skipsreder Jørgen P. Jensen bedriften, og der var ordinær sagbruksdrift fram til 1962. Deretter ble det trelastutsalg.

Toralf forteller at i gamle dager, da Smith og Thommesen eide "Sava", brukte de sine egne seilskuter til å frakte ut planker. De kom inn i Strømsbubukt og lastet planker for England, Nord Frankrike og Belgia. Skutene het blant annet Alkor, Cabral og Rana.

Oldefars reiser

Min oldefar, som bodde i et av "Sava" nærmeste hus, var sjømann og seilte ofte for Smith & Thommesen. Han var med på flere slike planketurer. Ettersom jeg har hans "Søfartsbok" kan jeg lese at han blant annet den 18.5.1889 reiste ut med Cabral til Belgia og var hjemme 26.6.s.å. Neste tur med samme skute var 8.7.1889 til England og med avmønstring i Arendal 6.8.s.å. Mønstringsbetjenten, som har kvittert "Søfartsboka", var Martin Westergaard. Et kjent familienavn i Arendal på den tiden. 

Så var han hjemme noen år, stiftet familie, fikk barn og ”Sava” skulle gjenoppbygges. Som en av "Sava" nærmeste naboer ble han da engasjert som vaktmann om natta, både for "Sava" og for skuter som lå i Strømsbubukt for lasting av planker. Men i 1907 ble nok sjømannsblodet igjen urolig. 1 1907, den 20.7. reiser han med Rana til England, og var avmønstret i Arendal igjen 27.8. s.å. 

Disse planketurene tok nok en drøy måned tur og retur. Det var nok rart for både sjøfolka og kvinnene å ta farvel med hverandre i Strømsbubukta, et lite steinkast fra deres hjem.

Sigrid, Ruth, Kristen og John ''i butikken vår"

Johansens var en gammel handelsfamilie, og Sigrid som var gammel i min barndom var Sigrid d.y. 

Den første butikken som lå i et mindre 1 ½  etasjes hus, var det eneste huset som ble rammet av den store brannen på Strømsbo sag og høvleri i 1899. Det lå også nærmest. Et annet, sannsynligvis Bråtlunds, brant i taket men ble reddet. 

Etter brannen ble det bygget et større hus til butikken, som også senere er påbygd. Bråtlunds hus som hadde en høy mur rundt og bare en adkomstvei, fikk etter det en ekstra brannvei, med port i Olsens gjerde, som munnet ut på toppen av Krabbegata. Porten i gjerdet eksisterte helt til slutten av 70- åra.

Ruth var en av de fire søsken Johansen. Mens Sigrid d.y. og Kristen var i butikken, arbeidet hun på apotek i Arendal. Hun var ugift og noe taus, men en snill dame som i de senere årene, som pensjonist, også var i butikken og hjalp til. Hun gikk med husforkle og tøflet i dobbelt forstand rundt på rutete filttøfler med dusk ! 

På den tiden hun arbeidet på apoteket var Globoid en av de vanligste medisinene i håndsalg. Om den i 50- og 60- åra ble laget på apotekets bakrom, vet jeg ikke helt. Men i alle fall var det slik at det tydeligvis avstedkom en del Globoider som det var gått biter av — slik at de enten var 1/2 , 3/4, eller i enda mindre biter. Disse fikk Ruth kjøpe med seg hjem, og i Sigrids butikk fikk en, for en billig penge, kjøpe de i løs vekt, levert i hvite kremmerhus. Hvilken rolle spilte det om en måtte ta to 1/2 eller en 1/1 når en først trengte Globoid ? I alle fall var det en billigere løsning og det var alltid populært i kundekretsen. Globoid måtte en ha i hus, og om en fikk de i kremmerhus eller i de hvite, ovale boksene, og om de var hele eller halve spilte ingen rolle, bare de hjalp. Og det gjorde Globoid som regel for de aller fleste hverdagsplager. Min bestemors favoritter var Globoid og Dr. Sloans liniment. Jeg fikk av og til lapp og syklet til Løveapoteket og kjøpte en flaske Sloans. På flaska var det billede av en staselig doktor med stor bart. Middelet var til utvortes bruk, hjalp for gikt og ryggvondt og var vel en av de vanligste patentmedisinene før. Kanskje mest populær blant gamle.

Å kjøpe Saba (damebind) var en spesiell sak i Kristens butikk. Det var hemmelighetsfullt, og litt vanskelig både for kunde og innehaver. Pakkene var plassert i et høyt, smalt stativ i et litt bortgjemt hjørne av butikken. Og hver enkelt pakke var møysommelig pakket inn i elegant innpakningspapir. Jeg antar at det var Kristen og Sigrid som gjorde den jobben på kveldstid, og butikkdamene i ledige stunder om dagen. Leverandøren gjorde det neppe. Det var noe gutter sjeldent fikk i oppdrag å kjøpe, og i så fall var det lapp hjemmefra. Kristen leverte litt beskjedent og med bøyd hode. Det var i alle år en vare som ikke skulle ses, men bare selges. Alle som handlet hos Kristen husker hans sukklignende kremt, som ofte ble etterapet av barna. Det kom alltid fram i pinlige situasjoner, som det var for Kristen å selge bind.. Både Kristen, Ruth og Sigrid var ugifte.

Butikken var på mange måter en møteplass for både barn og voksne. Husmødrene, som det var mange avi  Strømsbuneset, gikk oftest til butikken hver dag. Både min mor og farmor gikk stort sett til fast klokkeslett hver dag. Da visste de som regel hvem de traff av de øvrige fruene i strøket, men de ville liksom aldri innrømme at det var slik det var. Kristen gav gode råd om middagsmat, og var aktiv i sin anbefaling av hverdagsretter som røkt pølse, knoker til å koke ertesuppe på og fiskepudding. 

De fleste kundene hadde et godt forhold til Kristen. Husmødrene kunne spørre om middagsråd, og barna kunne ringe på bakdøra etter stengetid for å kjøpe en 50 øres is. Det var orden i Sigrid og Kristens butikk, og de hadde nok lange dager. 

I mange år var det Oline Hansen som holdt butikken ren. Hun var en snill gammel dame som bodde i 1. etasje i Grønlunds hus. Hun hadde hårknute i nakken, runde briller, brukte stokk og hadde vonde ben så lenge jeg kan huske. Hun var også i slekt med flere andre i Strømsbuneset og ble kalt både tante, svigermor og farmor.

I butikkens sortiment inngikk kalvesuss, en gang i uka. Det var ikke hvilken som helst kalvesuss, men fru Myhrens. Hun gikk fra Stinta med hjemmelaget kalvesuss i sin veske, senere trillebag, og leverte den i butikken. Det ble aldri min favoritt, men var sikkert populær hos noen andre. Utvendig liknet den litt på lungemos, som var en vanlig hverdagsrett hjemme hos oss. Den måtte være fra slakter Pedersen og ikke fra slakter Fredriksen. Vi kjente godt forskjellen.

På vårparten tok Kristen inn et stort parti med gummisko, hvite og blå som hvert år så ut til å bli utsolgt. Ble de ikke det, ble de lagret og hentet fram igjen neste vår. Når Kristen begynte å gå med gummisko var det nesten et vårtegn. På høsten ble det inntatt et tilsvarende stort parti med gummistøvler og bottefor med glidelås foran. På høsten ble det også inntatt et godt parti lange hvite underbukser, av merket Krone Makko. Og pyjamaser, flanellskjorter og diverse andre tekstiler for at en skulle slippe å gå til byen. Min første treningsdress fikk jeg nok også hos Kristen.

Butikken var særegen på mange måter. I vanskelige tider var det nok mange som fikk henstand og ble vist stor tålmodighet når det gjaldt betaling. Men, den var også særegen fra eiernes egen side. Som pensjonist kom broren John hjem fra Amerika. Han ble også engasjert bak disken, i flanellsskjorte og på tøfler. Han veide opp poteter i gråposer, i forskjellige størrelser. 

Ruth var rimelig fast tilstedeværende. Hun ekspederte som regel ikke, men kunne ta i mot penger for en is. Sigrid var den som hadde løst handelsbrev, ble det sagt. På sine gamle dager kunne hun komme ned med kjøkkenforkle. Hun ville også hjelpe til, hilse på gamle kunder og prate litt.

De fleste fra Strømsbuneset husker nok Kristens svært særegne, og mangeårige vare- og privatbil fram til midten av 60- åra. Den var som mange andre ting spesiell — en gammel åpen militærjeep fra 2. verdenskrig. Om sommeren ble den oftest brukt åpen, og ungene fikk sitte på, hvis de sprang med varene.

Søsknene hadde egen, fin, støpt betongbrygge i enden av ”Sava”. Ingen hadde så fin brygge. De hadde båt og landsted på Gjervoldsøy. Det var litt av et syn når de på lørdag ettermiddag, etter stengetid, gjorde seg klar for båttur til landstedet. Det var stor oppakning. Ruth hadde på seg ryggsekk. Båten var velholdt. Slettbygd med skjermer, den gikk fort og minnet mest om en giggtype.

Butikken spilte en viktig rolle i strøkets sosiale liv og gjorde det i mange år mulig, og betydelig lettere, for eldre mennesker å bo lenge i sine hjem. Alt ble brakt inn på kjøkkenet, om en ønsket det. Den neste eieren gjorde det samme, til stor glede og nytte for mange. På den måten fikk mange både nødvendig ettersyn og sosial kontakt. 

Senere har vel menneskene erfart hva som gikk tapt når disse møteplassene i bydelene forsvant. Særlig blant den gamle befolkningen var savnet stort når butikken ble nedlagt i slutten 1990-årene. Den fikk en lang levetid. Den siste eier forteller at der finnes regnskapsdokumentasjon fra og med året 1882. Butikken ble nedlagt i 1997. 

Av de fire søsknene var tre ugifte, men John som senere kom hjem fra USA hadde to barn som begge nå er over 70 år, den ene er bosatt i Skottland og den andre i USA. Annen familie var det sparsomt med. 

Butikken hadde en rik, morsom og mangfoldig historie som handels- og møtested. Det inkluderer også menneskene som handlet der, og nærmiljøet den var til for.

Dagligliv og mennesker, slik jeg opplevde det

De fleste i Strømsbuneset hadde "sen-navn" - det var Olsen, Hansen, Svendsen, Johnsen, Johnsson, Henriksen, Tellefsen og Johansen. Det spesielle var nok alle familierelasjonene på kryss og tvers, også inngifte, som viste et boligområde preget av stabilitet og at generasjoner tok vare på hverandre og trivdes sammen. En gild og sammensveiset befolkning, og med mange slags mennesketyper. Folk gikk mye til hverandre, rett og slett fordi mange var i relativt nær familie. Der var et mangfold av interesser og med varierende livsutfoldelse. Fra avholdssaken til det motsatte. Baptister og Frelsesarmesoldater. Fagforeningsfolk og hvitluede medlemmer av sangkoret "Kvad" som hver 1. mai pyntet seg og dro til byen, for å gå i toget under fana som var påmalt: "Samhold gir styrke". 

Sannsynligvis ikke så mange Høyerevelgere. Noen som pusset båten på 1. mai, til andres store ergrelse og sårhet. Og selvfølgelig flest av de som fyller livet med litt av hvert i skiftende livsfaser. Mange som gledet seg til å få sjekta på vannet. Det betydde ferie, familieliv, sosialt samvær på tvers av generasjonene og selvfisket fisk. Lukt av stekt makrell fra åpne kjøkkenvinduer. Sprøstekt pir med persille i buken, og suppe kokt av rabarbra fra egen hage.

Strømsbuneset var en god plass å vokse opp. Vi fikk oppleve flere generasjoner fungere sammen. På godt og vondt. Der var akkurat passe med "kjerringer som brydde seg". I tillegg var der synlige innslag av det meste livet kan gi: lykke og fremgang, men også sorg, arbeidsledighet og sykdom. Vi så flere menns varierende plager etter et liv på sjøen under 2. verdenskrig. Et liv som ofte hadde begynt med påmønstring som ungdommer i 1938-39. Og hvordan livet kunne bli når flukten fra hverdagens plager måtte avhjelpes med Bokk- eller Bajerøl.

Flere på min alder har nok i større og mindre grad blitt merket av den forrige generasjonens sterke opplevelser gjennom flere år i 2. verdenskrig. Fedre og onkler som selv bare var 15 -16 år da de ble kastet ut i krigens gru og ble del i farefulle oppdrag på sjøen. De opplevde torpederinger, kamerater som omkom, flammer og flere døgn i livbåter. Spenning og angst som var større enn det en 15- åring kunne takle. Senvirkningene de fikk av sine tragiske og traumatiske opplevelser har nok også i en viss grad virket inn på neste generasjon. Mer enn det vi skjønte og hadde mulighet for å forutse da vi var barn.

Vi vokste opp i en tid med økonomisk vekst i landet. Men der var nøkternhet rundt oss. Jeg tror aldri noen manglet noe, selv om mange fortsatt bodde trangere enn de  ønsket, og at vannklosett i kjelleren for en del fortsatt var den eneste faste sanitære installasjonen. Ei zinkbalje på kjøkkengulvet, såpe og varmt vann fra kjele et par ganger i uka var fortsatt aktuelt for noen.

De fleste av oss som vokste opp i Strømsbuneset på den tiden, så og erfarte, som barn og ungdommer, akkurat nok av det meste livet kunne gi, til å kunne gjøre våre egne valg. Stake ut vår kurs fremover både når det gjelder utdanning, familieliv, livssyn og til å ta politiske standpunkter. Bakgrunnsbilledet har hele tiden vært oppvekst i et tradisjonsrikt boligområde. Nær byen, men samtidig litt "for oss selv". Gode, men realistiske minner om samhandling mellom generasjoner, gode naboer og et fint og variert oppvekstmiljø for barn og unge.

........................

Stein Olav Narvesen: ”Strømsbuneset – miljø, mennesker og hendelser” i Sånn var det. Arendal Historielag. Årbok nr. 6. 2000.

.........................

Kilde ang. "Sava": avisa Tiden, okt. 1971