Richard Arndold - tyskeren som ble stadsingeniør i Arendal

På 1800-tallet valgte mange tyskere å innvandre til Norge. Noen fant veien til Arendal og ble raskt integrert i bylivet. Gunleif Myhren har beskrevet oppveksten og livsløpet til en slik tyskfødt innvandrer;- Richard Arnold. Han er først og fremst kjent som mangeårig stadsingeniør i Arendal.

Artikkelforfatter: Gunleif Myhren (fra Arendal Historielags årsskrift Sånn var det, nr. 6. 2000)

I desember 1888 kom det ut en bok i Arendal, med tittelen «Arendals nye Kirke, En beretning om dens Tilblivelse og Bygning.»

Boka var trykket i Arendals Bogtrykkeri, og forfatteren var byens mangeårige stadsingeniør Richard Arnold.

Boka ga en nøyaktig og oversiktlig beretning om arbeidet med kirken, fra starten i 1878 til kirken sto ferdig og ble innviet 29. juli 1888.

Richard Arnold var den rette til å skrive en slik bok. Som stadsingeniør falt det i hans lodd å følge kirkesaken, som sekretær for både den forberedende komité og selve byggekomiteen.

Boka var ingen tørr beretning om møter og vedtak, om byggematerialer og mål og størrelser, selv om dette også var med. Den hadde fyldige referater fra de store begivenheter, som prost Irgens tale ved grunnstensnedleggelsen den 7. august 1885 og amtmann Bonnevies høytidelige nedleggelse av grunnsteinen, dessuten den store høytideligheten da kirken sto ferdig. Her hadde han fått med talen til biskop Smith, og salmene som ble sunget.

En helt unik bok! Man kan undres over om noen andre kirker i vårt land har en slik bok å øse av når kirkens historie skal skrives?

For Arthur Tørå og meg var den en gullgruve da vi ble bedt om å skrive historien om Trefoldighetskirken til 100-årsjubileet i 1988, boka vi tillot oss å kalle «Skagerrak-katedralen».

Under arbeidet ble vi kjent med fremtredende personer, slike som hadde stått i spissen for arbeidet med å skaffe byen en ny kirke - etter de mål som Stortinget hadde fastsatt ved lov av 24. sept. 1851. Av disse var Richard Arnold den vi først og fremst gjerne ville vite noe mer om.

Gjennom Sølvi Kaastrup, mangeårig bibliotekar ved Aust-Agder-Arkivet, fikk vi vite at Arkivet hadde mottatt en del protokoller av Arnolds datter Jettchen, hvor han bl.a. hadde skrevet en fyldig beretning om sitt liv. Vi hadde adgang til å se den.

Det ble et møte med Richard Arnold jeg ikke kommer til å glemme! Og hadde jeg trodd det var fort gjort å blade gjennom protokollene, ville jeg tatt grundig feil. For det var spennende lesestoff. I 3 protokoller hadde han i en alder av 80 år - med usedvanlig vakker håndskrift, fortalt om sitt liv. Særlig var den første protokollen interessant, der han på 161 sider fortalte om sitt liv, fra han som gutt vokste opp i Münster i Westfalen, til han i sin høye alder ser seg tilbake - og minnes. «Mitt Levnetsløb» kalte han dette.

Full av inntrykk satte jeg meg og skrev en artikkel for Agderposten, i forbindelse med jubileet, den 23. juni 1988. Tre år seinere skrev også Sølvi Kaastrup en artikkel i Agderposten, en artikkel jeg har hatt mye glede av. Sammen med Richard Arnolds egne beretninger gir artiklene et godt bilde av mannen, Stadsingeniør R. Arnold.

Sine erindringer begynner Arnold slik:

«Jeg nærmer mig stærkt mitt ottiende Aar. Efterat have levet en saa lang Tid lykkelig og tilfreds har jeg fundet til Erindring om mig at burde efterlade en Skildring af mitt Liv, og det saameget mere som det lader til, at mitt Slægtsnavn ikke vil blive opretholdt, naar min Søn, der næppe herefter indgaar i Ægteskab, afgaar ved døden.»

Barndom i Münster

Richard Arnold ble født 16. desember 1838, som sønn nr. 2 i en musikerfamilie. Hans far, Carl Arnold, var komponist og dirigent for et Musikalsk Selskap, og underviste i musikk. Familiens eldste sønn, Carl, var en dyktig cellist, og datteren Elise en meget flink pianistinne. Moren var husmor. Sammen med familien bodde også en gammel bestemor på farens kant.

Familien trivdes ikke i Münster. Folk var for en stor del katolikker, mens familien Arnold var protestanter. De følte seg ikke velsett. Dessuten var det en religiøst urolig tid, med mye bråk fra «Gjendøperne».

Alt dette - og dessuten - at familiens økonomi ikke var god, bevirket vantrivselen. For å bøte på økonomien dro faren og den cellospillende sønnen på en konsertreise til landene i øst - til Polen og Rusland, videre til Finland og Sverige, og ble svært godt mottatt. De kom også til Norge, der holdt de konserter i de største byene.

I Christiania trivdes de ekstra godt, Og da faren ble tilbudt en stilling som dirigent for et nystartet symfoniorkester, skjønte de at muligheten for å bosette seg var til stede. Faren ble også ansatt som organist i Trefoldighetskirken.

Beslutning ble tatt, og beskjed sendt til familien i Münster om snarest å dra til Norge.

Dette var høsten 1847 og det var vanskelige reisemuligheter. Reisen måtte foretas med jernbane til Travemünde, derfra med båt til Christiania. Båten de skulle reise med, var postbåten «Constitutionen» på dens siste høsttur til Christiania.

I Travemünde ble familien møtt med et problem: kapteinen ville ikke ta med en så gammel passasjer som gamle bestemor, dertil var værutsiktene om høsten for dårlige. Hva skulle de nå gjøre? Å reise uten bestemor var utenkelig. Etter mange konferanser ble det ordnet, og ferden kunne ta til.

De dystre utsiktene slo til - været ble dårlig, med kraftig vind og høy sjø. Folk ombord var alle mer eller mindre syke. Men den som klarte seg best var gamle bestemor. Arnold skriver:

«Paa Søen blir de fleste Passagerene mer eller mindre syge. Men den som tog det hele med største Ro var gamle Bestemor. Hun sad oppe med sin Bibel og Bønnebog og var helt uberørt, helt overladt i Guds varetegt.»

Nytt hjemland - og utdannelse

Familien bosetter seg i Christiania, og hverdagslige sysler tar til. Det er nødvendig å lære seg norsk, noe Richard må kunne for å begynne på skolen. På to måneder klarer han å gjøre seg forståelig, og begynner på Nissens Latin- og Realskole. Han har lyst til å utdanne seg i «De klassiske Videnskaber», og kommer så langt at han har lært seg latin. Da blir faren betenkt - han er ikke sikker på at han kan støtte sønnen økonomisk ved et så langt studium. Richard må ta fatt på en kortere utdannelse. Det blir en teknisk utdannelse, som han må gjøre i Tyskland, i Karlsruhe, på byens Technische Hochschule.

Om skoletida her skriver Richard ikke svært mye. Men kamerater har han, og de befinner seg i den alder da interessen for «det annet kjønn» våkner. Richard har det som de fleste andre i den alderen, det er nok noen damer som også vekker hans oppmerksomhet. Noe forsiktig antyder han - og en har vel lov til å tro at han også tar seg selv med når han skriver:

«Uagtet vi alle stod i den for erotiske Føleøser stærkt modtagelig Alder, havde ingen af os Forbindelse med Carlsruhes Damer - undtagelsesvis kunde det lykkes en eller anden at stifte Bekjendtskab med en vakker, kokett og kvik Jødinne - dog kun en ganske uskyldig Flirt, thi Forlovelse var naturligvis udelukket.»

Arbeidsdagen begynner

Det var slett ikke lett for en ung mann med teknisk utdannelse å få arbeid i 1860. Richard måtte ta til takke med mindre jobber, til han fikk en stilling i Skien, der han med årene fikk ansvaret for det tekniske anlegget i byen, bl.a. et nytt vannverk. 

Han gifter seg med Valborg Eleonore Thalie Thorbjørnsen, og bygger hus. De får 5 barn, 2 sønner og 3 døtre.

Skien blir hans arbeidssted i 13 år. Han får lyst på forandring, og da hans kone arver en del penger, vil han prøve seg som forretningsmann. Det går bra en stund, men så får han betenkeligheter - han er ikke utdannet for forretning, og han forsørger en familie på 6. Han gir opp forretningslivet og ser seg om etter en annen stilling.

Han får se i en annonse at Arendal søker en ny stadsingeniør, og tilbyr en lønn som er dobbelt så høy som den han har hatt i Skien. Han søker - og blir ansatt. Arnold kjenner litt til byen fra før. «Fra tidligere Besøg havde jeg faaet godt Indtryk af denne livlige By,» skriver han.

Familien flytter til Arendal, og i en periode på over 40 år blir byen familiens «hjemby». Dette var i 1875, og Arendal er fortsatt en livlig sjøfartsby, fortsatt den rikeste by i Norge. Familien bor først i et hus ved Torvet, men bygger så en stor schweitservilla på Høyveien - «Furuhei» - med flott utsikt over byen og havneområdet. Høyveien hører til Barbu, som da blir hjemmekommunen for familien

Gjenreisingen av byen etter katastrofebrannene i 1860-årene er for en stor del over. Men det gjenstår et par offentlige bygg. «Allmueskolen» var ferdig høsten 1872 - nå er det kirken og ny høyere skole som står for tur. Etter noe diskusjon blir det til at ny høyere skole skal komme først. Med stadig økende elevtall er den gamle skolen på Tyholmen alt for liten.

Det skyldes ikke minst Arnold at skolen blir plassert på Tyholmens høyeste punkt, Kirkebakken. Og så kommer turen til Kirken.

Som stadsingeniør faller det i Richard Arnolds lodd å være selvskreven medlem av byggekomiteen, som sekretær for en komité som ble ledet av den dyktige assuransedirektør Johan Hanssen. Dette arbeidet er det Arnold skriver om i sin bok «Arendals nye Kirke», en bok som med tysk grundighet forteller om arbeidet, fra det startet i 1878 til kirken står ferdig i 1888. Som avslutning skriver han:

«Saa har da Arendals Menighet faaet et skjeldent vakkert Gudshus. Overalt hvor Øiet dveler, ved dette byggværk faar man det Indtryk, at Kunst og Haandværk Haand i Haand har præsteret et harmonisk og velgjort Arbeide.»

Og han avslutter boka med å sitere hva den tyske professor Luthardt sier om den kirkelige kunst:

«Det er en værdig Opgave at arbeide for Udbredelse af ægte kirkelig Stil og Smagfuldhed. Det tjener til Folkets almindelige Dannelse og til Fremme af den religiøse Sands. Kirken er dog Kunstens bedste Hjem, og ved Kirken bliver Kunsten i høieste Forstand Folkets Sag. Skjønhedssands er ikke blot et Privilegium for de høiere Stænder.»

Helt til slutt gjengir Arnold dette salmerverset:

«I Bygning sættes Sten paa Sten,De blive alle som til en, de store jevnes med de smaa, At de mod Ild og Vand bestaa.Saa samles alle frommes Sind, og vies til Guds Tempel ind.»

Andre skrifterBoka om kirken er Arnolds hovedverk. Men ikke hans eneste. Han er en skriveglad og en skrivefør mann, og skriver for både presse og i mindre skrifter om arbeidet i byen. Han roser sin forgjenger i stillingen, stadsingeniør Schaaning, særlig for den lykkelige gjennomføringen av Kastellveien, som med en lengde på 650 meter ble gjort på 4 måneder i 1870, før huseierne hadde kommet i gang med å bygge opp sine nedbrente hus. Og han peker på:

«det særdeles heldige Forslag at forandre den i Bunden af Indre Havns prosjecterede Kai til en 55,8 meters Længde fortløbende Granittrappe med afslutning af en cementeret Platfonn tjenelig til Fisketorv.» 

Sølvi Kaastrup skriver i sin artikkel «De gamle herrer ville nok vært fornøyd dersom de hadde visst hvor attraktivt dette stedet har vært og er for senere generasjoner.»

I en artikkel i Norsk Teknisk Tidsskrift i 1883, senere utgitt som særtrykk, gir Arnold en interessant opplysning:

«Ved Pollens (Torvets) og Kanalenes Tilfylding blev Kommunen nødt til at give de nærliggende Huse Erstatning for tabt Brygge og Vandret.»

I sin artikkel om Arnold forteller Sølvi Kaastrup dette - jeg tillater meg å gjengi det ordrett:

«Det som særpreger Arnolds skrifter er at de så enkelt og saklig fremstiller de faktiske forhold. Av og til kommer hans egne meninger fram, som i de 2 flg. eksempler, da det gjaldt det nye bykart med reguleringsplan (ca. 1920). Her vil han fraråde et par ting:

«1. Opfyldning af Kiddelsbugt. Byen vil derved berøves en hensigtsmessig sikker Baadhavn, og det vakre Prospect man herfra har til Kirken vil delvis gaa tabt, dessuden vil Byggegrunden for høie Murhuse blive høist usikker.

2. At anlægge Byggekvartaler paa Myrene, da Grunden her er saa svag, at en ko for nogle Aar siden holdt paa at gaa til Bunds i Sølen.» (Han skulle ha sett Myrene i dag!! G-M.)

Det finnes en rekke småskrifter fra Arnolds hånd, bl.a. oversikt over en del arbeider som er blitt utført og hva de har kostet. Skriftene finnes på Aust-Agder-Arkivet.

Andre interesser

Som den aktive og samfunnsinteresserte mann han er, blir han med i mange råd og utvalg, også politiske. Han blir bl.a. formann i Barbo Grunnlovesforening, siden formann i Arendal Konservative Forening, m.m. Han oppgir at han i 1894 er medlem av 20 råd og utvalg, bl.a. i styret for «Alexander Møllers Asyl». Han skriver om dette:

«I det for Midlerne oprettede Asyl optoges Smaabarn af Arbeiderklassen, der tilbragte Dagen med Leg, Sang, eller en anden nyttig Beskjæftigelse.»

Også i bestyrelsen av «Sogneprest Gjerløws Minde» var han medlem, «som Enkefru Gjerløws Repræsentant.»

Og Arnold har en morsom og interessant fritidshobby: seilsporten! Sammen med sin venn, skipsreder Evensen, arrangerer de store seilerregattaer, hvor der deltar båter fra hele Sørlandet. Dette er tidkrevende, og at det går ut over hjemmelivet, er Arnold klar over. Han skriver:

«Vore resp. Hustruer likte naturligvis ikke disse Fravær - de selv deltog jo næsten aldrig i Udflugterne - men Offervillighed er Kvindens store Dyd.» (!)

Av de mange saker han skriver om, skal her særlig nevnes disse:

I. Språksaken. Han er ikke interessert i det nye språket, nynorsken, men hører vel ikke til de store debattanter.

2. Forbudslinjen. Han er nok selv en måteholdsmann, men finner ikke i Bibelen grunnlag for avholdspolitikken.

3. Også Riksrettsaken mot tidligere statsminister Selmer har han sine meninger om.

4. Han er en gammel mann, og han funderer på livet etter døden. Også om dette leser og skriver han. Han leser bl.a. boka av den amerikanske presten J . Paterson Blyth: «Evangeliet om det hinsidige.»Disse og andre skriv finnes i egne protokoller, og hører ikke med til livserindringene.

Det daglige livet

Interessen for sjøen er stor, og familien leier rom på Skilsø, der de kan «aande in frisk Luft, med en vakker Udsigt til Havnen.» Ikke alt de ser har deres interesse - det er nok helst de stillegående båter de ønsker å se, seilbåter og robåter. Arnold skriver:

«Slig myldrende Baadtrafik havde jeg tidligere ikke seet. Ak! Hvorledes er det nu? Dampskibene lader Sirenerne lyde naar de passerer forbi, eller ligger en stund ved Bryggen og damper saa strax videre. Robaaderne er tildels erstattet af Motorbaade, der larmer og lugter stygt lang Vei.» 

(Han har ikke opplevd dagens båttrafikk!)

Richard Arnold er godt fornøyd med Arendal, både byen og beliggenheten. Han skriver om dette:

«Byen har hærlige Omgivelser. Tromøen med et veldyrket Tærræn og med Frugttrær beplantede Haver forsyne Byen rigelig Frugt, Grønsage, Poteter, m.m. i Lighed med Amager lige overfor Kjøbenhavn.» - Hisøy blir også fordelaktig omtalt.

Arnold er interessert i byens forskjønnelse. Han har sørget for beplantning av lindetrær langs hovedgatene. Ikke alle har sans for dette, noe som irriterer Arnold. Han skriver:

«Megen Modstand maatte overvindes forinden jeg naaede det tilsigtede maal , endnu saa sent som i 1903, da de vakre Lindetrær stod i sin fulde Pragt, fantes der mennesker saa blotted for Skjønhedssands, at de ivrigt agiterede for at faa trærne væk. Saadanne vanvittige Attentater vil forhaabentlig ikke være mulig i Fremtiden.»

Arnolds siste år

Huset på Høiveien «Furuhei», ble med årene for stort, og familien flyttet til det kommunale huset i Juellsklev. Det er der han skriver sine memoarer.

Verdenskrigen 1914-18 var for ham som tysker en vond tid. Naturlig nok var hans sympati på Tysklands side. Han har noen mindre fine «spark» til motstanderne, England, Frankrike, m.fl. Vi får prøve å forstå dette.

Somen alvorlig kristen har han likevel sine tvil og anfektelser. Mot slutten avErindringene kommer et hjertesukk: 

«Erkjennendemed dybeste Taknemlighed, at jeg haver modtagett disse Gaver fra vor alvise ognaadige Gud, mangler jeg dessverre endnu den Dag idag den rette barnlige Trotil at kunde se fremtiden freidigt imøde.»

Han slutter sine nedtegnelser i 1927, i en alder av 88 1/2 år. Et år senere dør han, den 2. juni 1928. «Et velsignet og godt menneske gikk inn til den evige fred og hvile». skrev Vestlandske Tidende. Arnolds sønn har i et tillegg gjengitt avisenes nekrologer. Lovordene var mange. Han er virkelig verd å minnes.

Kilder:

R. Arnold: Mitt Levnetsløb. Erindringer skrevet for min familie. 

R.Arnold: Arendals nye kirke. 

Sølvi Kaastrup: Richard Arnold - Agder-posten 26/10-91.