Stor oppslutning om 17. mai-feiringa i 1941

Artikkelforfatter: Geir Thorsdahl

17. mai 1941 ble feiret for en fullsatt festivitetssal i Arendal Rådhus. Det hadde ikke vært noe barnetog og hornmusikk i gatene den dagen. Ingen hadde åpent hyllet Kongen og Eidsvollsmennene. Alt dette var forbudt, men dagen ble forunderlig nok feiret av noen utvalgte; de som støttet opp om ”nyordningen” og ettpartistaten.

Men; strengt tatt var det ikke underlig i det hele tatt. De som møtte opp, kampfellene, hadde nemlig gode grunner for å komme sammen. Det var nemlig Nasjonal Samlings stiftelsesdag. De fremmøtte skulle dessuten oppleve den absolutt mest vellykkede kameratskapsaften Nasjonal Samling i Arendal noensinne hadde arrangert. Det stod i hvert fall å lese i Vestlandske Tidende 22. mai. Kanskje var det redaktøren i lokalavisen, Vidkunn Nitter Schreiner som var ansvarlig for reportasjen? Han var nemlig til stede og holdt tale den kvelden. Da benyttet han anledningen til å hylle de kampfellene som hele tiden hadde holdt ut de vanskelige 8 årene.

Det var NS-lagfører i Arendal, Carl Hansen som åpnet forestillingen. Han rettet en spesiell takk til de tilreisende fra Holt og Tvedestrand. Særlig gledelig var det at befal fra Arbeidstjenesten var møtt opp. Nasjonal Samlings kampsang og Ja vi elsker ble avsunget og avsluttet med et rungende, trefoldig Heil og Sæl for Føreren, Vidkun Quisling.

Vestlandske Tidende skrev videre at aftenenes program vekslet mellom sang og musikk. Småhirden opptrådte med sang og deklamasjon og høstet ”berettiget anseelse”. Disse våre minste kampfeller, står det skrevet, «..føler at de er med på å skape et nytt og bedre Norge, selv om de kanskje ikke ennå evner å begripe de store politiske linjer».

Kampfellen Hartvig Dannevig fra Ungdomsfylkingen rettet en appell om å gå aktivt inn for ”nyordningen”. Kretsleder Ernst Hillgaar holdt tale og takket for at Holt og Tvedestrand var invitert til festen. Fylkesfører Anker Krath besvarte talene og det var han som stod som underskriver av det telegrammet som den kvelden ble sendt Vidkun Quisling. Slik var det formulert:

«Kampfeller samlet til kameratskaplig samvær i Arendal sender Føreren sin oppriktige takk for 17. mai 1933 og lover fortsatt troskap i kampen».

Vestlandske Tidende som kildegrunnlag

Å bruke Vestlandske Tidende som kildegrunnlag byr på noen utfordringer. Vi kan raskt finne fordreininger og omskrivninger av sannheten. Om nødvendig serverte avisen loddrett løgn. Men Vestlandske Tidende gir et godt speilbilde på hvordan ledelsen i et totalitært system tenkte og argumenterte. Det er slik avisen i ettertid må leses.

På samme tid er avisen nyttig når en skal rekonstruere historien til Nasjonal Samling i Arendalsområdet. Denne historien er ennå ikke skrevet. Inntil avisen ble likvidert i juni 1943, var Vestlandske Tidende partiets viktigste propagandaorgan i området og den berettet flittig om store og små begivenheter i ”den nasjonale bevegelsen” i Arendalsområdet.

Reportasjen fra festforestillingen er lite kontroversiell ettersom den i liten grad refererer til hva som faktisk ble sagt på talerstolen. Sånn sett er denne reportasjen atypisk for hvordan avisen vanligvis refererte stormøter.

Vestlandske Tidende blir NS-organ

Denne stolte Høyre - avisen hadde vist en fast holdning da landet ble okkupert. Den modige redaktøren Leif Frodesen offentliggjorde kong Haakons 17. mai - tale og med fullt bilde av majesteten (i avisen 22. mai 1940). Utgaven ble øyeblikkelig konfiskert av tyskerne og Frodesen arrestert. Han ble forsøkt presset til å gjøre en avtale med tyskerne om å omlegge driften i avisen. Frodesen klarte å motstå presset og ble derved avsatt som redaktør. Inn kom festtaleren fra Rådhuset; Vidkunn Nitter Schreiner. Frodesen, som avisens største aksjonær, ble disponent.

25. september 1940 proklamert Joseph Terboven ettpartistaten. Nasjonal Samling ble statsbærende og eneste lovlige parti. Vidkun Schreiner gikk da umiddelbart inn i NS og omgjorde Vestlandske Tidende til presseorgan for partiet. Mange lesere reagerte med raseri da dette skjedde. I løpet av oktober mistet avisen 30 % av abonnentene. Frodesen sa da opp personalet og argumenterte med at omleggingen hadde ført til økonomisk ruin for avisen.

Frodesens oppsigelser ble ignorert og Pressedirektoratet overtok driften. Schreiner forble avisens redaktør fram til januar 1942. Da ble han tilsatt som redaktør i Bergens Tidende. Nye redaktører ble ansatt og driften fortsatte å gå med dundrende underskudd. Til slutt ga Pressedirektoratet opp avisen og likviderte den i juni 1943.

Om reportasjen

Når det gjelder referatet fra festmøtet i Rådhuset, er det grunn til å sette lit til det Vestlandske Tidende satt på trykk ettersom det er så lite kontroversielt. Vi får vite litt om regien, koreografien, og hvem som talte. Hva det ble talt om, må en bare gjette seg til.

Det som må kontrolleres mot andre kilder, er påstanden om at festivitetssalen i Rådhuset var fullsatt denne kvelden. Sammenholdt med medlemslister for NS i Arendalsområdet er det realistisk å tro at mange medlemmer faktisk møtte opp. Partiet var midt inne i en opplysnings- og vervingskampanje og medlemstilgangen økte merkbart. Det kom dessuten busslaster med sympatisører og tilhengere fra Holt og Tvedestrand. I tillegg kan en regne med at også tilhengere fra omegnskommunene til Arendal var godt representert. Det var nemlig til byen Arendal de ofte søkte når de skulle dele fellesskap.

Det er altså lite som gjengis av innholdet i talene; de gir bare en pekepinn på hva som faktisk ble sagt. 

Hvis en blar litt i Vestlandske Tidende disse dagene vil en raskt finne ut hva som kunne ha blitt sagt fra talerstolen. Fiendebildet var nemlig i mange måneder repetert klart og tydelig. Det var framfor alt England som var ondskapens sentrum. Stort bedre var ikke den landsforræderiske Nygårdsvold-regjeringen. Derimot var tyskerne landets redning. Det var gjennom samarbeid med tyskerne at landet kunne gjenvinne friheten. I denne prosessen måtte en sette lit til den eneste som kunne makte dette; Vidkun Quisling. På dette tidspunkt hadde for så vidt ikke Quisling noe formell posisjon i det nye statsstyret eller marionettregimet. Han satt på vent og skulle komme sterkere tilbake 1. februar 1942. Men dyrkelsen av Quisling var massiv hele tiden. Det avsendte telegrammet er et tegn på det.

Det fantes også andre fiender. Litt overraskende måtte det være for mange arendalitter å oppleve at frimureriet ble utsatt for så heftige angrep. Nasjonal Samling hadde for så vidt angrepet frimureriet før tyskerne slo seg ned i landet. Som kjent er frimureriet en torn i øyet i alle totalitære bevegelser.Vestlandske Tidende hadde flere artikler med hatske angrep på frimureriet i februar 1941. Følgende stod å lese 2. februar: «For oss som har kjempet mot frimureriet er det en glede å se at flere og flere nordmenn får øynene opp for denne svindel. Vi som visste hvor farlig denne internasjonalebroderorden var, og som kjente til den jødiske ånd som etter hvert gled inn i de stakkars menn som var lokket inn der, vi kunne ikke annet enn å advare våre landsmenn…».

18. februar får leseren vite at frimurernes mål er den vesteuropeiske kulturs undergang. «Det store frimureriske byggverk, hvortil de bruker vinkel, passer og murskje, er det jødiske verdensherredømme».

Frimureriet skapte store spenninger i Nasjonal Samling gjennom hele krigen. Mange av Quislings nærmeste medarbeidere var tidligere frimurere. Flertallet av de senere utnevnte NS-biskopene var tidligere frimurere. 

Noe angrep på Sovjetunionen vil en ikke finne i Vestlandske Tidene på dette tidspunkt ettersom tyskerne fremdeles var alliert med Sovjetunionen. En drøy måned etter festforestillingen i Rådhuset, gikk tyskerne til angrep på Sovjetunionen.

Det legges da til en ny fiende og vi fikk en treleddet ondskapens allianse; den anglo – jødiske - kommunistiske alliansen. Mot slutten av året ble også amerikanerne lenket til.

Så langt hadde ikke angrepene på jødene vært så fremtredende i Vestlandske Tidende. Også her skal det skje en vending. Denne fåtallige, godt integrerte gruppen av nordmenn blir etter hvert utsatt for et hat og en forfølgelse som savner sidestykke i norsk historie.

Avslutning

Redaktør Schreiner hyllet altså de tilhengerne i Arendalsområdet som hele tiden hadde forholdt seg lojale mot Nasjonal Samling. 

Partiet hadde faktisk et ganske aktivt partilag i Arendal noen år etter stiftelsen. Ved kommunevalget i 1934 var Arendal en av de sterkeste NS - byene i landet. I overkant av 7 % av arendalittene stemte på NS og 3 representanter havnet i bystyret. Der gjorde de lite av seg. Ved neste kommunevalg i 1937 stilte ikke partiet liste og oppnådde 0,06 % av stemmene på landsbasis. Da hadde partiet vært gjennom en splittelse og var nær ved å kollapse. Men noen ganske få ”overvintret” i partiet; - også i Arendal. 

Når en ser nærmere på medlemslistene fra før krigen, vil en se at få av de opprinnelige medlemmene gjenopptok medlemskapet under krigen. Flere gikk faktisk inn i motstandsbevegelsen. Mens partiet opprinnelig stod sterkt i byens handels- og kjøpmannsborgerskap, fikk partiet under krigen tilsig av langt bredere medlemsmasser.