Politikk på skole og fabrikkloft

Nils Nersten (1882-1975) var han formann i Aust-Agder Bondeparti fra 1920-1927, fra 1921 til 1928 var han medlem av Bondepartiets landsstyre. Han representerte partiet på Stortinget i tre valgperioder (fra 1922 til 1936).

I Agderposten for 22. juli 1961 forteller Nils Nersten om da han som gutt var med sin far på politiske møter. 

Den politiske interessen i Øyestad var stor under de sterke politiske stridighetene om unionen med Sverige. Øyestad, Fjære og Barbu hadde de fleste valgmenn. De var dessuten usikre politiske herreder (vippet mellom Høyre og Venstre). 

Landets viktigste politikere kom og holdt foredrag. Det kunne være lange foredrag på flere timer. Forsamlingen hørte på med den største oppmerksomhet. 

Folk var ikke trette av å gå på møter dengang og lange taler så ikke ut til å avskrekke. 

Den nye tremassefabrikken på Rykene var ferdig i 1897. Der var det et stort loft, som var godt egnet til store forsamlinger. Imidlertid var det bare høyrefolk som fikk tale der. Firmaet Smith & Thomessen tillot ingen venstremenn å komme til orde, med mindre det fra Høyrehold var tillyst diskusjon etter foredraget. 

De aller fleste arbeidsfolk, som hadde stemmerett den gang, stemte Venstre.   

En høyremann Nersten fikk høre på Rygene, var Benjamin Vogt. Han var generalsekretær for Høyre og regnet for å være Høyres beste folketaler. Nersten mente at hele forsamlingen, uansett politisk standpunkt, var imponert over Vogts veltalenhet. Dette var i år 1900. 

Øyestad skole var som andre skoler også samlingspunkt for talere og foredragsholdere. Statsminister Løvland talte i Øyestad sommeren 1900. Nersten mente at han egentlig ikke var veltalende, men han hadde en egen evne til å føye beviser til beviser for å vise at det han kjempet for var rett. Hans taler var så mesterlig utarbeidet i tankenes verden at han hørte til de mest interessante mennesker Nersten hadde hørt. 

Nersten hadde for øvrig merket seg at ingen av talerne nyttet manuskript. 

Øyestad skole hadde også besøk av redaktør Olaf Anton Thommessen i 1897. Nersten husker at han var nervøs for foredragsholderen under den første del av foredraget. Thommessen stammet nemlig. Det gikk imidlertid bra, og den siste delen av foredraget ble fremført med en slik veltalenhet,glød og appell at forsamlingen formelig holdt pusten. 

Nersten fortalte også om et møte på den tidligere lensmannsgården på Nersten, hvor det opptrådte flere talere fra både Høyre og Venstre.  Da holdt de på hele dagen. De begynte om formiddagen, holdt opp en stund til middag, og fortsatte så til kvelden. De tilhørerne som ikke hadde for lang vei gikk hjem til middag. De øvrige hadde mat med.

Det er utenkelig at Øyestadfolk ville slutte opp om slike politiske sammenkomster i våre dager.  

Ida van der Geest: ”Politikk på skole og fabrikkloft” i Hilsen fra Øyestad, 1986, nr. 18. 

Olaf Anton Thommessen (1851 -1942) var en norsk journalist og politiker. Han var redaktør i VG fra 1878 til 1910. Han gjorde den til det mest innflytelsesrike avisen for venstresiden i Norge. Gjennom sine sterkt politiske og polemiske lederartikler var han for en tid den mest innflytelsesrike personlighet i norsk presse. Etter en konflikt med den økonomiske ledelsen i Verdens Gang forlot han redaksjonen og startet bladet Tidens Tegn, hvor han var redaktør og utgiver frem til sønnen Rolf Thommessen overtok i 1917.

Benjamin Vogt (1863-1947) spilte en stor rolle ved unionsoppløsningen i 1905 og senere som diplomat. Vogt tilhørte en gammel embetsmannsslekt og vokste opp i det konservative miljøet som omgav hans far. Den fellende riksrettsdommen mot faren i 1884 fikk stor betydning for Benjamin Vogts konservative livsholdning. Han var 1892–97 sekretær for Høyres sentralstyre. I 1898–1900 var han politisk redaktør i Morgenbladet, som var redigert av hans bror Nils Vogt. Han hadde i utgangspunktet vært svært positiv til unionen med Sverige, men ble etter hvert kritisk til den. Vinteren 1904–05 tok han konsekvensen av dette synet og innså at unionen måtte bort. Han var opptatt av at oppløsningen måtte foregå i fredelige former.  

Jørgen Løvland (1848-1922) var en av Norges mest sentrale politikere i nær 35 år. Fra 1886 deltok han i den prosessen som omdannet venstrenasjonalismen fra en bevegelse for økt indre selvstyre innenfor unionen til separatisme. Som vår første utenriksminister (1905–08) la han premissene for Norges forhold til fremmede makter på 1900-tallet. Senere var han en viktig pådriver for den kulturelle frigjøringen fra Danmark som skulle fullende den politiske selvstendigheten fra 1905.

Kilde: Norsk biografisk leksikon.