Slavehandel

Også Norge deltok i slavehandelen. Det er usikkert om skuter fra Arendal-distriktet deltok aktivt i denne virksomheten. Det er derimot dokumentert at mannskap hjemmehørende i Arendal arbeidet på slaveskip. På slaveskipet Fredensborg kom tre av matrosene fra Arendal.

Foto: Fredensborg. AAks.

Det er også kjent at enkelte velbeslåtte borgere brakte slaver hjem til Norge. I Arendal hadde for eksempel Herlofson en frigitt slave i sitt tjenerskap på slutten av 1700-tallet (slavegutten Adam). På slaveskipet Fredensborg befant det seg 3 slaver ved forliset.  Disse skulle leveres som slaver til Danmark.

I løpet av 1700-tallet ble det transportert omtrent 100 000 slaver fra vest-kysten av Afrika, Gullkysten, til de tre dansk-norske besittelsene i Karibien. 85 000 av disse ble brakt over på dansk-norske skip. I Karibien hadde Danmark-Norge sikret seg tre øyer; St. Croix, St. Jan og St. Thomas (Dansk Vestindia, i dag; Virgin Islands (USA)). 

Denne virksomheten inngikk i den såkalte trekanthandelen. Fra Danmark ble det sendt våpen og alkohol til Gullkysten som betaling for slaver. Deretter ble slavene sendt til Dansk Vestindia. I neste omgang ble det på de samme skipene sendt varer, bl.a. sukker til raffinerier i Danmark og Norge.

På slutten av 1700-tallet stilte stadig flere seg kritisk til slavehandelen. I England foregikk det en hektisk debatt om den kristne etikk i forhold til slavehandel. Særlig kvekerne hevdet at slavehandel var uetisk og klart i strid med Bibelens ord.

I Danmark innså man at England snart ville avskaffe slavehandelen (det skjedde i 1807). For å være i forkant av denne utviklingen, innførte man i Danmark-Norge i 1792 en forordning om å forby slavehandelen. Loven skulle ikke tre i kraft før 1803.

I mellomtiden fikk plantasjeeierne i Karibien rikelig tid på seg til å skaffe så mange slaver som mulig. Til dette formålet gikk staten inn med økonomiske midler for å sikre seg flest mulig slaver før forbudet trådte i kraft. Det ble gitt støtte for hver enkelt slave. Det ble gitt ekstra støtte for innførsel av kvinnelige slaver.  antall importerte slaver økte derfor betydelig i årene frem til 1803. 


Selv om slavehandelen ble oppgitt, fortsatte slaveriet på de Vest-Indiske øyene. Først i 1848 ble slavene frigitt.