Sam Eydes barndomsminner

Den første representanten for familien som slo seg ned i arendalsdistriktet, var skipperen Samuel Christensen Eide. Han bosatte seg på Hisøy i 1704. Flere av etterkommerne ble framstående skippere, redere og trelasthandlere. Familien på morssida hadde også sterke forbindelser til skipsfart og annet næringsliv. Sam Eydes morfar var Lauritz Christian Stephansen. Han drev et av Arendals større skipsrederier. Morfaren var en av pionerene innenfor Amerika-farten, og forsøkte seg også med hvalfangst. Sam Eydes far overtok svigerfarens virksomhet, og var en av de mest velstående arendalsborgerne på den tida da Sam vokste opp.

Sam Eyde (1866-1940)

Sam Eyde utdannet seg til ingeniør i Tyskland. Etter hjemkomsten satt han i gang med store utbyggingsplaner. Han var involvert i det meste av kraftutbygging og industrireising i Norge i begynnelsen av 1900-tallet.  Han ble engasjert i bl.a. Hydro, Elkem og Arendals Fossekompani.

På våre kanter er Sam Eyde først og fremst knyttet til etableringen av industrisamfunnet Eydehavn.

Sam Eyde har i sin erindringsbok skildret hvordan det var å vokse opp som overklassebarn i Arendal på en tid da byen var landets rikeste. I kapitlene som gjengis her, er det familiebakgrunnen og barndomsminnene som blir skildret. Sam Eyde legger ikke skjul på at han hadde minimal interesse for boklig lærdom. Det var framfor alt seilskutene og sjømannslivet som stod i sentrum. Innimellom kommer han med skildringer som viser at han både var selvironisk og hadde sans for humor.

Barndomsminner

Forfatter: Sam Eyde

”Ethvert menneskeliv har sine lys- og skyggesider, sine sorger og gleder, men det er nettopp disse kontraster som gjør livet rikt, og mens det mørke og triste forsvinner med årene, så har de glade og gode minner en vidunderlig evne til å lyse som blinkfyr på ferden gjennom livet.

Denne rekke av blinkfyr har for mitt vedkommende sitt utgangspunkt i Arendal, hvor jeg tok mine første skritt på livets vei. Med varm og dyp takknemlighet minnes jeg alt det edle og gode som mitt fedrehjem skjenket mig, og alle de lystige opplevelser som et friskt og sundt gutteliv lot mig få del i. Det er derfor intet under at denne vakre lille Sørlandsbyen står mitt hjerte nærmere enn noen annen. 

Det stråler alltid en egen nimbus om ens barndomshjem som hverken tid eller avstand kan forminske, tvert imot, den lyser klarere jo eldre man blir, kanskje ikke minst fordi livets erfaringer lærer en å verdsette ting som en i ungdommen ikke hadde tid eller tanke til å feste sig ved.

Arendal er jo i første rekke en sjøby. Det er bølgesprøyt og saltvann som preger både byen og menneskene som bor der. Stedet er lite, men horisonten vid, og veien gjennom Tromøy- og Galtesund fører rett ut til den store verden.

I min barndom hadde Arendal omkring 4000 innbyggere. Det var en velhavende liten by, hvor de gamle familier stod i et nesten patriarkalsk forhold til sine underordnede, og de sørget for at de folk som hadde vært i deres tjeneste også ble underholdt på sine gamle dager.

Arendal hadde i 1870-årene etter sigende en like stor handelsflåte som hele Danmark, og om vinteren lå gjerne en hel del Østersjøfarere og en masse andre skip i opplag i den store havnen.

De fleste Arendalsfamilier levde av skipsfart, men rederne drev også gjerne med handel ved siden av, og gjennom flere generasjoner hadde de utstrakte forbindelser med utlandet. De største skipsrederne hadde som regel også gode verfter langs Tromøysund og oppover Nidelven, hvor de bygget sine egne skip av det utmerkede trematerialet man fikk fra skogene i Arendalstraktene. Det hadde her dannet seg en stab av dyktige skipsbyggere, hvilket også gjorde sitt til stedets trivsel. Min bestefar og far hadde sitt veft på Strømsbuneset, hvor de bygget og reparerte sine skip.

Det hersket en utpreget velstand i Arendal på min tid, og selskapslivet artet seg som i en gammel patrisierstad. Arendals gjestefrihet og ypperlige middager var velkjent over hele landet, og det skyldtes ikke bare den alminnelige velstand, men også forholdene i det hele tatt. De hjemkomne skip brakte med seg alle mulige gode saker, delikatesser, vin og havanacigarer; fiskerne leverte østers, hummer og all mulig saltvannsfisk til lave priser, og fra bøndene fikk man kjøpt allslags vilt.

Eide-slekten

Min slektshistorie er skrevet av arkivar S.H. Finne - Grønn, så jeg skal ikke komme nærmere inn på mine forfedre, men innskrenke meg til å nevne noen få data. Eyde - navnet skriver seg fra gården Eide i Eide anneks i Hommedals prestegjeld i Nedenes, men slekten kan også føres tilbake til den såkalte Nørholmsslekt i Eide, samt Friisene i Landvik i Hommedal, idet en av mine stamfedre, Christen Pedersen Auesen, (1641-1678), blev gift med Anne Samuelsen Nørholm, datter av Samuel Lauritzen på Nørholm og hustru Maren Nilsdatter Friis av den adelige Landviksslekt. Fra henne skriver seg da også slektsstøpet som befinner seg i mitt eie. Slekten kom til Arendal med at skipsfører Samuel Christensen Eide flyttet inn til byen fra fedrenegården Eide i 1704. Han førte skipet "Fortuna", som eides av den rike Thomas Ellefsens enke, og kjøpte seg en eiendom på Hisøy, hvor ganske mange skipsførere og redere var bosatt. Han var den første i slekten som brukte navnet Eide, mens skrivemåten Eyde først blev innført av hans sønn Christen Samuelsen Eyde, født 1716, død 1767. Han drev vesentlig med kornhandel og trelasteksport.

Min bestefar

Min morfar, skipsreder Laurits Christian Stephansen, var født i Tjølling sogn ved Larvik og døde i Arendal 1863. Han var sønn av prost Nils Seiersløv Stephansen, sogneprest i Tjølling, og hustru Kirsten Wrigth Bøckmann. Han kom tidlig til sjøs og førte som ung mann briggen "Lovisa" som tilhørte hans svoger Eidsvollsmannen Jacob Aall til Næs verk. Omkring 1830 reddet han et skipsmannskap utenfor Riga og fikk for denne bedrift medaljen for edel dåd. I 1827 ble han gift med Mariann Jørgensen, datter av Elias Winther Jørgensen til Melsom gård i Stokke. Min bestemor skal jeg imidlertid komme tilbake til i et senere kapittel.

Da "Lovisa" forliste kjøpte han i 1832 briggen "Bordeaux Paket". Han fikk etter hvert en masse bekjentskaper langs Norgeskysten, så vel som i Sverige, Frankrike og andre steder, slik at han kunne opptre som befraktningsagent for disse. Det gikk ham godt, og i 1833 nedsatte han seg i Arendal og begynte å bygge nye skip ved eget verft. Det lå på hans eiendom Strømsbuneset, og her gikk det ene skip efter det annet av stabelen; jeg kan nevne "17 Mai", "Grev Wedel Jarlsberg", "Amerika", "Ellida", "Victoria "Lyna", "Oceana", "Arendal", "Prins Oscar" og "Protector".

"Prins Oscar" var oppkalt etter den senere kong Oscar II som hadde vært ombord på skipet da det sto på stabelen. Prinsen var ved denne leilighet min morfars gjest på Strømsbuneset.

I Bordeaux hadde min bestefar utmerkede forbindelser, og da byen stod i livlig forbindelse med De Forente Stater, fikk han interesse for Amerikafarten. Høsten 1837 tok han opp passasjerfrakt mellom Bordeaux og New Orleans som var den viktigste byen i de rike bomulls- og tobakksproduserende sydstater. Det var "Bordeaux Paket" som begynte denne rute, og etter hvert ble flere skip satt inn, for eksempel "Amerika", som han bygget i 1839. Foruten ruten Bordeaux - New Orleans gikk skipene også på langfart mellom Syd-Amerika og forskjellige europeiske havner.

Min bestefar var således en foregangsmann på skipsfartens område. Han ble Arendals største skipsreder og var landets fjerde største. Samtidig var han kjent som skipskonstruktør, og i Arendals museum finnes flere modeller av skip han har konstruert.

Han var også den første nordmann som utrustet en hvalfangstekspedisjon til Sydhavet, en meget stor affære på den tid. I 1843 sendte han sirkulærer rundt for å få dannet et interessentskap, og der ble hurtig dannet et selskap på 50 aksjer a 500 speciedaler. Blant interessentene var Thomas Heftey & Søn i Kristiania. Jacob Aall på Næs bidrog også, men efter noen nølen. "Gamle folk ere bange for at speculere i disse betænkelige tider," skrev den gamle veteran. Men ellers betegnet han foretaket som patriotisk.

Skipet "17 Mai" seilte avsted i begynnelsen av januar 1844. Utrustningen beløp seg til 33 300 spdl., og mannskapet skulle ha 1/3 av fangstens utbytte. Føreren var kaptein Crawfurt fra Grimstad, mens harpunere fra Bretange ble tatt ombord i Newcastle. Stort sett ble imidlertid ekspedisjonen mislykket.

Min bestefars kunnskaper og evner ble meget benyttet i statens og kommunens tjeneste. Han var således medlem av alle kommisjoner og komiteer som ble nedsatt til fremme og forbedring av skips- og sjøfartsforhold. Han arbeidet for anlegg av fyrene på Torungene og Sandvigen. For los - og havnevesenet hadde han stor interesse, og dets utvikling skyltes meget hans initiativ. Han var en av stifterne av skipsassuranseforeningen i Arendal og var medlem av direksjonen i 26 år. Under pengekrisen i 1857 var han medlem av den kommisjon som hadde med fordeling av de penger staten lånte til de nødlidende distrikter, likesom han var representant for den norske regjering ved avslutning av en handelstraktat med Frankrike og et statslån i Hamburg. I 22 år var han medlem av Arendals bystyre.

I 1848 ble han utnevnt til ridder av St. Olav, noe som på de tider var en meget sjelden utmerkelse for en forretningsmann. Han ble i 1857 valgt til stortingsmann, men på grunn av sykdom kom han bare til å møte på det overordentlige storting i 1858.

Til slutt vil jeg som et kuriosum nevne at han supplerte Lord Granville med argumentasjonsmateriale da lorden bekjempet navigasjonsakten. De engelske proteksjonister hevdet nemlig at nordmennene bygget sine fartøyer så billig at de straks ville utkonkurrere engelskmennene under like forhold. Lord Granville kunne da berette om "Oceana" som var bygget på Stephansens verft i 1846. Nu var "Oseana" et praktskip, det var bygget efter en amerikansk klippermodell og konsentrerte for øvrig all den erfaring som rederi og kapteiner hadde tilegnet seg i årenes løp. Materiale og utstyr var det aller beste, og "Oceana" hadde sikkert kostet adskillig over 20 000 spdl., mens de største og fineste Østersjøfarerne ellers kostet 10-12 000 spdl. Helt typisk for norsk skipsbygging var Lord Granvilles materiale altså ikke! Men det virket. Det engelske firma Windel skrev at lordens opplysninger gjorde sterkt inntrykk på mange medlemmer som var usikre på hvilken vei de skulle stemme.

Min bestefar døde i en alder av 62 år i 1863, d.v.s. 3 år før jeg ble født.

Min far

Min far Samuel Eyde, blev født 1819 mens mine besteforeldre bodde i København. Han gjorde sin karriere på sjøen i likhet med alle som skulle inn i rederibedriften. I 1849 giftet han seg med Elina Christine Amalie Stephansen og for først som kaptein for min morfar, men efter en tids fart gikk han inn i forretningen og overtok den efter morfars død.

Min far var en usedvanlig elskverdig mann, og hadde et varmt hjertelag og en åpen hånd for alle. Som et lite eksempel på hans sinnelag kan jeg nevne, at når han om sommeren kjørte inn til byen fra vårt landsted og underveis møtte en eller annen gammel kone som var på vei til Arendal med melk eller andre varer, stoppet han alltid opp for og ta dem med - noe som i den tid var litt av et særsyn.

I mange år var han tysk konsul. I årenes løp ankret mange tyske krigsskip i Arendals havn, og ofte ble de liggende der i ukevis. Vi så derfor mange tyske offiserer i vårt hjem, særlig på vårt landsted Løvli, blant annet flere som ble admiraler.

To ganger besøkte prins Heinrich, keiserens bror, Arendal, første gang som ung kadett og senere som marineoffiser, og han kom da ofte til mine foreldre. Selv hadde jeg liten anledning til å være til stede ved disse festligheter, da jeg på den tid gikk på skole i Kristiania, og bare var hjemme i feriene. Men forbindelsen var der, noe jeg fikk bevis for mange år senere. Da jeg som formann i Kongelig Norsk Seilforening i 1914 deltok i Kieler - regattaen med min 15-meter "Beduin", og blev innbudt til prins Heinrich, kom han hen til meg og spurte om det var så at jeg var sønn til gamle konsul Eyde i Arendal. Han hadde så mange kjære erindringer fra mitt hjem, og det var sikkert ekte nok, for han viste meg ved denne anledning en ganske særskilt vennlighet og oppmerksomhet.

Min mor

Min mor var også usedvanlig avholdt og var meget godgjørende. Hver dag kom det fattige familier til oss med sine kurver for å hente sin del av middagen, og hvis hun fikk høre at en eller annen som hadde vært i vår eller besteforeldrenes tjeneste hadde fått barn eller at der var sykdom i huset, og husmoren derfor ikke kunde lage maten selv, så sendte hun alltid det som behøvdes.

Den hjertevarme og enestående godhet som preget mine foreldre, kom selvfølgelig også i høy grad oss barn tildel, og vil alltid stå som en lysende glorie rundt min fars og mors skikkelser. Minnet om deres godhet har vært mig av uvurderlig verdi gjennom livet.

På deres gullbryllupsdag fikk de begge tilfulle bevis på den popularitet de nød, ikke bare i Arendal, men hos fjern og nær som var kommet i kontakt med dem. Båtene på havnen var flaggsmykket, der var salutt, gratulanter og blomster, og en masse telegrammer, hvoriblant et fra kong Oscar. Han pleide gjerne ved private brev å takke for den lykkeønskning mine foreldre sendte til hans fødselsdag og andre høytidelige anledninger. 

Det siste brevet, datert Stockholm slott den 21. november 1905 lød således: 

"Min beste fru Eyde. Jeg sender Dem min hjerteligste takk for Deres så vennlige brev som gjenkaller de gamle tider i min erindring. Disse tider er for mig så meget kjærere som min samvittighet ikke gir mig noen bebreidelse for at deri er inntrådt en så sørgelig forandring.

Deres brev likesom de mange andre som jeg i den siste tid fra Norge har mottatt, har vært mig kjære bevis på at der ennu finnes lojale følelser, og gitt mig trøst for meget annet som er sagt, skrevet og gjort. Jeg ønsker Dem, min beste fru Eyde, alt godt og idet jeg ber Dem hilse fra mig alle dem som i Arendal ennu har noen av de gamle følelser for mig, forblir jeg stedse

Deres vennlig bevågne

Oscar."

Da min far døde, 83 år gammel, reiste kommunen æresporter utenfor vårt hjem og på kirkegården, og alle flagg vaiet på halv stang. Det var sorg i hvert sinn og hvert hjerte. For oss barn betydde hans bortgang et uerstattelig savn som bare kan mildnes ved alle de vakre minner han i så rik monn etterlot oss.

Efter fars død blev forholdet mellom mor og meg enda varmere enn tidligere. Hun døde i 1906, og jeg befant mig nettopp den gang i Mannheim hvor jeg sammen med Marcus Wallenberg lå i meget viktige forhandlinger med Badische Anilin & Sodafabrik og Banque de Paris. Vi skulle treffe avtale om det første samarbeide som fant sted mellom de tyske og franske grupper med henblikk på utbygging av vannfallene på Rjukan. Da jeg fikk meddelelsen om at mor lå for døden, meddelte jeg i konferansen at jeg øyeblikkelig måte reise hjem. Jeg fikk telegrafisk bestilt en båt som skulle føre mig fra Frederikshavn direkte til Arendal, men jeg kom dessverre allikevel to timer for sent til å lukke hennes øyne. Hun hadde hele tiden ligget og ventet på meg, og alle hennes tanker var opptatt av om hun fikk se meg før hun døde. Jeg ble to timer i Arendal og tok den samme båt tilbake til Frederikshavn. 

Etter tre dagers fravær var jeg atter i Mannheim, fortsatte og avsluttet forhandlingene, og reiste på ny hjem til Arendal til mors begravelse. Der ble ved denne leilighet vist henne all den sympati og hengivenhet som hun så rikelig hadde gjort seg fortjent til.

Mine søsken

Mine søsken Christian og Marianne var henholdsvis 16 og 13 år eldre enn meg. Min søster var overordentlig god mot mig, og jeg kan si at hun under min barndom var som en annen mor for meg. Det var gjerne henne jeg gikk til når noe trykket meg, og spesielt når min skyldbevissthet gjorde at jeg nødig ville gå til mor eller far med det.

Min bror arbeidet i syv år i det verdenskjente meglerfirma Clarkson & Co. i London, hvor mange unge nordmenn fikk en utmerket anledning til å lære shipping. Christian hadde stor sympati for England, og han var ikke nettopp fornøyd da han av far ble kalt tilbake til Arendal for å gå inn i forretningen. Senere startet han sitt eget dampskipsrederi og drev megler- og assuranseforretning i Arendal, og fra 1908 var han nederlandsk konsul. Han hadde mange interesser, var således i en årrekke medlem av bystyret, formann i bestyrelsen for Arendal Museum og for Arendals dramatiske selskap, og hadde også flere andre verv. Dessuten var han en pasjonert rytter og ivrig roer.

Jeg var veldig redd ham, for han syntes alltid at jeg var en meget uoppdragen knekt som ingenlunde var i besittelse av korrekte engelske manerer. Når jeg så ham på gaten forsøkte jeg alltid å stikke mig bort, som regel hadde jeg en dunkel forutanelse om at han kjente til en av mine siste streker og var ferdig til å gi meg en overhaling.

På den anden side var han meget snill mot meg, og oppmuntret på alle måter min interesse for fugler. Han hjalp meg således til å få tak i et veldig fuglebur som huset Gud vet hvor mange kanarifugler, sisiker, dompaper og turtelduer. Til slutt steg min pasjon for fugler slik at jeg i juleferien fikk lov til å stille opp et temmelig stort grantre i mitt værelse og lot alle fuglene fly fritt omkring der inne. Jeg hadde og en papegøye, men den skaffet meg mange ergrelser. På den tid var jeg glødende forelsket i en pike som het Lilleba, og en av mine venner hadde etter meget strev lært papegøyen til å skrike: "Sam og Lilleba". Når den satt på verandaen skrek den ut over hele byen "Sam og Lilleba, Sam og Lilleba", noe vi til slutt følte oss meget genert over.

Jeg hadde, når jeg først snakker om fugler, en spesiell forkjærlighet for sisiker, for de var så lærenemme. En av dem klarte endog å trekke en liten vogn inn i buret til seg ved hjelp av en snor. Når dens mat var anbrakt i vognen utførte den dette kunststykket med liv og lyst. På samme måte måtte den heise opp til sig en liten bøtte med vann når den ville drikke.

Mine venner

En meget god venn av meg var den gamle vekteren i kirketårnet, som også var en stor fugleelsker og dessuten meget flink til å bygge fuglebur. Størstedelen av mine sparepenger gikk i denne perioden til ham, enten for å kjøpe fugler eller bur, men jeg kan ikke nekte for at jeg syntes det var nifst når jeg efter mørkets frembrudd klatret oppover den skumle tårntrappen til det lille rommet han hadde der oppe. 

Til familiens nærmeste venner hørte først og fremst de gamle Arendalsslekter som skipsreder Boe, konsul Kallevig, konsul Lund skipsreder Herlofsen, overrettssakfører Kløcker, brukseierne Smith og Thommesen, amtmann Bonnevie, oberstløytnant Bonnevie, byfogd Vetlesen, amtmann, senere minister Prebensen, tollkasserer, general Munthe af Morgenstierne og politimester Holtfodt. 

Fremfor alt spilte tollinspektør, kammerherre Christensen en stor rolle i selskapslivet, ikke minst på grunn av sine morsomme vitser og gode historier. Arendals by er ham ellers megen takk skyldig for det energiske arbeide han nedla, blant annet sammen med min mor, for å innrede et vakkert festivitetslokale i det gamle rådhus. Blant dem som stod meg nærmest vil jeg nevne familien Christian Boe, hvis sønner og døtre var mine beste barndoms- og ungdomsvenner, og hos hvem jeg så og si hadde mitt annet hjem.

De fleste av disse familier hadde vakre hjem i Arendal og sommervillaer på den lille Hisøy rett utenfor byen. Når vi bodde på Løvli var en av våre nærmeste naboer familien Boe på den vidunderlig vakre Heimarnæs.

Det var især Flødevigen, som skar seg inn i Hisøy der hvor våre eiendommer lå, som var vår tilholdsplass og hvor vi tumlet oss i ungdommelig glede. Her lærte jeg å svømme og seile, og herfra kunne jeg sammen med hele søskenflokken, Sophie, Sigrid, Helene, Olaf, Petter, Halvdan og Boss Boe foreta turer ut til de ytterste holmer og skjær hvor to fyrtårn, Torungene, viste veien inn til Arendal. 

På disse turene var det gjerne Sigrid og Helene Boe som var mine seilerkamerater. I båten var de akkurat som gutter, så de var et utmerket mannskap. Jeg kalte derfor Sigrid for styrmann og Helene for båtsmann. Begge disse ble senere fremstående damer hver på sin kant.

Kallevigfamilien, som i over 100 år hadde vært inngiftet i vår slekt, var ytterst tallrik. De hadde sine sommersteder Tangen og Skovborg på den annen side av Hisøy, hvor de førte et meget selskapelig liv. Spesielt var dette tilfelle med konsul Morten Kallevig. Han døde i 1936 i en alder av 95 år, og var til det siste Arendals "grand old man".

Selskapslivet i Arendal

Selv om selskapeligheten ute på landstedene om sommeren var meget livlig, var allikevel vinteren inne i Arendal den egentlige selskapstid. Tolv av de mere kjente herrer hadde dannet en l'hombreklubb som var særlig berømt for sine middager. En gang om året ble disse klubbmiddager holdt hjemme hos hver især av medlemmene. Jeg husker blant annet at min fetter, kaptein Petter Eyde, hadde medbrakt en kjempeskilpadde fra Mexico, og dette lekre dyr blev servert i et av min fars selskaper efter at den i over tre måneder hadde vært foret i vår badekum i Flødevigen.

Det var ingen mangel på form og tradisjon under disse middager. Damene var meget elegante; de fleste hadde jo anledning til å få sine saker fra utlandet, og sto i det hele tatt i kontakt med den store verden. Videre hørte det med en rekke obligatoriske taler, og da selskapene vanligvis besto av den samme klikk, hadde gjerne hver av deltagerne sin faste toast å fremføre. Man behøvde ikke å vente lenge mellom hver gang. Det var skikk å holde en tale for kongen, en for fedrelandet, for Arendals by, for handel og skipsfart, for den elskverdige vert med familie, for damene og for de kjære fraværende. Talene var gjerne meget svulmende, og skulle altså avlires av hver sin dertil privilegerte person.

Således hadde min bror annektert retten til å holde talen for de kjære fraværende, hvor han enn var, og hvis noen skulle ha forsøkt å komme ham i forkjøpet, ville han sikkert ha betraktet det som en helt utilgivelig fornærmelse. Disse min brors taler var gjerne så sentimentalt anlagt at han selv nesten brast i tårer, og det gjentok seg med regelmessige mellomrom. På grunn av hans nidkjærhet i rollen, skulle så visst ikke noen av Arendals kjære fraværende ha grunn til å klage over at de ikke blev husket eller omtalt med savn og vedmod. 

Talene for den gjestfrie familie blev gjerne holdt av adjunkt Ellingers som alltid under våre middager kalte mig en elskelig liten gutt. Skjønt jeg ikke i alminnelighet var tilstede ved disse fester, kunne det hende at jeg fikk lov og komme inn til desserten, og fikk da anledning til å nyte adjunktens lyriske uttalelser om min ringe person. Hans meget smigrende uttalelser stod dessverre i selsom motsetning til hva han kunne fortelle meg på skolen den følgende dag, når virkningen av den gode mat og vin var forsvunnet og han sto overfor hverdagens gråhet i form av min dovenskap og uvitenhet og mitt lange synderegister. Da tok han rikelig igjen det forsømte, og ingen har noensinne overhøvlet mig så rundhåndet med irettesettelser og knubs som den kjære adjunkt Ellingers, som i festens stund så lyrisk tolket mine dyder.

Hans datter, Geta Ellingers, var en av de søteste og morsomste piker i Arendal. Hun var kjent for å være ytterst veloppdragen og korrekt i sin opptreden, og nettopp derfor er en liten historie jeg har om henne desto morsommere. Hovedpersonen er en liten forkrøplet bærer som alltid var tilstede når dampbåtene la til ved bryggen. Han hadde så og si privilegium på å bære kofferter, og da han var kjent som en raring over hele byen, var der ingen som ville gjøre ham rangen stridig. En aften da Geta Ellingers kom hjem fra selskap, møtte hun ham på gaten. Vennlig som hun var, sa hun god aften, men da stoppet han opp, så alvorlig på henne og sa: "Frest mig ikke, frøken". Dette uttrykket gikk i mange år etterpå som et slagord i Arendal.

Mine foreldres hus lå like ved Pollens brygge inne i Kittelsbukt, og helt fra barnsben av var det havnen med alle dens skjekter og skuter som var vår tumle- og lekeplass.

Barndomsminner

Like overfor vårt hus bodde overtollbetjent Bugge, hvis nevø Severin var min gode venn. Jeg minnes tydelig vårt første telefonanlegg som besto av to tråsneller og en hyssing som var spent over gaten fra Bugges hus til vårt. Det var nok en av mine første industrielle foretagender.

Om vinteren akte vi omkapp nedover gatens isbakker. Vi moret oss kongelig og lot hverken hesteben eller konstabler stoppe oss. Den eneste vi hadde litt respekt for var Politi Pedersen, en ivrig liten fyr som hadde merker på ryggen efter tre knivstikk han hadde fått i basketak med fulle sjøgutter. Det hendte også at vi fikk være vitne til slike sammenstøt mellom sjøfolk på bryggen. Det skulle ikke meget til før de røk i tottene på hverandre. "Pass deg, gutt, svensken trekker kniven;" hylte de, mens vi barn skrek av angst og stirret redselsslagne på de røde blodflekkene på snøen.

Blant mine lekekamerater må jeg nevne Thomas og Nina Baade. Deres far, en bror av den bekjente maler, drev kolonialforretning i Arendal, og denne butikken til Baade står ennå for meg som min barndoms Eldorado. Så snart faren hadde et ærend inn i bakværelset, var vi nede i kasser og skuffer og fylte våre lommer med forbuden frukt, kandissukker, svisker og rosiner. Herlige saker!

I etasjen over Baade bodde hofftannlege Moe som spilte en viss rolle i byen. Hans yngste sønn Aksel og datteren Nina var mine lekekamerater. Moe var ganske usedvanlig snill mot oss. Ingenting er gildere for barn enn å få de voksne til å leke med seg, og jeg glemmer aldri hvordan hofftannlegen kunne leke med oss. Han lærte oss å lage pappsoldater og krigsskip; så utnevnte han oss til forskjellige kongelige personer og delte Europakartet mellom oss ettersom han syntes det passet. Selv var Tsaren av Russland med en hær som høvet seg hans store rike; jeg bar en mere beskjeden krone, nemlig Grekenlands. Flåte og tropper blev oppstillet i Moes store sal, og her opprullet da slagene seg under vekslende hell. Til skyts brukte vi buer og spretterter. En dag husker jeg kampen stod særlig hård. Nina var dronning av Frankrike, og Aksel konge av Tyskland. Aksel hadde motbør og mistet til slutt besinnelsen, og mens faren var ute et øyeblikk, begynte han like godt å skyte dronningen i benene. Men da våknet mine ridderlige følelser, og jeg skal ha uttalt følgende bevingede ord: "Hvis du skyter Frankrike i leggene, så skal jeg låne Russlands mitraljøser og mase deg sønder og sammen."

Disse krigslekene interesserte mig i aller høyeste grad, og selv om det ofte gikk så hårdt utover mine soldater og mitt krigsmateriell at det nødvendiggjorde mange og lange reparasjoner, så står disse lekene for mig som noe av det festligste jeg kan huske fra min barndom. Om vinteraftenene når mørket falt tidlig på, satt vi ellers gjerne samlet rundt spisestuelampen og tegnet skuter, mens tankene seilte ut i verden den vide.

Dagen gikk bestandig så altfor fort. Før vi visste ordet av det, var det sengetid og vi måtte, marsj ! til køis. Det var først da vi ble større og kom på skolen at vi en enkelt gang fikk være oppe så lenge at vi hørte min gamle venn vekteren i kirketårnet på Tyholmen rope sitt monotone: "Klokken er slagen 10, vinden n.n. ost. Alt vel.”

Om høsten og våren holdt jeg meget til i husets såkalte bakgård som jeg innrettet til et fullstendig gymnastikklokale. En gammel kasse på fire ben, overtrukket med en potetsekk og stoppet med høi ble en utmerket springbukk. En trampoline foran bukken gav sprett, og en del høisekker på den andre siden tok av for støyten hvis vi kom ned på andre legemsdeler enn våre ben. En utmerket trapes ble laget av klæssnorer og et gammelt kosteskaft, og en strammet klæssnor var et ypperlig apparat til demonstrasjon av linedans. Av gode grunner var den imidlertid ikke spent for høyt. Disse enkle apparater vakte stor begeistring hos mine kamerater, og våre muskler ble så visst ikke dårligere fordi om våre apparater ikke skinnet i nikkelbeslag og polert tre. 

Å slå ball på torvet var også en herlig lek, selv om den ikke alltid var til udelt fryd for byens borgere, som jo med noen rett kunne mene at torvet var anlagt i en annen hensikt.

Om våren var det spillesesong i Arendal. Vi drev gjerne med noe vi kalte å spille på "kagg", en trefjel som vi stillet på høykant og la mynter oppå. Det gjaldt da å velte kaggen med kuler, og den som klarte det vant efter systemet "mynt og krone". Disse myntene våre kalte vi "galninger", det var kobberslanter fra alle land som vi fikk av sjøfolkene. Foruten med galninger spilte vi også om knapper og "knekkerter", dette siste var klinkekuler. Gangbar mynt var det jo ytterst smått med blant datidens barn.

17. mai var naturligvis en usedvanlig festlig dag for oss guttene, og noe av det gildeste var å salutere for dagen oppe i Feierheia. Sortkrutt fikk vi tigget oss til fra anleggsarbeiderne som drev med minering i gatene, og kanoner laget vi av rørstumper som vi fikk fra samme hold. Og dermed knallet det lystig løs så lenge beholdningen varte. At der ikke skjedde ulykker er meg en gåte, for det er synd å si at vi behandlet våre primitive skytevåpen etter alle forsiktighetens regler.

Vårt sportsutstyr for vinteren var heller ikke preget av noen særlig eleganse. En gutt av i dag med respekt for seg selv kan ikke tenke seg annet enn hickoryski eller splitkein med moderne bindinger. Mine første ski var et par tønnestaver med en snor til binding. Hockey- og lengdeløpsskøyter med påsatt støvel var en helt ukjent luksus. Våre skøyter besto av et tilskåret trestykke hvor det var innfelt en stålskinne, og vi bandt dem på med remmer eller snorer. Snøballkrig hørte også med til vinterens gleder. Vi laget en festning for hvert parti og oversprøytet murene med vann så de frøs til is og kunne tåle en støyt. Snøballer laget vi opp i store mengder og dyppet dem i vann så de ble harde som stein. Når det gjaldt å ta fiendens festning med storm, haglet det med dette farlige skyts, og det var nesten uforståelig at vi slapp fra leken uten uhell.

Det som vi barn den gang laget selv til vår fornøyelse blir i dag som regel kjøpt, og barnas utstyr til sport og lek er sikkert blitt en betenkelig konto på mangt et familiebudsjett. Jeg vil også si at det å lage tingene selv satte fantasien i sving, oppøvet vårt håndlag og hadde sikkert ingen ringe betydning for vår utvikling.

Min skoletid

Min skoletid i Arendal er stort sett et mørkt kapittel. Jeg var en fullblods Arendalsgutt for hvem min fars skuter sto høyt hevet over lekselesning og boklig dom. Jeg var en av de førende representanter for den åndsretning og oppfatning som behersket enhver Arendalsgutt som ville nyte respekt hos sine kamerater, og jeg inntok derfor stadig plassen som nummer sjakk eller nestsjakk i klassen. Det eneste som trøstet min far i denne situasjonen var at jeg var en energisk og ivrig liten plugg når det gjaldt ting som hadde fanget min interesse. 7 år gammel lå jeg ute og seilte med min egen båt, og jeg var knapt 10 år da jeg hadde stiftet bekjentskap med de fleste stormasttoppene på skutene i havnen. Jeg rigget min egen båt og bygget mine egne kanoner, men forøvrig tror jeg ikke at jeg utviste mer oppfinnsomhet enn gutter flest, hverken i lek eller alvor. 

På få unntagelser nær hadde alle Arendalsgutter på den tid bare ett mål og ønske, nemlig snarest mulig å komme til sjøs. De fleste fedre og forfedre hadde gått den veien for sin utdannelses skyld, og man syntes uvilkårlig at all den skolelærdom som ikke hadde noe med sjømannslivet å gjøre, var en helt overflødig ballast. Der hadde utviklet seg en forestilling om hva en gutt burde kunne og hva han ikke behøvde å kunne, slik at de som kunne minst i grunnen var ansett som de kjekkeste guttene. Regelen var at de sluttet skolen så snart de var konfirmert og var kommet vel gjennom 4. middel. Deretter ble de sendt til sjøs og gikk så gjennom gradene, tok styrmanns- og skippereksamen, og sto ofte i ung alder som skipper på egen skute. Dermed kom de tidlig i en selvstendig stilling og fikk et ansvar som utviklet dem for den dyktige sjømannsstand som Norge alltid har kunnet være stolt av.

Arendals skole hadde den gang en rekke originale, om ikke alltid like dyktige lærere, og vi utnyttet naturligvis deres egenskaper til det ytterste. Vi var fulle av alle mulige skøyerstreker som kunne skaffe klassen litt muntrasjon og som uten altfor stor risiko for oss selv kunde gi oss en annen underholdning enn all den lærdom som man uten større forståelse forsøkte å bibringe oss. 

Det var antagelig heller ikke noe spesielt for Arendals skole at det aldri ble lest på leksene hjemme, men at skoletimen ble benyttet til dette arbeide, og de utroligste midler ble utpønsket for at dette skulle skje så usett som mulig.

Et eksempel på at lekselesningen på skolen ikke alltid fikk et heldig utfall er følgende lille episode fra min klasse. Det var adjunktens, den senere kjente overlærer Andreas Jensens egen sønn som ble hørt i dagens lekse om Norges oldtidshistorie. "Lonka", så het han, (og "Lonka" blev han hetende også etter at han var blitt en kjent skipsreder i Kristiania) skulle utrede Ragnar Lodbroks historie, men var dessverre ikke kommet lenger i sine studier den dag enn at han hadde sett noe om Ragnar Lodbrok og en orm. Da han i farten hadde forstått at ormen snodde seg om Ragnar Lodbroks hals og ikke rundt hallen som historien forteller, og da hans kjennskap til materien utelukkende innskrenket seg til denne nye historiske versjon, blev Lonka anmodet av sin far om å gå på rektorværelset for å hente spansk-røret. Lonka ble merkelig lenge borte. Jeg hadde den fornøyelse å sitte i nærheten av det sted hvor eksekusjonen skulde foregå, og da han kom inn igjen, syntes jeg han var noe deformert på det sted hvor spanskrøret skulde gjøre sin virkning. Han fikk sine stryk og hylte i vilden sky. Men det var noe forsert i hylene, som det heter i Peer Gynt, og for hvert slag forekom det et eiendommelig skarpt smell som Lonkas tilsynelatende forsøkte å overdøve med sine gjennomtrengende vræl. 

Da timen var slutt, samlet vi oss om Lonka for å kondolere og samtidig forhøre oss om det hadde gjort vondt, men han satte bare opp et stort grin og pekte på sydvestene som hang på gangen og som var enhver Arendalsgutts hodeplagg i regnvær. "Jeg hadde hele rumpa full av sydvester, get, så vondt gjorde det ikke, men jeg måtte jo brøle for at far ikke skulde høre at det smalt i dem." Lonka ble selvfølgelig dagens helt, for han hadde gitt oss en god anvisning på hvordan vi skulle forholde oss i fremtiden hvis vi kom i samme situasjon.

Frikvarterene ble i stor utstrekning benyttet til å prøve krefter, og da vi hadde sett hvordan sjøguttene sloss hadde vi lært hvordan det skulle gå for seg. Det var sannelig underlig at det ikke endte verre enn det gjorde, for av og til gikk det temmelig hårdt på. Men like gode venner var vi for det, og jeg hadde aldri inntrykk av at våre slagsmål noensinne etterlot en følelse av uvilje mellom oss. Det var bare sport, selv om det ble både blått øye og neseblod.

Mine somre

Om sommeren bodde vi alltid ute på Hisøy, og vi skoleguttene reiste utover med den lille dampbåten "Rapp". Farten gikk oppover Nidelven til et stoppested som het Kokkeplassen, og derfra tilbakela vi resten av veien til fots. Denne turen var alltid noe av dagens sensasjon, og vi holdt bestandig et forferdelig spetakkel underveis.

Min far hadde fortalt at i gamle dager seilte hollenderkoffene ofte med en kost i mastetoppen. Dermed skulle det antydes at de feiet Nordsjøen og var verdens største sjøfarende nasjon. Dette forhold hadde jo forlengst forandret seg, men enda fortsatte enkelte av dem å seile med kosten på mastetoppen. Det ergret naturligvis nordmennene, og det hendte derfor at de demonstrerte mot hollendernes narraktighet. Det foregikk på den drastiske måte, at en av dem stilte seg opp ved rekken og strøk seg med en kost over baken, hvoretter han holdt limen opp i luften. Hollenderne oppfattet naturligvis dette som en uhyre fornærmelse, og deres sinnsstemning gav seg utslag i at de begynte å bombardere nordmennene med jernstykker og hvad de ellers kunde finne av kasteskyts for å besvare utfordringen. Jeg hadde den uhyre lykke å kunne få utføre dette eksperiment en gang da ”Rapp" møtte en slik kosteprydet hollenderkoff på Nidelven. Her var avstanden så liten at min demonstrasjon lyktes over all forventning. Hollenderne slengte riktignok en stor merlespiker efter meg, men den traff ikke, så jeg var ytterst begeistret over å ha opplevd denne fars historie i praksis. 

Turene på "Rapp" var i det hele tatt ikke kjedelige for oss unger. Det hendte at vi røk opp å sloss ombord, og det kunne da ende med at en av kamphanene falt i vannet. Dette var toppen av all moro, men vår begeistring deltes nok ikke av kapteinen som måtte stoppe for å få synderen fisket opp.

Mine første kunnskaper i sjømannskap fikk jeg blant annet av gamle kaptein Løversen i Flødevigen. Han var en riktig gammel sjøulk, og til tross for sin høye alder var han en av min barndoms beste venner. Av ham fikk jeg mange gode råd om seilas og alt det som hører sjøen til.

Far hadde insistert på at jeg ikke skulle få lov til å seile på dypt vann før jeg kunne svømme, så det lærte jeg meget tidlig, og allerede i 7-8 års alderen hadde jeg min egen båt som jeg lå og seilte med. Far var av og til bekymret for seilas, og spurte Løversen om han ikke syntes jeg var for uvøren. Da svarte Løversen at "gutten kan nok seile, men jeg synes jeg ser litt for mye av kjølen hans av og til". Dette kom forresten for en del av det at jeg ikke fikk lov til å ha ballast ombord, så jeg måtte henge meg langt utover til luvart når vindbøyene kom.

Min største opplevelse med kaptein Løversen var da jeg var med ham å stenge sei i Flødevigen. Her kom det ofte settende inn svære stim med makrell og sei, og da gjaldt det å være rask i vendingen og få kastet vaet så man kunne få stengt fisken. En dag kom jeg ned til viken og fikk se at den kokte av fisk. Det var ingen mennesker ute, og jeg løp op til Løversen alt hva remmer og tøy kunne holde. Men Løversen lå og sov middag og mente som så at det ikke kunne nytte siden han ingen hadde til å hjelpe seg. Vi to skulle nok klare det, mente jeg, og så bar det ned til båten hvor vaet alltid lå ferdig. Jeg rodde og Løversen kastet. Det endte med at vi fikk over 5000 sei, og jeg fikk en hel femkroning for min part. Jeg var den gang i 10-års alderen og syntes naturligviss jeg hadde tjent en eventyrlig formue.

Men på skolen var jeg som sagt ikke preget av kunnskapstørst. Far ville at jeg skulle lese latin og bli student, men selv ville jeg lære engelsk og bli sjømann, for jeg likte langt bedre å klatre i riggen enn å pugge salig Pontoppidans forklaringer. En dag da min mor strøk meg over håret, merket hun at jeg hadde en masse buler i hodet, og da hun ville vite grunnen til det, måtte jeg tilstå at lærerne - bokstavelig talt - forsøkte å banke lærdommen inn i hodet på meg. Omtrent samtidig fikk mine foreldre meddelelse om at jeg hadde liten sjanse til å klare eksamen mellom fjerde og femte middelklasse, og dermed blev saken tatt opp i familieråd. Følgen var at jeg ble tatt ut av skolen og sendt til sjøs med korvetten "Nornen". Ved denne ordning ville jeg få anledning til å tilfredsstille min lyst til sjøen, mens ”rådet" kunne se tiden an”.

Kilde: Sam Eyde: ”Barndomsminner” i Sånn var det. Arendal Historielag. Årbok nr. 5. 1999.