Streif gjennom tre århundrer. 1700-tallet (del 1 av 3).

I denne artikkelen skal jeg ta for meg skiftende klima i Arendals kirkeliv gjennom tre århundrer belyst gjennom hendelser der tre av byens mest fremtredende sokneprester stod sentralt, en fra hvert århundre. De tre er byens første sokneprest, Peder Jacobsen Brinch, som var en lærd forfatter, den andre Even Skjeldrup Cormontan, som med klokskap håndterte de religiøse motsetningene i byen under vekkelsens mest intense år, og den tredje Jens Gleditsch, som skrev kirkehistorie da han etter bitter strid ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923.

Av: Olav Rune Ekeland Bastrup

1700-tallet:Ortodoksi, liberalisme og pietisme-samt et lite glass portvin

Økonomisk liberalisme - kirkelig ortodoksi

Da Arendal i 1670 fikk sin første kirke, var det et uttrykk for en anerkjennelse av strandstedets funksjon som et lokalt befolkningsmessig og merkantilt tyngdepunkt. Selv om Kristiansand ved sin grunnleggelse i 1641 hadde fått særskilte privilegier på bekostning av de andre sentraene i regionen, viste Arendal seg å ha en bemerkelsesverdig selvstendig vekstkraft.

En årsak til dette var at Arendal hadde lykkes med å tiltrekke seg spesielt dyktige og dynamiske handelsfamilier som visste å utnytte strandstedets spesielle fortrinn; trelast og jernmalm.

Ved 1600-tallets slutt var flere velstående kjøpmenn etablert i det som fra 1690 av hadde fått status som ladested. En av de rikeste og mest betydningsfulle var trelasthandler Søren Andersen Brinch, fetter av byens første sokneprest, Peder Jacobsen Brinch.

Kirkelig sett var Arendal fullgodt betjent som residerende kapellani under Holt. Utskillelsen som eget prestegjeld var uttrykk for at Arendal var blitt en økonomisk bærekraftig enhet. Ladestedet hadde fått et kjøpmannsaristokrati med status og formue og en liten klasse av embetsmenn. Betydningen av å bli eget prestegjeld lå i den nye status dette gav, og som var en viktig brekkstang i prosessen frem mot fulle kjøpstadsretter i 1723.

Arendals vekst ble muliggjort av en næringspolitisk liberalisme som fra 1660-tallet av hadde gjort seg stadig sterkere gjeldende. Inntil ca. 1630 hadde Danmark-Norge vært Nordens førende makt og ført en proteksjonistisk politikk for å beskytte seg mot sine rivaliserende naboer – i første rekke Sverige og de nord-tyske handelsbyene. Men utfallet av Trettiårskrigen, som for Danmarks og Norges del hadde vært katastrofalt, snudde om på rollene og førte til en tilpasning til den økonomiske liberalismen som hadde vist seg å være en suksessfaktor i Nederlands enorme vekst gjennom hele 1600-tallet. Adelens sammenbrudd førte også til at det ble gitt plass for et ekspansivt handelsborgerskap og som overtok dens rolle som økonomisk drivkraft i samfunnet.

På kirkelivets område var imidlertid Danmark-Norge fortsatt en luthersk-ortodoks enhetsstat, slik det hadde vært siden reformasjonen. Stat og kirke gikk helt opp i hverandre, og statens kontroll av innbyggernes tanker og tro var ekstremt sterk. Avvik fra den offisielle statsideologi, den ortodokse lutherdom, kunne resultere i landsforvisning, i verste fall døden. Prestene var derfor ikke bare prester, de var statsfunksjonærer som skulle spre den statsbærende ideologi og overvåke innbyggernes tanker og tro.

Peder Jacobsen Brinch – Petter Dass’ tremenning og Arendals første sokneprest

Arendals første sokneprest, Peder Jacobsen Brinch, var en særdeles lærd vokter av statskirkens lutherske ortodoksi. Han representerte en ny prestegenerasjon som markerte et klart brudd med 1600-tallets prestetype, som hadde vært dårlig akademisk utrustet og beryktet for sin tvilsomme vandel. Brinch representerte herimot den lærde, dannede og kultiverte prestetype, og han peker dermed fremover mot neste generasjons prestetype – opplysningsprestene – som gjennom bred akademisk og praktisk dannelse etablerte seg som samfunnets intellektuelle elite. 

I Danmark-Norge hadde prestene inntil dette punkt hatt en forholdsvis lav sosial status, og kvaliteten på geistligheten var deretter. Særlig gjaldt dette på Agder, der det hadde forekommet en rekke prestedrap. Men myndighetene i København hadde satset målbevisst på en konfesjonell ensretting av samfunnet, og i dette inngikk skoleringen av presteskapet, som skulle gjøres til et lydig instrument for enhetsstatens interesser. Ved utgangen av 1600-tallet hadde denne satsingen begynt å bære frukter, og prestens rang og status i samfunnet steg tilsvarende. Med høyere opplysningsnivå kom også en langsom oppmykning av den strikte statsortodoksien og større åpenhet for enkeltmenneskets religiøse følelse, det vi med et annet ord kaller pietisme. Også her er Brinch en typisk overgangsskikkelse. Selv om han var trygt forankret i luthersk ortodoksi, representerte han samtidig et nytt og moderne dannelsesideal.

Brinch var født i Aure på Nordmøre i 1668, der faren var sorenskriver. Slekten var opprinnelig nederlandsk (Brix), men hadde tidlig på 1500-tallet etablert seg i København, og derfra flyttet til Trondheim. Slekten dannet etter hvert et omfangsrikt handelsimperium med Trondheim, kystbygdene i Trøndelag, Nordmøre og Helgeland som operasjonsfelt. Slekten representerte et lokalt dannelsesaristokrati, og i senere generasjoner finner vi flere i fremtredende stillinger som embetsmenn. En av Brinchs slektninger var dikterpresten Petter Dass. Brinchs morfar, Alexander Brüghmann, hadde vært høyesterettsprokurator i Christiania.

Brinch ble i 1702 magister ved Universitetet i København, der han for øvrig drev videre studier i både teologi og historie, og var ”Inspector Collegii Medicei”. Aret etter ble han utnevnt til residerende kapellan i Holt.

Brinch var helsesvak, og døde i 1720, 52 år gammel, som sokneprest i Arendal. I søknaden benyttet han sin helbred som argument for å bli utnevnt til embetet, fordi han trengte det som økonomisk sikkerhet. I en liten og avgrenset bymenighet ville den helsesvake presten kunne ”opvarte Guds tjeneste tilhørligen og haffve derved mit daglige brød med Ro til  mine Studeringer”.

Historiker og forfatter

Et annet fortrinn han fremhevet i sin søknad, var han ”udviste Capacite” som forfatter av en rekke bøker og skrifter.

Det er gjennom hans forfattervirksomhet vi finer vitnesbyrd om Brinchs høye lærdom og hva han stod for som prest. Universitetsbiblioteket i Oslo har seks titler av Brinch, de fleste om høytflyvende historiske emner, som Romerrikets vekst og fall, de makedonske kriger, en større magistergradsavhandling om den romerske historikeren Flavius Josephus, det gamle testamentets 4000-årige kronologi hvori inngår en polemikk mot kvekerne, samt en svulstig gratulasjonsskrift til en professor D. Wibe i København. Utover dette finnes et poteisk verk der historien fra Kristi fødsel av er gjenfortalt på dansk rim.

Det meste av Brinchs litterære produksjon er skrevet av tidens lærde språk, latin, og er derfor ikke så lett tilgjengelig for en nåtidig leser. Det er like fullt mulig å danne seg et klart bilde av ham. Hans hovedinteresse var historie, og da særlig antikkens historie og det gamle testamente. Her inngikk også interesse for et tema som ble høyaktuelt midt på 1600-tallet da erkebiskop James Usher i Dublin fremla nye ”bevis” på at jorden var ca. 4000 år gammel, ikke 5600 år, som det inntil da hadde vært enighet om både blant kristne, muslimer og jøder. Brinch hadde ervervet seg betydelig kunnskaper rundt disse emnene, og stilte seg på Ushers side i striden. I sin samtid var dette et ganske radikalt standpunkt, og som viser Brinchs åpenhet for nye tanker.

Historikere i moderne forstand var Brinch langt fra. Historieskriving på denne tiden hadde et propagandistisk formål, å vise hvordan en bestemt utviklingsprosess hadde ledet frem til en høyere og mer fullkommen nåtidstilstand. Brinch hadde tydelig et slikt propagandistisk siktemål. På typisk barokkvis setter han opp to motsetninger, og så søker han å bevise hvordan motsetningene gjennom en historisk prosess har smeltet sammen i en høyere og mer fullkommen enhet – eneveldet av Guds nåde i sin dansk-norske form. Myndighetene i København kunne neppe bli annet enn velvillig stemt over slik dyp visdom, og det styrket selvsagt Brinchs kandidatur til sokneprestembetet i Arendal.

Kvekere i Arendal? Peder Brinch som teologisk polemiker

Mer lokalhistorisk interessant er Brinchs polemikk mot kvekerne. Men hvorfor akkurat kvekerne? Har han støtt på dem i Arendal? 

Ja, i den grad det var mulig å finne religiøse avvikere fra den offisielle lutherdom i kongeriket ved 1700-tallets begynnelse, så var det nettopp kvekere. Som vi skal se, er det ikke usannsynlig at de kan ha funnet veien til Arendal.

Danmark-Norge, var en ideologisk stat, og dens hovedfiende hadde helt siden reformasjonen vært katolisismen. Men etter hvert begynte reformasjonen å spise sine egne barn. Reformasjonen hadde også satt fri religiøse krefter som beveget seg lang til venstre for den offisielle lutherdom. Et fellestrekk ved disse bevegelsene var at de gikk i en mystisk-spiritualistisk retning, der de betonte det enkelte menneskes mulighet til å nå frelse uavhengig av en institusjonell kirke med dens gudstjenester og sakramenter. Et annet fellestrekk var at de var millenaristiske, dvs. at de betonte dommedags nært forestående komme og opprettelsen av en ny fullkommenhetstilstand. I denne forventningen lå det innbakt en kritikk av den bestående samfunnsorden og som gjorde slike religiøse retninger politisk farlige. En mer moderat variant som etter hver skulle vinne betydelig innflytelse, var den inderlighetsfromhet som de tyske prestene Johann Arnt og Philipp Jacob Spener talte for, og som vi kjenner under navnet pietisme. Også her ble kirkens institusjonelle betydning nedtonet og større vekt lagt på den subjektive inderlighet.

Danmark-Norge var gjennom hele 1600-tallet hermetisk lukket for denne slags læremessige avvik. Dansker og nordmenn hadde under trussel om dødsstraff forbud mot å studere ved utenlandske lærersteder som bekjente seg til andre religioner enn den lutherske. Utlendinger som propaganderte for fremmede religioner, ble utvist, og de som kom hit for å bosette seg, måtte – i alle fall offisielt – avsverge sin religion og anta den lutherske.

I praksis viste det seg umulig å håndheve en slik streng uniformisme. Kongeriket var på 1600-tallet inne i en rivende ekspansjon og hadde stort behov for utenlandsk spisskompetanse. Skulle man få den beste kompetansen, var man nødt til å innføre begrensede toleransebestemmelser både for katolikker, jøder og andre mer uspesifikke protestantiske retninger, herunder kvekerne. Visse byer ble fristeder med utvidet religiøs toleranse for å gi dem optimale betingelser for ekspansjon. Kristiansand og Fredrikstad var slike fristeder i Norge, der det utviklet seg en mer pluralistisk religiøs kultur enn det som var typisk for kongeriket for øvrig.

Disse åpne lommene i samfunnet ble viktige innfallsporter for tankegods som langsomt brøt ned samfunnets ideologiske uniformitet. Med økende handel fulgte også utveksling av nye tanker, og menn av borgerklassen fikk impulser som avvek fra den offisielle ortodoksien. Fremtredende personligheter kunne i kraft av formue og posisjon gå lenger i å utfordre den religiøse ensrettingen enn andre, og rundt disse ku8nne det utvikle seg små celler av annerledes tenkende og som myndighetene så gjennom fingrene med.

Det var slik kvekerbevegelsen kom til Norge. Kvekerne hadde kompromissløst krevd religiøs frihet, og det var nettopp kvekere som i 1619 la over havet med ”Mayflower” og startet utvandringen fra England til Amerika. Her la de grunnlaget for den senere amerikanske statsforfatningen ved å grunnlegge sin egen stat der uinnskrenket religiøs frihet og toleranse skulle gjelde, og der staten ikke skulle blande seg i kirkens anliggender.

Kvekerbevegelsen ble dermed noe mer enn en religiøs bevegelse; den ble en trussel mot statens stabilitet og ideologiske fundament.

Kvekerne trodde at ethvert menneske kunne oppnå forening med Gud gjennom å følge hjertets vei, en tanke som i seg selv var opprørsk. Kvekerne understreket den hjertets uro (herav to quake: skjelve) som drev mennesket til Gud – en uro som statsmakten selvsagt ikke hadde noen interesse av. Tvert imot måtte kvekerfromhetens ytre manifestasjoner overbevise myndighetene som at man her stod overfor en trussel av nesten demoniske dimensjoner.

Utover på 1600-tallet ser vi derfor at kvekerne overtar noe av den rollen som katolikkene hadde hatt i den statskirkelige skremselspropagandaen. Toleransebestemmelsene fikk dermed innført unntak for kvekere. Men de få kvekerne vi hadde fått inn bak vår lutherske innhegning, skulle vise seg å bli et vedvarende uroelement.

Selv om myndighetenes kontrolltiltak viste seg for effektive til at bevegelsen kunne få vekstbetingelser, så holdt et fåtall kvekerfamilier frykten for dem ved like. Denne frykten var i seg selv en kilde til uro de steder kvekerne opptrådte.

I 1699 skjedde så noe dramatisk da en av Brinchs kolleger, sokneprest Christopher Meidel i Holla, konverterte til kvekerbevegelsen. At en statlig embetsmann forsvarte en teologisk vranglære, var ytterst alvorlig og jevngodt med landsforræderi. Før han ble arrestert og dømt til landsforvisning, hadde Meidel klart å samle en liten tilhengerskare i Skien samt i Kristiansand. Fra fristaden Altona ved Hamburg, der han bosatte seg, oversatte Meidel kvekerlitteratur til norsk som han gjennom hemmelig nettverk distribuerte til innflytelsesrike kjøpmannsfamilier i Norge som var positivt innstilt til kvekernes lære.

Hendelsen utløste en massiv propaganda mot kvekerne, og en av dem som gikk i felt mot vranglæren, var sokneprest Peder Brinch i Arendal.  Byen lå midt mellom kvekerbevegelsens to vektpunkter i Norge, Skien og Kristiansand, og det er nesten utenkelig om Arendal ble helt uberørt av den misjonsvirksomhet som skjedde i nabobyene samtidig med at Brinch var prest her i byen. Noen annen nærliggende forklaring er det i alle fall ikke på at Brinch ser seg ut kvekerne som målskive for sin teologiske polemikk.

Noen skarp polemiker var Brinch ikke. Hans hensikt var først og fremst å gi et intellektuelt forsvar for myndighetenes avvisning av ”quaekeriet”. Det gjør han i form av en innfløkt logisk konstruksjon, der argumentene bygges opp ett for ett og til slutt samles i et konkluderende skyts. Hovedargumentet er at den hjertets uro som kvekerne talte for, var uforenlig med den stabilitet som det kongelige enevelde ved Guds nåde forutsatte og også skulle garantere sine innbyggere. Om myndigheten åpnet for den ”quaekeriske Vranglære”, var det fare for at den vankundige allmue ville henfalle ”til en ulykkelig Scepticismum, Naturalismum og Atheismum”. Kvekerbevegelsen måtte altså avvises fordi den representerte en trussel mot statens orden. Brinch fremtrer som en trygg og urokkelig systemforsvarer.

Noen dype spor satte Brinch ikke etter seg som prest i Arendal. Han var kjent for å være en streng prelat som stilte høye krav til kunnskap, men som privatperson var han mildere. Hans svake helse begrenset også hans muligheter til noe stort utadrettet virke. Med sin intellektuelle legning har han stått høyt hevet over allmuen, og helst pleid omgang med byens kondisjonerte lag. Det som stå rigjen etter ham, er et forfatterskap som i dag mest fremtre som en barokk kuriositet.  

En ny religiøs fromhet

I 1807 skriver en tysk bergverksmann om sitt møte med Arendal: ”Man hører kun om handel, spekulasjoner, om skipenes avgang og ankomst og deres skjebne. Blant de handlende hersker stor velstand. Når morgenens forretninger er fullført, svelger man i nytelse av enhver art alt som kan kildre ganen, og i sær sådanne som flasken byder. For edlere nytelser er der ingen sans”.

Mens Norge for øvrig var et fattig og tilbakeliggende land, utmerket Arendal gjennom hele 1700-tallet seg med stor rikdom og til dels utsvevende vellevnet, skal vi tro samtidige vitnesbyrd. Rammen for alt religiøst liv var fortsatt statskirken og den lutherske ortodoksi, men ved overgangen til 1800-tallet i en mer oppmyket form.

I borgerlige og aristokratiske kretser i norske byer og kjøpsteder hadde pietismen mot slutten av 1700-tallet fått et visst feste. Det var betoningen av det subjektive i religionen, den religiøse følelse, som hadde appell i disse miljøene.

Denne tidlige form for pietisme var kulturåpen og tok opp i seg mange elementer fra opplysningstidens frihetsidealer. Rundt enkelte borgerlige familier oppstod det religiøse societeter som holdt aftenselskaper der religiøse emner ble diskutert mens man nippet til et glass portvin. I sørlandsbyene var fenomenet mindre utbredt enn i andre byer. Ja, Sørlandet hadde på mange måter en vesentlig mindre religiøs aktivitet enn mange andre deler av landet. Omkring 1840 skrev den senere formann i Arendal Indremisjon, Niels Mathias Aalholm, at hen kjente bare to personer i byen utenom seg selv som oppriktig søkte Herren, noe som nok var en sterk overdrivelse. Men det bekrefter inntrykket av at folk i Arendal i første halvpart at 18000-tallet var religiøst passive, men konservative.

Det er mot denne bakgrunn vi må forstå den forholdsvis sterke skepsis som kom til uttrykk her mot opphevelsen av konventikkelplakaten i 1843. Folk hadde det bra og ønsket ikke forandring.

Dette er den første av tre artikler om de religiøse forholdene i Arendal. Neste artikkel handler om 1800-tallet. Siste artikkel handler om 1900-tallet. Forfatter er Olav Rune Eikeland Bastrup. Artikkelen stod første gang publisert i jubileumsskriftet for Trefoldighet menighet – Arendal, 1705-2005.