Streif gjennom tre århundrer. 1900-tallet (del 3 av 3)

I denne artikkelserien skal jeg ta for meg skiftende klima i Arendals kirkeliv gjennom tre århundrer belyst gjennom hendelser der tre av byens mest fremtredende sokneprester stod sentralt, en fra hvert århundre. De tre er byens første sokneprest, Peder Jacobsen Brinch, som var en lærd forfatter, den andre Even Skjeldrup Cormontan, som med klokskap håndterte de religiøse motsetningene i byen under vekkelsens mest intense år, og den tredje Jens Gleditsch, som skrev kirkehistorie da han etter bitter strid ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923.

Av Olav Rune Ekeland Bastrup  

1900-tallet: Harmonisering og vitalisering. Statskirken var ikke akterutseilt

Om vekkelsen i de første årene førte til mye uro og strid, så var virkningen i noe lengre perspektiv en enorm vitalisering av kirkelivet i Arendal. Den religiøse interessen var på topp, dissenterne tross alt i mindretall, og prestene som etterfulgte Cormontan, opptrådte alle med klokskap og forståelse. Ikke minst viktig var det at det rundt statskirken grodde opp et mylder av kristne aktiviteter, både innen indre og ytre misjon, samt filantropi.

Mange av disse organisasjonene, særlig indremisjonen, stod støtt på egne ben og kunne valgt sin egen vei. I stedet klarte statskirken å holde på sin rolle som selve omdreiningspunktet for den vidtfavnende religiøse aktiviteten i byen. Slik gikk det ikke alle steder.  

Årsaken lå ikke bare i at byen hadde prester som opptrådte forståelsesfullt. Selve samfunnet hadde i løpet av få tiår forandret seg og det førte også til endringer innad i kirken. Norge var blitt et liberalt samfunn, der et bredt og mangfoldig folkelig organisasjonsliv, enten det var kristelig eller frilyndt, satte sterkt preg på samfunnslivet. Nasjonen skulle bygges, og det ble satset innen alle områder, enten det gjaldt samferdsel, skolevesen eller filantropi. Både statskirken og de frivillige kristne organisasjonene ble viktige entreprenører innen skolebygging, sosial politikk og filantropi. På denne måten klarte statskirken å svare på tidens utfordringer og opprettholde sin grunnfestede stilling inn i en ny tid. Statskirken var på ingen måte akterutseilt. I Arendal søkte folk kirkens gudstjenester som aldri før. Den enda ikke 50 år gamle empirekirken på Tyholmen var sprengt til randen, og i 1877 ble planen om bygging av ny kirke for første gang luftet. Dimensjonen den nye Trefoldighetskirken fikk, sier alt både om behovet og om ambisjonene. 

Samling om tradisjonelle verdier

Samtidig skapte forandringen polarisering. Den offentlige debatt var preget av steile fronter, både innen politikk, kulturliv og kirke. Radikale positivistiske ideer med skarp brodd mot kristendommen og rene ateistiske ideologier, som sosialismen, fikk et stadig dypere feste og gjorde seg mer og mer aggressivt gjeldende. Innad i kirken låste en heftig teologisk strid seg helt fast og som reflekterte dype indre rivninger som fortsatt er der. Utfordringen kom i første omgang fra grundtvigianismen, en kulturåpen kirkelig retning som ville integrere folkelig og kirkelig kultur. I Norge ble den effektivt trengt tilbake av den kulturfiendtlige lavkirkeligheten som fryktet alt som smakte av verdslighet. I neste omgang kom utfordringen fra den liberale teologi, der problemstillingen på mange måter var den samme.

Liberalteologi hadde på denne tiden ikke så mye med bibelsyn å gjøre, men med forholdet mellom de kristne og verden. Den liberale teologi la vekten på det idealistiske i kristendommen, dens etiske impuls, og ville stå i dialog med kultursamfunnet. Fra konservativt hold ble dette oppfattet som en reduksjonisme der betydningen av Jesu offerdød og kallet til radikal omvendelse ble helt nedtonet. 

I dette perspektiv var harmoniseringen mellom statskirkelighet og vekkelseskirkelighet uttrykk for en konservativ konsolidering rundt tradisjonelle verdier. I tider der mye nytt og ukjent brøt på, representerte statskirken et forankringspunkt. Krakket i 1886 virket i Arendal bare forsterkende på denne konsolideringstrangen. Krakket var jo utløst av forhold som tydelig reflekterte det man oppfattet som et moralsk forfall i tiden. Indremisjonen var dominert av byens borgerskap, og det hadde også rent politisk interesse av å støtte alt som kunne fremme stabilitet.

Politisk skjedde det også en retrett til konservative verdier. Vekkelsesfolket hadde stort sett tilhørt Venstre, men idet partiet ble radikalisert, ble det splittet i et ”kultur-Venstre” og et ”kristent-Venstre”. Splittelsen skulle inn i det nye århundret vis seg å stikke svært dypt og har preget kirkens forhold til kulturen i alle år siden. 

Men nattverdsøkningen stupte

På ett område hadde vekkelsen ført til en dramatisk endring i folkekirkelig mentalitet. Nesten over natten ble nattverdssakramentet praktisk talt avskaffet i Den norske kirke. Noe av det vekkelsen kritiserte skarpest, var massealtergangen og den uforpliktende vanekristendommen dette var uttrykk for. Folk gikk til alters og syndet som før, mens de med skriftens ord spiste og drakk seg til doms. Vekkelsen agiterte heftig på dette punkt, og folk ble skremt bort fra nattverdbordet. Det ble bygget opp en terskel rundt nattverden som har forblitt der siden. Nattverden ble for den ”lille flokk”, den indrekrets av de mest brennende i troen. Dette kan avleses rent statistisk, og det inntraff nesten momentant over hele landet. På kort stupte antall nattverdgjester på en bratt fallende kurve. Arendal var intet unntak. Det er ett av de største tap Den norske kirke noen gang har lidd. 

En liberal teolog blir sokneprest i Trefoldighet

Jens Gran Gleditsch var født på Voss i 1860, og var residerende kapellan ved Oslo domkirke (Vår Frelsers kirke) da han i desember 1912 ble utnevnt til sokneprest i Arendal. Residerende kapellanembetet ved Oslo domkirke hang høyt og det var ofte markante kirkelige personligheter som innehadde det. En av Gleditschs forgjengere var den meget betydelige kirkeskikkelsen W.A. Wexels, grundtvigianismens fremste talsmann i Norge. Da Gleditsch fratrådte i Arendal i 1917, var det til Oslo domkirke han vendte tilbake, men nå som domprost. 

Gleditsch hadde rundt århundreskiftet markert seg som en betydelig intellektuell kraft i den kirkelige og teologiske debatt. Da han i 1917 sluttet som sokneprest i Arendal, ble han æresdoktor ved Universitetet i Lund, som på denne tiden hadde det mest velrenommerte teologiske fakultet i Norden. I tillegg fremstod han som en person med stor integritet og moralsk engasjement.

Da han i 1923 ble utnevnt til biskop i Nidaros, havnet han i midtpunktet for ett av de bitreste oppgjør i Den norske kirke noen sinne. Kirkens primas, biskop Johan Lunde i Kristiania, og samtlige andre biskoper, nektet å ordinere ham.

Kirkestriden mellom liberale og konservative hadde tilspisset seg, og i 1923 var Gleditsch fullstendig uspiselig for det konservative flertall i kirken. Etter samtaler med Gleditsch, der han avgav en lojalitetserklæring til kirkens bekjennelse, sa til slutt biskop Bernt Støylen i Agder seg villig til å ordinere ham. Da ble også Støylen rammet av de konservatives brannstråle. Myndighetenes begrunnelse for å utnevne Gleditsch ligner på det vi kan høre også i dag i forbindelse med bispeutnevnelser. Gleditsch representerte et mindretall i kirken hvis stemme måtte være representert i bispekollegiet, som på denne tiden var ensidig konservativt. 

Bakgrunnen for kirkestriden lå i tumultene som oppstod rundt utnevnelsen av den liberale Johannes Ording til professor i systematiske teologi ved Universitetets teologiske fakultet i 1906. Professorstriden hadde versert i flere år forut for dette og skjerpet frontene. Da regjeringen til slutt valgte å utnevne Ording, kom det til et endelig brudd og som resulterte i Menighetsfakultetets opprettelse i 1908, der Ole Hallesby ble den ledende skikkelse. Den teologiske striden forplantet seg ut i menighetene og virket mobiliserende på det vakte lekfolket, som fylket seg under Hallesbys faner.

I 1920 kom det til en dramatisk tilspissing da Hallesby holdt sin berømte Calmeyergatetale. Calmeyergatelinjen, som den senere er blitt hetende, gikk ut på at troens folk ikke skulle ha noe med liberale prester å gjøre. Det skulle fra nå av være et absolutt og fullstendig brudd. Da Gleditsch i 1923 ble utnevnt til biskop i Nidaros, ble det tolket som en provokasjon mot denne doktrinen, som hadde bred oppslutning blant lekfolket, og som en rettskrenkelse av kirkens bekjennelsesgrunnlag. 

Det var nettopp under professorstriden at Gleditsch hadde tonet sitt teologiske flagg. Han stod frem som en av Ordings støttespillere, og ble dermed stemplet som liberal. Man skulle tro at en slik prest ville forårsake uro i Arendal, der den kirkelige utvikling hadde dratt i en helt annen retning enn det Gleditsch stod for, og det vakte lekfolket var sterkt posisjonert. Etter professorstriden hadde ordet ”liberal” fått en så negativ klang i kirkelige kretser at det var jevngodt med et skjellsord. 

Den liberale Gleditsch var avholdt i konservative Arendal

Det har ikke vært mulig å finne noen spor til kontroverser verken i forbindelse med Gleditschs utnevnelse til Arendal eller hans fire år lange virke i Trefoldighet menighet. Tvert i mot fremstår denne tiden som en endrektighetens tid i byen, til tross for mange dystre tegn i tiden: verdenskrig og begynnende depresjon. Nasjonalt var mange oppgaver innen sosialpolitikken uløste. Det fantes et stort fattigdomsproblem i landet. Arbeiderbevegelsen var blitt en betydelig politisk kraft. De sosiale motsetningene i Arendal var fortsatt store. 

Gleditsch var ikke utelukket fra indremisjonens fellesskap, men en forsiktig avstandsmarkering kan det se ut til å ha vært. Han ble ikke benyttet som predikant i slike sammenhenger. Hans tjenestetid i Arendal ble også ganske kort, noe som kan indikere at han ikke fant seg helt til rette i det religiøse miljøet i byen. Kun på ett område ser vi tegn til en slags fløydannelse. I en brevveksling mellom Gleditsch og indremisjonens talsmann i byen kommer noen prinsipielle forskjeller til syne i en sak som hadde med kirkelig filantropi å gjøre. Indremisjonen var også en sosial entreprenør i byen, og drev blant annet barnehjem. I en konkret vergerådssak (presten var fast medlem av vergerådet, datidens barnevernsnemnd) vedrørende en tatergutt ga Gleditsch uttrykk for at han mente oppdragelsesregimet for gutten var for strengt. Gleditsch anbefalte miljøforandring, og, kan det synes som, heller mindre av gudsord enn mer. Her fikk han høflig svar på tiltale fra styrelederen ved indremisjonens institusjon, som påpekte at bare Gud kan bøye hjertene. 

Det som kommer til uttrykk her, er representativt for to ulike sosialpolitiske syn på menneskets muligheter til forandring og tilpasning bare de ytre betingelser ble lagt til rette. Dette synet hadde han med seg fra den sosialpolitiske pionertiden rundt århundreskiftet, da vi fikk en rekke lovreformer som var sterkt influert av den borgerlige optimismen. Men mange negative erfaringer hadde ført til større pessimisme i synet på hvordan sosiale problemer skulle løses. Det er denne pessimismen i menneskesynet indremisjonens representant gir uttrykk for. Bare Gud kan bøye hjertene. 

Sosialt arbeid, ungdomsarbeid

Det var nettopp på sosialpolitikkens område Gleditsch markerte seg i sin prestetid i Arendal. Han involverte seg sterkt i de mange konkrete utfordringene han ble stilt overfor i sitt daglige virke som prest, og var en aktiv medspiller både innen offentlig og kirkelig barmhjertighetsarbeid. Men også ungdomsarbeid stod hans hjerte nært. Arendal Kristelige Ungdomsforening var blitt opprettet av Cormontans etterfølger og Gleditsch’ forgjenger, Johannes Irgens, og Gleditsch gikk inn i dette arbeidet med stort engasjement.Ungdomsforeningen ble i likhet med indremisjonen en av de to søylene i menighetsarbeidet. Det som stod igjen etter Gleditsch i Arendal, var nettopp hans utadrettede pastorale virke. For dette var han høyt verdsatt. Han opptrådte klokt i forhold til de mange religiøse retningene i byen, og ser ikke ut til å ha hatt noe teologisk eller kirkepolitisk markeringsbehov. 

Men var han liberal?

Striden Gleditsch senere ble sentrum i, kan synes urettferdig i forhold til en som i sin pastorale gjerning fremstod som en både klok og fredelig person. Men kirkestriden ved begynnelsen av århundret hadde så skarpe fronter at den tvang frem stillingtagen, og der en lett ble stemplet om en ikke tonet rent flagg. Gleditsch hadde vært en av Ordings fremste støttespillere under professorstriden, og det var dette som slo tilbake som en rekyl da han noen år senere ble utnevnt til biskop. 

Men liberal i datidens negative mening var Gleditsch ikke. Han delte ikke Ordings liberale teologiske syn, men forsvarte at det skulle ha en legitim plass i kirken. Både i sin forkynnelse og i sin teologiske produksjon stod Gleditsch helt ut på kirkens bekjennelsesgrunnlag uten forvanskende omtolkninger. En mer presis beskrivelse av Gleditschs posisjon er derfor å si at han var frisinnet, noe som hadde like mye med kulturorientering å gjøre som med teologi. Der vekkelseskristendommen trakk opp en tydelig grense mellom innenfor og utenfor, mellom de varme i troen og de mer lunkne, var Gleditsch en ivrig tilhenger av folkekirken. En bred, inkluderende folkekirke kunne ikke strømlinjeformes. Den måtte reflektere det faktiske mangfoldet i samfunnet og være en felles arena der den enkeltes trosutfoldelse kunne komme til uttrykk. Her kommer tydelig et grundtvigiansk standpunkt til syne med en åpen og tillitsfull tilnærming til det folkelige i vid forstand. ”Menneske først, kristen så”, var en av grundtvigianismens maksimer. Hallesby sa det stikk motsatte: ”Først som kristen bliver jeg et helt menneske”. 

Det som vanskeliggjorde Gleditschs forhold til de konservative, var at han hadde en filosofisk og intellektuell legning som gjorde at det enkle og ofte sentimentale vekkelsesspråket var helt fremmed for ham. I forhold til Hallesbys proklamatoriske stil fremstod Gleditsch med sin religionsfilosofiske tilnærming som uskarp i de teologiske linjene. Men den reelle forskjellen lå mer i det kulturelle  og mentalitetsmessige enn idet teologiske. Gleditsch hadde ingen bakgrunn i vekkelsesfromheten. Han var oppvokst i et grundtvigiansk skolemiljø på Voss og hadde helt andre språklige koder for sitt trosuttrykk enn vekkelsesspråket. Men i 1923 var dette nok til å sette ham utenfor. Han var frisinnet, og dermed en vranglærer som ingen troende skulle ha noe med å gjøre i følge Hallesbys Calmeyergatedoktrine. 

Kort utblikk

Den store vekkelsen i siste halvpart av 1800-tallet satte et avgjørende preg på kirkelivet i Arendal og som er følbart også i vår tid. Søkningen til kirkens gudstjenester har gjennom det siste århundret vært god, til dels svært god, og med nettopp indremisjon og ungdomsforening som grunnstamme i et blomstrende menighetsarbeid, der også et myldrende foreningsliv har hatt rikelig plass. Menigheten har vært spart for opprivende konflikter. Forholdet mellom kirke og organisasjonsliv har vært preget av tillit, åpenhet og harmoni. Menigheten har hatt dyktige prester som har virket fremmende på slike verdier. 

Mellomkrigstiden var også preget av stor oppslutning rundt kirkens arbeid. Men gradivs har oppslutningen gått tilbake. Vekkelsen fra sent 1800-tall representerer i dag bare en historisk skygge. Verken indremisjon eller ungdomsarbeid utgjør lenger grunnstammen i menighetens liv. Nye har ikke kommet til når gamle har falt fra. For kirken både lokalt og nasjonalt er det et problem at den ser ut til å ha mistet en helg generasjon. Vekkelsen svarte på utfordringer i 1800-tallssamfunnet som var høyst reelle, og kirken viste etter hvert evne til å svare på dem. I dag oppleves fortidens utfordringer som uaktuelle. Vårt svar på dagens utfordringer må tilpasses en ny kultursituasjon der kirken ikke lenger har den hegemoniske posisjon i samfunnet som den hadde. For kirken og for Trefoldighet menighet ligger dagens og fremtidens oppgave ikke først og fremst i å gjenerobre tapte skanser, men i å være trofast mot sitt oppdrag og forstå sin rolle som Jesu Kristi kirke med alt hva det innebærer i et moderne samfunn.