Streif gjennom tre århundrer. 1800-tallet (del 2 av 3)

I denne artikkelserien skal jeg ta for meg skiftende klima i Arendals kirkeliv gjennom tre århundrer belyst gjennom hendelser der tre av byens mest fremtredende sokneprester stod sentralt, en fra hvert århundre. De tre er byens første sokneprest, Peder Jacobsen Brinch, som var en lærd forfatter, den andre Even Skjeldrup Cormontan, som med klokskap håndterte de religiøse motsetningene i byen under vekkelsens mest intense år, og den tredje Jens Gleditsch, som skrev kirkehistorie da han etter bitter strid ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923.

Av Olav Rune Ekeland Bastrup

1800-tallet”Et salig røre”. 

Sett mot denne bakgrunn er det et paradoks at forandringen kom så kraftfullt som den gjorde bare få tiår senere. Den vekkelsesfiendtlige lokalavisen Vestlandske Tidende beklaget seg nå over kulturens tilbakegang og det sviktende besøket i byens teater, mens derimot de religiøse forsamlingslokalene var proppfulle. Byen var blitt en tumleplass for sjarlataner som prekte ”al slags Sluder”, skrev avisen.

På et møte på Øvre Tyholmen var det så tettpakket med folk at vokslysene ikke ville brenne på grunn av oksygenmangel! Byen var, som sokneprest Dietrichson i Austre Moland skrev, ”om ikke omvendt, saa vendt op og ned”.

En kristiansander omtalte i 1818 lett misunnelig Arendal som ”en for sine formuer ikke ubekjendt by”, men ved slutten av århundret var den minst like kjent for sine vekkelser. Hva hadde skjedd i mellomtiden? Hva var det som skapte grobunn for det religiøse liv som grodde frem her fra 1860-tallet av, og hvordan håndterte byens prester det nye som kom?

En grunnleggende forutsetning for Arendals religiøse utvikling ligger i det faktum at verken statskirken eller andre statsbærende institusjoner på noe tidspunkt hadde et særlig sterkt feste her. Det var en konsekvens av at byen hadde vokst opp på grunnlag av en næringspolitisk liberalisme der ting nærmest hadde skapt seg selv uten medvirkning fra samfunnets maktinstitusjoner. Følgelig slo de folkelige bevegelser som fra begynnelsen av 1800-tallet stadig tydeligere opponerte mot statskirkens og presteskapets religiøse dominans, heller ikke særlig sterkt igjennom i Arendal.

Grunnlaget for en slik opposisjon var ikke tilstede i Arendal på samme måte som i mer tradisjonsbundne deler av landet. Haugianismens innflytelse i byen var svak, men den satte et viktig spor etter seg i fasen før de store vekkelsene satte inn, nemlig ved opprettelsen av Arendal Misjonsforening i 1842, samme år som Det norske misjonsselskap ble opprettet. Men den nyvakte religiøse bevissthet som misjonsinteressen var uttrykk for, hadde i denne fase av utviklingen først og fremst nedslag i øvre sosiale sjikt.

Det karakteristiske ved vekkelsene senere i århundret var at de hadde et mye bredere sosialt fundament og i særlig grad virket mobiliserende på de lavere klasser.

Et sosialt og religiøst oppbrudd

Næringsliberalismen hadde gjennom lang tid formet et lokalsamfunn preget av mye større sosial mobilitet enn det som var typisk for det tradisjonsbundne rangs- og standssamfunnet som Norge i høy grad var. I Arendal hadde depresjonen på 1820-tallet resultert i et stort antall konkurser som førte til at de gamle, tradisjonsbærende kjøpmannsfamiliene ble spaltet ut samtidig som det åpnet et rom for andre grupper i samfunnet til sosialt avansement. De som overtok, var nemlig ofte laverestående funksjonærer og sjøfolk som hadde kunnskap og som i det vakuumet som depresjonen skapte, grep mulighetene som bød seg. Arendal hadde all muligheter for den som ville og kunne.

Det var med denne nye generasjon handelsborgere med svak forankring i gammel aristokratisk kjøpmannskultur at Arendals virkelig gyldne æra ble innledet. Fra 1826 til 1850 fordoblet byen sin tonnasje. Rundt 1870 var 400 skip registrert hjemmehørende i Arendal. Skuter fra Arendal seilte på alle hav. Og ennå var alt bare i sin begynnelse.

Den enorme ekspansjonen innen sjøfarten på 1800-tallet førte til at Arendal i svært sterk grad ble eksponert for alle de klassiske følgene av den moderne kapitalismen. De sosiale motsetningene i byen var ekstremt store. Til det store antall velstående familier hørte et mye større antall fattige, som regel folk fra indre bygder som hadde trukket til byen for å finne arbeid og som hadde få fastlagte mønstre for sosial adferd og autoritet. I kjølvannet fulgte urbaniseringens typiske problemer, som sosial fremmedgjøring, alkoholisme, løsgjengeri, husbråk og forslumming – problemer som i Arendal hadde et betydelig omfang byens beskjedne størrelse tatt i betraktning.

Det er ingen tilfeldighet at Arbeiderpartiet ble grunnlagt i 1887 nettopp i Arendal. Den religiøse og politiske vekkelsen var en del av det samme folkelig oppbruddet. I et spenningsfylt lokalsamfunn der mye var i bevegelse og der forankringen i tradisjonelle strukturer var svak, var resultatet at vekkelsen nesten fikk lavineaktige dimensjoner idet den satte in for fullt.

Amerikanske studier av vekkelsesfenomener viser at vekkelser som oftest inntreffer i økonomiske oppgangstider og først blant de bedrestilte. Årsaken er at vekkelsen reflekterer den samme psykologiske dynamikk som preger høykonjunktursamfunnet, nemlig optimisme, fremtidstro og selvtillit. Etter hvert som flere og flere får del i oppgangen, sprer dette seg nedover i det sosiale hierarkiet og virker som et insitament til handling og oppbrudd. Utviklingen i Arendal fra 1860-tallet av bekrefter i høy grad dette mønstret.

Dette gir likevel ikke et fullstendig bilde. Økonomisk høykonjunktur har også mange uforutsette virkninger. Arendal var et Klondyke, et samfunn i kontinuerlig og hurtig endring. Derfor opplevdes det av mange også som et utrygt samfunn. Etablerte sjikt opplevde de voksende sosiale problemene som et moralsk onde, samtidig som fremskrittet virket befordrende på krefter som ville ta ondet ved roten. I kulturlivet gjorde nye og kristendomsfiendtlige tanker seg gjeldende. Med fremskrittet fulgte også en nagende følelse av at samfunnet befant seg i en åndelig og moralsk krise.

I dette perspektiv var vekkelsen en konservativ reaksjon, en konsolidering om verdier man så forvitret. For borgerskapet hadde vekkelsen den positive effekt at den virket nøytraliserende på den sosial uroen i samfunnet og kanaliserte den over fra det politiske til det religiøse.

Selv om den politiske og den religiøse vekkelsen var krusninger på samme bølge, mistet derfor disse to bevegelsene som på en så avgjørende måte skulle forme det moderne Norge, tidlig kontakten med hverandre.

Amerika og den nye pietismen

Sjøfarten knyttet Arendal til Amerika på en måte som skulle få store konsekvenser. Rundt 1850 hadde en liten koloni av mormonere etablert seg i Kolbjørnsvik. Det var også fra Amerika impulsene kom som førte til etableringen av metodistmenigheten i byen i 1868, og som ved siden av å være en religiøs vekkelse også hadde en tydelig karakter av å være en sosial vekkelse. Samme år ble Arendal Indremisjon stiftet. Hakk i hæl fulgte etableringen av Frikirken og noe senere Baptistkirken. En rekke mer døgnfluepregede sekter med sterk svermerisk tendens, etablerte seg også. På noen år var Arendal ikke til å kjenne igjen.

Vekkelsen slo også inn i statskirken og skapte store interne spenninger. Fra en aftensang i Trefoldighetskirken med den sterkt kontroversielle vekkelsespresten Lars Oftedal, som var sekretær i Arendal Indremisjon, fortelles det at folk falt om og ”sgrige ud midt under Prædiken”. Slikt var man ikke akkurat vant med i statskirken.

Fragmentering og religiøs rivalisering

Metodismen ble en formidler av en vekkelsesfromhet som på mange måter satte norm også langt utenfor dens egne rekker. Metodismen hadde oppstått i engelske industriarbeidermiljøer midt på 1700-tallet, men i USA hadde den særlig fått feste i de store havnearbeidermiljøene i byer som New Yourk, Baltimore og Philadelphia. Det var her sjøfolk fra Arendal kom i kontakt med den.

Men også påvirkning fra Sverige spilte inn. I Sverige inntrådte et mer definitivt brudd mellom statskirken og vekkelsen, og som førte til at vekkelsen ble radikalisert. Flere av de vekkelsespredikanter som skapte mest turbulens rundt seg i Arendal, var svensker. Blant dem var Oscar Ahnfeldt, mannen bak ”Blott en dag”, og en nær medarbeider til den innflytelsesrike svenske vekkelsespredikanten Carl Rosenius. Den svenske vekkelsen var sterkt preget av Rosenius’ kristendomsforståelse med vektlegging av omvendelsens ytre kjennetegn. Der den klassiske pietismen hadde lagt vekt på boten og angeren som det som drev mennesket til Gud, het det hos de nye pietistene ”Kom som du er!” Vekten ble lagt på omvendelsens frukter gjennom et liv i helliggjørelse og avstandtagen fra all verdslig lastefullhet. I Norge var Lars Oftedal i Arendal Indremisjon den sterkeste eksponenten for den rosenianske pietismen.

Stor betydning fikk også den såkalte Lammersbevegelsen, etter sokneprest Gustav Adolph Lammers i Skien, som i 1856 brøt ut av statskirken og dannet sin egen frimenighet. Lammers opponerte mot den statskirkelige vanekristendommen. Bare de brennende i troen skulle ha adgang til kirkens sakramenter. Syndsforlatelse skulle bare gis de oppriktig angrende. Lammersbevegelsen spredte seg og fikk også en livskraftig avlegger i Arendal.

Lammersbevegelsen, den rosenianske pietismen og metodismen hadde mange og sterke fellestrekk i synet på omvendelsen. Til sammen dannet disse påvirkningslinjene et betydelig kraftfelt og som på en helt avgjørende måte skulle forme en fromhetstype som vi noe overfladisk fortsatt omtaler som sørlandspietismen.Vekkelsen førte til en fragmentering av det religiøse livet i byen og som avspeilte et samfunn i utvikling mot større mangfold og demokrati. Dernest førte den til rivalisering de ulike sekter og menigheter imellom.

Metodismen ble møtt med heftig propaganda fra statskirkens side. Etableringen av Arendal Indremisjon i 1868 var et klart mottrekk til etableringen av Metodistkirken, som var dominert av arbeiderklassen, mens indremisjonsmiljøet i langt sterkere grad var dominert av kjøpmannsborgerskapet og med en mer moderat kirkekritisk profil. Oppføringen av den store og romslige Barbu kirke i 1880 – på denne tid distriktets største kirke – var uttrykk for en mobilisering fra statskirkens side for å møte den turbulente situasjonen som oppstod i Arendals arbeiderklasseforsteder i forbindelse med etableringen av Frikirken.

Etableringen av Frikirken var et resultat av intern strid innad i indremisjonsmiljøet  i synet på statskirken. Den bunnet ikke i teologisk uenighet, men hadde preg av å være en sosial avspaltning fra indremisjonen, der en mer radikal og kirkekritisk fraksjon brøt ut og dannet sitt eget kirkesamfunn, men med samme lutherske bekjennelse som statskirken.

Det avtegnet seg dermed tidlig to hovedformer for vekkelse – dissentervekkelse og en indrekirkelig vekkelse som gjennom lavkirkelige organisasjoner med moderat kirkekritisk holdning ble kanalisert inn i statskirken. Det var av helt avgjørende betydning at landets mest markante teolog på denne tiden, professor Gisle Johnson, med sin kombinasjon av luthersk ortodoksi og pietisme gav vekkelsen en kirkelig legitimitet. Samtidig etablerte han en tydelig front mot vekkelsens mer radikale former, ikke minst gjennom sin avvisning av Lammersbevegelsen. Dette gjorde en mer temperert form for vekkelseskristendom spiselig for grupper som i utgangspunktet følte seg fremmed for den. Gisle Johnson preget en hel generasjon prester som i tur førte til at statskirken og de lavkirkelige vekkelsesorganisasjonene filtret seg mer og mer harmonisk inn i hverandre.I motsetning til i Sverige, der vekkelsen skapte tydelig bruddflater, fikk vi i Norge integrasjon.

Kloke og ukloke prester

Forløpet vekkelsen fikk varierte sterkt med lokale forhold. Det ser vi ikke minst i Arendal. Begivenhetene ble her sterkt dramatisert av den ukloke måten som flere av distriktets prester håndterte situasjonen på. Arendal var en religiøs heksegryte, og det kan ikke ha vært lett å være prest i en by med så mange og skarpe motsetninger.

Mange prester opplevde vekkelsen som et angrep på sin personlige integritet og forskanset seg bak den statskirkelige embetsautoriteten. Sokneprest Dietrichson i Austre Moland, som også omfattet Tromøy og Barbu, hadde en steilt avvisende holdning, og hans uforsonlige opptreden var den direkte foranledning til splittelsen innen indremisjonen og etableringen av Frikirken.

Mindre stivsinnet var ikke sokneprestene i Øyestad og senere på Hisøy, samt prost Christian Flintschoug Houge i Nedenes. Men en prest viste større romslighet og forståelse enn andre: sokneprest Even Cormontan i Trefoldighet. Uten Cormontans inngripen kunne vekkelsen fått langt mer dramatiske følger så turbulent som situasjonen på et visst tidspunkt var. Dette kommer særlig til uttrykk i forbindelse med uroen rundt Lars Oftedals virke som sekretær for Arendal Indremisjon fra 1869. Dette er en viktig hendelse i Arendals kirkehistorie, og som vi skal se litt nærmere på.

”Berre eg får høyra duren av han…”

Når Lars Oftedal prekte i bedehuset Betania i Stavanger, kunne det stå stint med folk langt ute på gaten. En dame som måtte stå ved vinduene, uttalte at ”det gjorr ikkje någ om eg ikkje får sjå han, berre eg får høyra duren av han”.

Det illustrerer virkningen som den senere grunnleggeren av Stavanger Aftenblad hadde på folk. Oftedal var selv prest, men samtidig en skarp og til del ufin kritiker av nettopp prester og kirkeautoritet. Av sine kolleger ble han oppfattet som vulgær og plump. Blant kultureliten ble han beskrevet som en folkeforfører og med egenskaper som omfattes av det vi i dag legger i begrepet psykopati.Men verken før eller siden har noen norsk vekkelsespredikant hatt et slikt grep på folkemassene. Budskapet var enkelt, men inntrengende: Kom som du er! Kast av deg din syndeskyld og legg den for Jesu føtter. For enkle mennesker som strevde og slet, var dette budskapet som salve.

Samtidig drev Oftedal en omfattende sosial virksomhet. Kallet til omvendelse var også et kall til å legge av seg en livsførsel som holdt en i sosial fornedring. Lars Oftedal tilbød et enkelt alternativ. Desto lettere var det for småkårsfolk å identifisere seg med budskapet.

Oftedal var i starten av sin karriere da han kom til Arendal, men allerede beryktet. Før han kom til Arendal, lyste biskopen Jacob von der Lippe, ham regelrett i bann og nektet prestene i bispedømmet å slippe ham til i sine kirker. Det skulle biskopen få svi for. At Arendal Indremisjon på tross av dette hyrte ham, sier litt om kampgløden. Det var nemlig indremisjonens radikale fraksjon i Barbu, de samme som senere stiftet Frikirken, som hadde tatt initiativ til å få Oftedal til byen.

Prost Houge motarbeidet Oftedal fra første stund. De øvrige prestene var også negative, med unntak av Cormontan, som uttrykte forventning til hva Oftedal kunne få til i byen. Sympatien ble snart dratt i Oftedals retning. Årsaken var at den stridbare Dietrichson i Austre Moland var enda dårligere likt, også blant sine kolleger, og Oftedal klarte å utnytte dette til sin fordel. Han havnet i en bitter avisfeide med Dietrichson, der Molandspresten ble drevet fra skanse til skanse og til slutt måtte forlate embetet. Hand endte som postmestere i Porsgrunn. (Det samme gjentok seg i Stavanger, der sokneprest Welhaven (dikterens bror) i St. Petri måtte gå etter en avisfeide med Oftedal. Den som overtok embetet, var nettopp Oftedal).

Samtidig tok Oftedal opp kampen på motsatt front gjennom en heftig agitasjon mot metodistene. Egentlig hadde Oftedal mye til felles med metodistene, men ved å kjempe på to frontavsnitt samtidig, oppnådde han en konsolidering av den kirkelig vekkelsen. Det var nettopp dette som var Oftedals strategiske mål og årsak til at han aldri brøt med statskirken. Han ville erobre statskirken innenfra. Han var en dreven politisk strateg. Han skapte konflikter helt bevisst og stod deretter frem som den samlende skikkelse.

Måten han i Arendal spilte grupper ut mot hverandre på, viser dette talentet i full utfoldelse.

Den åpne og romslige sokneprest Cormontan

Personlighetsmessig var sokneprest Even Cormontan i Trefoldighet Oftedals rake motsetning. Av denne grunn fikk også hans inngripen i situasjonen stor stabiliserende virkning.

Cormontan var født i Øvrebø i 1798, der faren, som var residerende kapellan i Oddernes, hadde sete. Cormontan kom fra presteslekt både på mors- og farssiden. Herzbergslekten, som hadde danske og tyske røtter, utgjorde gjennom hele 1700-tallet nærmest et lite dynasti av prester. Noen av de mest markante prestepersonligheter på 1700-tallet kom herfra, og de satte sterke spor etter seg som opplysnings- og ”potetprester”. Den fremste av dem var Niels Herzberg i Ullensvang. Cormontans gren av slekten valgte å latinisere navnet, der ”cordus” svarer til hjerte og ”montanus” til berg, altså hjerteberg.

Cormontan ble sokneprest i Arendal i 1847 og virket her frem til 1883. Han hadde altså hele 36 års virke i byen, og det nettopp i de mest hektiske vekkelsesårene. I 1887- 89 år gammel!- utvandret Cormontan til USA, der han døde i 1893,95 år gammel.

I det skriftlige materialet etter ham kommer en klar og tydelig presteprofil til syne. Cormontan var kunstnerisk begavet. Hans datter Theodora ble senere en kjent musiker og komponist. Han står frem som en mild og faderlig embetsmann, men med tydelig pregning av den dominerende teologiske skole i første halvpart av 1800-tallet, den såkalte Hersleb- og Stenersen-skolen. Teologiprofessorene Hersleb og Stenersen utviklet en slag harmoniserings-teologi der konservativ luthersk høykirkelighet ble smeltet sammen med et idealistisk og optimistisk syn på samfunnet, og med tydelig påvirkning fra opplysningstiden og klassisk pietisme. Denne harmoniserende holdningen preget også Cormontans prestegjerning. Han hadde et brennende misjonsengasjement, og var i mange år formann i Arendal Misjonsforening.

Cormontan hadde en tydelig forankring i mange av vekkelsens grunnleggende idealer, men var samtidig en åpen, raus og romslig person. I stedet for angstbitersk avvisning av vekkelsen, så ha positivt på den og opptrådte vennlig og inkluderende selv overfor de mer rabiate utslagene den kunne ha. Tydeligere enn noen annen prest i distriktet så Cormontan at vekkelsen avdekket et reelt behov og som kirken måtte møte. Hans kolleger lukket døren for Oftedal, men Cormontan åpnet Trefoldighetskirken for ham.

I. juledag 1869 hadde Hisøy Indremisjon tillyst julegudstjeneste med Oftedal i Hisøy kirke da den som skulle ha gudstjenesten, var blitt syk. Etter en heftig og meget bitter byråkratisk prosess hadde biskopen til slutt gitt etter og tillatt Oftedal å holde gudstjenesten. Men i siste øyeblikk satte sokneprest Brager i Øyestad seg på bakbeina og låste døren for Oftedal. Begrunnelsen var at Hisøy Indremisjon ikke hadde gått tjenestevei da de søkte om å få benytte Oftedal. Søknaden var gått rett til biskopen uten Bragers påtegning. Brager følte seg tatt ved nesen. Oftedal forrettet i stedet julegudstjenesten fra kirketrappen på Hisøy kirke. Biskopens telegram med godkjenning av Oftedal ble lest opp for menigheten, som var samlet på kirkegården i drivende snøføyke. Brager ble kompromittert og forlot like etterpå Øyestad til fordel for det langt magrere Fjotland soknekall!

Men i Trefoldighetskirken prekte Oftedal – tross biskopens forbud og tross store tumulter – til aftensang søndag etter søndag. En stemningsrapport fra disse gudstjenestene sier sitt ”Man haver læst, at særlig Methodisterne krævede krampagtige Omvendelser, men nu gikk det sandelig krampagtigt nok for sig i Arendals Sognekirke. Mænd og Kvinder falde om og skrige du midt under Prædiken”.

Men Cormontan tok også andre, mer konkrete skritt for å møte utfordringen. Cormontan så med uro og frykt på avskallingen fra statskirken. Grensen for Cormontans romslighet gikk ved dissentervirksomhet. Desto klarere så Cormontan hvor viktig det var at statskirken var åpen for de religiøse behov som vekkelsen tydelig avdekket. Selv var Cormontan en gammel mann i de mest intense vekkelsesårene, og kapasiteten begrenset. Men han fikk utvirket at stiftskapellan Ugland ble plassert i menigheten, med spesielt ansvar for vekkelsesfolket. Dette kan tolkes som et propagandafremstøt fra statskirkens side, men det var like mye uttrykk for imøtekommenhet. Stiftskapellan Uglands oppgave var å holde oppbyggelser i vekkelsens ånd. Etter Ugland fikk hjelpeprest Schancke samme oppgave.

Oftedal driver prestene til retrett

Ifølge prost Houge hadde Oftedal satt prestene i distriktet ”i de ubehageligste Forholde og gjort Folk gale”, noe han jo egentlig hadde rett i. Kirkedepartementet så på denne utviklingen med største uro. Med den posisjon Oftedal hadde også utenfor Arendal, var det frykt for at uroen skulle bre seg og bli en sprengkile inn i selve statskirkelegemet. Frykten for at statskirken skulle bryte sammen var på denne tiden helt reell. For enhver pris måtte man unngå en repetisjon av det som hadde skjedd i Skien få år tidligere da sokneprest Lammers med stort følge av vekkelsesfolket brøt ut.

Indremisjonen på Hisøy hadde skapt en delikat situasjon ved å klage biskop von der Lippes ”bannlysning” av Oftedal inn for kongen. Myndigheten ble tvunget til å ta stilling, og biskopen ble drevet til en ydmykende retrett. Oftedal skulle få preke når den lokale prest var forhindret eller syk. Slike svevende kompromisser var Oftedal en mester i å utnytte. Det var jo aldri gudstjenester i alle kirkene i prostiet hver søndag – altså kunne man si at presten var forhindret. Dermed toget Oftedal inn i distriktets kirker for full musikk. Det var umulig for prestene å sette grense for ham uten å risikere ubehageligheter. Dietrichsons og Brager skjebner fristet mer til ettergivenheter.

Situasjonen ble bare vanskeligere da Oftedal søkte et ledig stiftskapellani i Agder bispedømme, som også omfattet det nåværende Stavanger bispedømme. Av frykt for å provosere det vakte lekfolk, vågde man ikke annet enn å utnevne Oftedal. Stiftskapellanen var en reisende prest som styrte ledige soknekall. For Oftedal var det ideelt. Dermed fikk han et mye større geografisk albuerom.

Etter Bragers ydmykende retrett, stod Øyestad soknekall ledig, og Oftedal ble stasjonert der. Han søkte embetet, men fikk det ikke. Deretter ble han plassert i Froland, og signaliserte at han ville søke her også. Det lå i kortene at han kom til å bli utnevnt. Men det satte prost Houge hele sin personlige autoritet inn på å forhindre. I stedet ble Oftedal plassert i Avaldsnes på Karmøy. Dermed var Oftedals køpenikade i Arendal over. ”Drag til Avaldsnes og lad os faa Fred”, var prost Houges avskjedshilsen til Oftedal.Tilbake til forsiden