Skifte etter Marthe Terchildsdatter

Nils Voje Johansen tar oss i denne artikkelen inn i et arveoppgjør på Hisøy på 1730-tallet. Det er Marthe Terchildsdatter som står i sentrum. Hun giftet seg i 1729 med Peder Bentsøn fra Kolbjørnsvik. Marthe døde året etter. Artikkelforfatteren viser hvordan datidens dødsbo ble behandlet og redegjør for noen av gjenstandene i dødsboet. Voje beskriver hvordan Marthes begravelse foregikk og han redegjør avslutningsvis om datidens arverettigheter. Artikkelen er hentet fra boken "Kolbjørnsvik 1711-2011". Utgiver: Hisøy Historielag 2011.

Artikkelforfatter: Nils Voje Johansen

Marthe Terchildsdatter og Peder Bentsøn

Om kvelden 4. april 1730 banket det på døren til sorenskriver Claus Dibbern. Marthe Terchildsdatter i Kolbjørnsvik var avgått ved døden dagen før, og nå skulle dette rapporteres slik at boet kunne registreres. 

Marthe var gift med skipsfører Peder Bentsøn som på dette tidspunktet var på reise til England. I henhold til loven måtte boet tas under foreløpig behandling for å sikre verdiene inntil Peder kom hjem (2).

Marthe Terchildsdatter var født i 1703 og var datter av Terchild Larsøn på Lindtvedt i Øyestad og Maren Olsdatter Aaveland fra Froland. Da Marthe ble født, var det bestefar Lars Terchildsen som satt på Lindtvedt. Han var opprinnelig en rik tømmerhandler og hadde verdier som satte ham på linje med storborgere i Arendal. Gjennom odelsretten til sin kone, Marte Olsdatter, hadde Lars fått innpass på Lindtvedt. Da han døde i 1710, etterlot han seg verdier for over 7200 riksdaler.

Men tilbake til Marthe Terchildsdatter. Hun giftet seg 10. februar 1729 med Peder Bentsøn fra Kolbjørnsvik. Han var født i 1691 og var sønn av Bent Pedersøn Nedeneseie og Maren Goldrichsdatter på småbruket Skyttervolden. Dette var Peders andre ekteskap. I juli 1723 hadde han giftet han seg med Boel Christensdatter som bodde i Kolbjørnsvik og var oldebarn av Gunleg Havsøen. Peder og Boel fikk tre barn, Bent som ble døpt i januar 1724 og tvillingene Chresten og Maren som ble døpt i oktober 1727. Boel døde i 1728, og året etter giftet Peder seg med Marthe Terchildsdatter. Peder hadde hus i Kolbjørnsvik og betalte grunnleie til Stian Chrestensen Trommestad.

Sorenskriverens oppgaver

Da Marthe døde, ble Claus Dibbern kontaktet fordi en av sorenskriverens oppgaver var å være skifteforvalter. Stillingen som sorenskriver var opprettet i 1591, og den kom etter hvert til å romme mange ulike oppgaver. Fra starten var sorenskriveren sekretær for lagretten, men dette endret seg i løpet av et par generasjoner, slik at han ble rettens embetsdommer. Dommerfunksjonen var sorenskriverens viktigste oppgave, men i tillegg kom flere andre gjøremål. 

Fra midten av 1600-tallet ble tinglysning vanlig, og oppgaven som tinglysningsbetjent tilfalt sorenskriveren. På samme tid ble det også påbudt å føre egne pantebøker, nok en oppgave som ble lagt til sorenskriveren. Fra slutten av århundret fikk Norge et offentlig auksjonsvesen, og sorenskriveren fikk oppgaven med å forestå auksjonene i landdistriktene. I tillegg ble det i 1690 stadfestet at sorenskriveren skulle være skifteforvalter ved allmuens arveskifter på landet.

Boet registreres

Det er altså som skifteforvalter for Marthe Terchildsdatters bo vi her treffer sorenskriver Dibbern. Dagen etter at han fikk beskjed om dødsfallet, innfant han seg i Marthes bolig sammen med lensmann Jens Persøn og vurderingsmann Knud Hansøn fra Sandstøe. I tillegg møtte Peder Bentsøns søstre Karen og Maren Bentsdatter og Anna Thomsdatter boende i Kolbjørnsvik, en pårørende av den avdøde. Dessuten var Lorentz Poulsøn fra gården Lindtvedt i Øyestad til stede. Poulsøn møtte antagelig fordi Marthe ættet fra Lindtvedt og hadde en eierpart i gården. Ved registreringen ble det meste av løsøre nedlåst i kister og skrin og forseglet før de ble satt inn på værelser; som så igjen ble forseglet. Alt dette i vente på at Peder Bentsøn skulle komme hjem fra sin utenlandsreise. Noen store gjenstander, og en del av det man kunne trenge i dagliglivet, ble imidlertid registrert og taksert der og da.

Fra Claus Dibberns skifteregistrering ser vi at Marthe Terchildsdatter ble lagt på likstrå på et av husets ovale furubord. Under henne ble det lagt et sengeklede, mens hodet ble lagt på en blårennet bolsterhodepute. Etter at gjenstander som slagbenker, bord og stoler, gryter, dyner og puter etc. var taksert, ble disse overlevert i Karen og Maren Bentsdatters varetekt mot at de lovet å vokte dem som om de var deres egne. De skulle også passe på at ingen fikk adgang til de forseglede gjenstandene før den fullstendige skifteforretningen kunne åpne. Etter dette forlot Dibbern huset og ventet på at Peder Bentsøn skulle komme hjem.

Marthe begraves

Marthe Terchildsdatter fikk en standsmessig gravferd. Peder Bentsøn hadde utlegg på over 37 riksdaler i forbindelse med begravelsen, en anselig sum når man tenker på at verdien av ei ku var 3 riksdaler. Hisøy var på denne tiden en del av Øyestad sogn, så Marthe ble begravd fra Øyestad kirke. I tillegg til de 37 riksdalerne ble det også betalt 10 riksdaler for at Marthe skulle få gravplass inne i kirken. Dette var noe som ble de færreste til del, men vi vet at Marthes foreldre også ble gravlagt inne i kirken. Det hadde siden middelalderen vært mulig å kjøpe seg gravplass i kirken, men i 1805 ble det slutt på skikken fordi det ble klaget på at det luktet ille i kirkene. Det ble nå ansett som uhygienisk å bruke kirkerommet som "gjemmested for råtnende legemer".

Registreringen fortsetter

Den 14. juni fortsatte registreringen av boet i Kolbjørnsvik, nå med Peder Bentsøn til stede. Han kunne opplyse at de eneste arveberettigede var ham selv og Marthes to halvsøsken, Lars Terckildssøn 11 år og Else Terchildsdatter 13 år. De var begge barn av Terchild Larsøn og hans andre kone, Katrine Jacobsdatter Lien. Det var imidlertid sorenskriverens fullmektige, Hans Turman, som ledet forretningen denne gangen. Turman hadde tatt med seg bygdelensmann Jens Pedersen og vurderingsmann Søren Aanensøn Nattvig. Til tross for at Marthe kun var 27 år da hun døde, hadde hun skaffet store verdier til boet. Det var derfor en anselig mengde gjenstander som skulle vurderes. 

Mange av gjenstandene hadde hun arvet etter faren som var avgått ved døden året før, kort tid etter at Marthe ble gift. Skiftet etter faren var avsluttet 8. februar 1730, og flere av de største gjenstandene hun arvet, stod fortsatt på Lindtvedt. Løsøret i Kolbjørnsvik ble registrert i følgende hovedkategorier: Guld og sølv, Kobber og messing, Tin, Jernvarer, Trevarer, Sten og glasstøy, Bøker, Sengeklær, Linklær, Marthes klar og til slutt Kreatur. Vi skal ikke ta for oss alle gjenstandene, men stoppe opp ved noen få som kan hjelpe oss til å få et innblikk i hva man kunne oppleve i Kolbjørnsvik for snart tre hundre år siden.

På 1700-tallet fantes det ikke noe vinmonopol, og blant eiendelene til det unge paret finner vi "en brennevinskjele av kobber med hatt og piper". Her kunne man altså brenne sitt eget brennevin. Men Marthe og Peder kunne også servere gjestene øl fra husets to øltønner (en tønne er ca. 115 liter). Til å oppbevare vin hadde de dessuten flere hele og halve ankere (et anker er ca. 40 liter). Men man kunne også traktere gjester med alkoholfrie alternativ. I huset fantes "en kaffekanne av messing" og "en tekanne av steintøy". Kaffe og te kunne serveres i husets porselenskopper, som det fantes fem par av. De kunne også benytte husets "fem par hollandske kopper" sammen med noen av sølvteskjeene de eide. Maten kunne serveres på tinntallerkener, og som bestikk kunne man varte opp med noen av sølvskjeene Marthe hadde arvet.

Marthe hadde nok en god del klær som ikke var vanlig blant folk flest. I hennes garderobe finner vi blant annet "en gylden Dracors hodelue", ''en sort fløyelslue", "en lysebrun silkekjole uten slag for bryst og ermer", "en rødrennet Pappelinstrøye"( 3) og ”en gul silkekåpe". Hun hadde dessuten en tommelring av gull med initialene M:T:D: (Marthe Terchildsdatter). Den var verdsatt til 5 riksdaler. I tillegg fantes der atskillige gjenstander av sølv i boet. Den største var en mektig sølvkanne med initialene O:G:S: og B:C:D: samt årstallet 1663. Verdien av denne var hele 37 riksdaler. Det har foreløpig ikke lyktes å identifisere hvem denne var laget for. Derimot gjenkjenner vi flere arvestykker fra Marthes foreldre, Terchild Larsøn Lindtvedt og Maren Olsdatter Aaveland. Blant disse et "sølvstøb" fra 1704 merket T:L:S: og 11 sølvskjeer med navnene T:L:L: og M:O:D: I tillegg til løsøre hadde Marthe fast eiendom. Hun eide blant annet 1 gjeteskinn i gården Steene, verdsatt til 81 riksdaler, og 8 1/3 kalvskinn i gården Lindtvedt, verdsatt til 158 riksdaler (4).

Det endelige skifteoppgjøret

Det endelige skifteoppgjøret fant sted 11. oktober 1730. Kolbjørnsviks første sorenskriver, Claus Dibbern, var imidlertid avgått ved døden. Det var derfor hans etterfølger, Jacob Jersin Undall, som stod for det endelig oppgjøret. På forhånd hadde det vært slått opp proklamasjon og plakater slik at alle som mente de hadde krav i boet, kunne melde seg. Da skifteforretningen var klar til å avsluttes, var den registrerte totalverdien 663 riksdaler. Fra dette måtte man trekke en samlet gjeld på 313 riksdaler, og man fant da at det ble 350 riksdaler til fordeling mellom Peder Bentsøn og Marthes to halvsøsken Lars og Else. Av dette tilfalt halvparten Peder, mens de siste 175 riksdalerne ble delt mellom Lars og Else. Dette var før likestillingens tid, og brorparten var dobbelt så stor som søsterparten. Lars fikk derfor 116 2/3 og Else 58 1/3 riksdaler. Dette ble i hovedsak innløst ved at Lars og Else til sammen arvet Marthes part i Lindtvedt. De som hadde tilgodehavende i boet, ble i stor grad løst ut ved at de fikk eiendeler tilsvarende det kravet de hadde. Takstmannen hadde derfor en viktig rolle siden hans vurderinger var endelig verdifastsetting.

Av de tingene Peder Bentsøn arvet, og som forble i Kolbjørnsvik, var Marthes gullring, porselens-koppene og en del stentøy samt mye av innboet som var viktig i det daglige husholdet.

Noter:

(1) wvwvv.digitalarkivet.no, Skanna skiftemateriale, Nedenes sorenskriveri -1824, Skifteprotokoll 11, 1730-1731, pag 280b ff.

(2) Kong Christian den Femtes Norske Lov: 5. bok, 2. kapittel, 1. artikkel.