Nabohandel over Skagerrak

Denne artikkelen bygger på teksten som ble skrevet til utstillingen ved samme navn som ble åpnet på Aust-Agder Museet i mai 2000. Utstillingen kom i stand som et samarbeidsprosjekt mellom lokale museer i Nord-Jylland, historielag på Agder, Aust- og Vest-Agder fylkesmuseer samt Aust-Agder Museumstjeneste.

Artikkelforfatter: Øyvind Rosenvinge.

Innledning

Havet var i tidligere tid den letteste transportvei. Havet skapte kontakt mellom naboer. Kontakten over Skagerrak går mange hundrede år tilbake i tiden, og avstanden har til alle tider vært kort. Folk i Agder og folk i Vendsyssel og Thy har alltid været naboer.

I dag er der ferger, som seiler strekningen på få timer. Men inntil omkring 1900 stod små seilbåter for trafikken og fraktet varer over havet. I Norge var det overskudd av tre og jernvarer, som Danmark hadde bruk for. Her var der overskudd av korn og kjøtt, som Norge manglet. I Norge var det gode havner, men i Vendsyssel og Thy måtte skipene bruke den åpne stranden.

Nordmennene kalte farten over Skagerrak for "kjerringfart", og ofte var det eldre sjøfolk, som deltok. Farten over Skagerrak kunne ellers være vanskelig nok. Skutefarten var kun en liten del av norsk sjøfart. For danskene langs Vendsyssels og Thys kyster var den viktig og skapte grunnlag for kjøpmannsgårder og bydannelse.

Hva de handlet med

Fra Danmark ble det solgt en rekke landbruksprodukter; korn, smør og kjøtt, levende griser var ofte en del av lasten. Fra Norge ble det utført trelast; planker og bord, ofte skåret i tilpassede dimensjoner og jernvarer. Fra Norge ble det også tatt med varer som norske skippere hadde hatt med fra fjerne himmelstrøk, sukker, tobakk og mer luksuspregede varer.

Jernvarene må nevnes spesielt. Vi hadde flere jernverk som laget gode produkter og i en lengre periode på 1700 tallet hadde Norge monopol på leveranse av jern til Danmark. Jernet som ble solgt var enten stangjern eller støpegods. Stangjernet var halvfabrikata som ble smidd videre til hestesko, spiker, beslag og annet. Støpegodset var ovner og gryter. Mange av ovnene var bileggerovner. Dette er en ovnstype som var lite brukt her i Norge, men som var vanlig i danske hjem. Denne ovnen ble murt inn i skorstenen mellom stue og kjøkken. Selve ovnen sto i stua mens den ble fyrt gjennom en åpning fra grua på kjøkkenet. Den skal ha vært velegnet til fyring med torv.

Kvaliteten på varene varierte, det er ikke så sjelden at en hører om at det danske kornet var blandet med ugressfrø og oppsop fra låvegulv. Fra vår side kan nok kvaliteten på trelasten til tider ha vært dårlig. 

Folk og overfart

De som deltok i skutehandelen var folkene som bodde på begge sider av Skagerrak, bønder og kjøpmenn som ofte helt eller delvis eide sin egen skute. Skiftende vær i Skagerrak kunne gjøre overfarten farefull, mange forliste underveis. I Norge er det gode havnemuligheter og var en først kommet inn i skjærgården, bød ikke resten på problemer. Annerledes var det langs de danske strendene. Her var det ingen havner, kun enkelte bukter var egnet for anløp. Her ble skutene forankret 50 — 100 meter fra stranden og lasting og lossing foregikk med flatbunnede skipningsbåter. Dersom det blåste opp kunne skutene forlate ankerplassen midlertidig. Ble ikke været bedre, hendte at en var nødt til å seile til Norge med halv last. Hvis været var dårlig kunne lossing av trelast skje ved at lasten ble kastet på sjøen og fløt inn på stranden. Det er opplyst at under gode forhold kunne overfarten gjøres på åtte timer. Dette kan synes svært raskt ettersom båtene var både runde og brede og derfor sikkert ingen skapseilere. Men i alle fall tok ikke overfarten mer enn en arbeidsdag.

De danske kjøpmennene hadde sine pakkhus ved stranden, her ble de danske skutene trukket på land for vinteropplag. Opptrekking og sjøsetting foregikk med håndmakt. Skuter som var bygget for å kunne trekkes opp på stranden ble kalt for sandskuter.

De danske lasteplassene

På dansk side fantes det lasteplasser langs hele nordspissen av Jylland og de var særlig konsentrert om strendene til de to nordligste fylkene, Thy og Vendsyssel. På 1600- tallet blomstret det lille stedet Klitmøller opp grunnet handelen med Norge og stedet var i en periode Thykystens betydeligste ladested. Stedet fikk navn etter tre vannmøller som lå på stedet og som malte mel for salg til Norge. Litt lenger nord var Hansted og Vigsøviktige lasteplasser. Hansted heter i våre dager Hanstholm. På grunn av sin beliggenhet var Vigsø den betydeligste utskipningsplassen på kysten av Thy. Dette er det stedet på vestkysten som ligger mest i le for sør — sørvestlige vinder. I dag er det lite på stedet som minner om skutehandelen. Vigsø ser ut som et hvilket som helst dansk badested, badehotell og endeløse strender "pyntet" med utraste tyskerbunkere.

Lenger nord, langs kysten av Vendsyssel, finner vi byene Blokhus og Løkken, som de viktigste stedene. Blokhus har navn etter flere pakkhus som ble satt opp på slutten av 1600- tallet for oppbevaring av korn som skulle sendes til Norge. I Løkken er det mange minner etter skutehandelen, mest kjent er vel Smørkremmerens pakkhus, bygget i 1862 og som siden 1973 har vært innredet til diskotek.

På dansk side var det vanlig at kjøpmannen holdt til i sin egen gård som ble kalt for købmandsgård eller skutehandlergård. Skutehandelen la grunnlag for dannelse av byene Løkken, Blokhus og Lønstrup. Kjøpmannsgårdene kunne ligge inne i en av disse byene eller ute på landet. Ved Tornby strand, litt sør for Hirtshals, var det engang lasteplass. Dette gav grunnlag for det som i dag kalles Tornby gamle Købmandsgård og som nå er museum. Gården ble eiet av Mads Sørensen da handelen var på det høyeste i 1870 årene. Det var da 30-40 folk i arbeid og det ble årlig slaktet 7-800 storfe for salg til Norge. I Tornby finnes det eldste bevarte pakkhus fra skutehandelen, det er bygget i 1820 årene. I tilknytting til dette er det bygget en utstillingsbygning som huser den eldste og største skipningsbåt som er igjen. "Fladbåden" fra 1870 vedlikeholdes av Tornby Bjergelaug og sjøsettes en gang årlig.

At lasteplassene langs de danske stendene var betydelige understrekes det ved at de ble befestet under Napoleonskrigen. Det ble bygget kanonbatterier ved Klitmøller, Vigsø og Løkken. De sterkeste befestningene var ved Vigsø, her ble det anlagt 5 batterier bestykket med 12 og 18 punds kanoner.

Lasteplassene var mange, alle kan ikke nevnes, men det må tas med at for oss nordmenn var det også sentrale anløpssteder også øst for Skagen. Mange norske skuter dro til Fladstrand eller som det heter i dag, Frederikshavn. Hirtshals derimot, det stedet som er mest kjent for oss sørlendinger i dag har hatt liten eller ingen befatning med skutehandelen. Selve byen er bygget opp rundt fiskerihavnen som kom til på 1900- tallet. Men det var enkelte gårder også her som drev med skutehandel. Hirtshals kro, står den dag i dag. Denne ble kjøpt i 1852 av kjøpmann Klitgaard fra Blokhus som drev skutehandel herfra.

Skutene

Skutene som ble brukt kan synes små i dag, undersøkelser har vist at sandskutene var fra 39 til 45 fot lange, de fleste var 42 fot. 42 fot er ikke mer enn 12,3 meter, mens bredden var 3,8 m og 1,5 m dype. I eldre tid var skutene åpne, siden fikk de dekk. Dekksbåtene var innredet med rom foran og akter, kahytter for mannskapet og bysse. Lasterommet var 20 til 30 fot langt. Skutenes lasteevne var i snitt 7 — 9 1/2 kommerselester eller omregnet til bruttoregistertonn, 14 — 15 tonn. En slik skute kunne laste 3-400 tønner bygg.

Skutene var klinkbygde med en grunn kjøl. De kunne være rigget litt forskjellig og hadde derfor forskjellige betegnelser opp gjennom årene; kreiert, brigg, galeas, slupp og jakt. På 1800- tallet var det vanlig å rigge dem som jakt; en enkel mast med storseil på gaffel og fokk. Besetningen var normalt tre mann, skipperen, en matros og en gutt.

Det er beretninger om at det ble bygget skuter i Danmark, men trolig ble de fleste skutene bygget i Norge. Skip ble bygget langs hele Sørlandskysten. Bare det var et flatt stykke som kunne egne seg som bedding, kunne dette brukes. Det ble bygget store skip, men også svært mange små slupper og jakter. Et slikt sted var Strandfjorden ved Grimstad. Her var det fire verft. Et av disse var på Alsand, her hadde Jens Olsen Støle og sønnen Thor Jensen Støle nærmest hadde spesialisert seg på bygging av skuter for handelen på Danmark.

Utefra gamle dokumenter fremgår det at det på Alsand ble bygget flere titalls jakter og slupper i årene fra 1803 til 1859. En vanlig størrelse på disse båtene var i underkant av 40 fot, men enkelte kunne være opptil 50 fot. Dette var jakter som var bygget mest av solide eikematerialer. Disse fikk navn som Den flyvende Nise, Enighed, Prøven, Søblomsten eller gitt kvinnenavn som Jørgine Dorthea. Etter tradisjonen var Thor Jensen stor av vekst, han var høy og veide 144 kg uten "å være fet". Han ble aldri gift, døde barnløs og verftet ble nedlagt. De siste årene var han delvis invalidisert; en av skutene kantet over ham ved sjøsetting, slik at begge bena knakk.

Krigen 1807-1814Under Napoleonskrigen patruljerte engelske krigsskip Skagerrak og vanskeliggjorde handelen. Omtrent 7 000 dansk-norske sjøfolk ble satt i engelsk fangenskap som ble kalt prisonen. Og med uår i 1808 og 1809 var kornmangelen i Norge prekær. Napoleonskrigen står derfor som den mest dramatiske perioden i løpet av de hundreårene som skutehandelen pågikk. Kaperfarten, lovlig oppbringelse av fiendtlige skip, var et mottrekk. Den gav nok en del seire, men også store tap og stor usikkerhet. Sentrum for norsk kaperfart var Kristiansand. Men ikke alle var så lystne på å delta i kaperfarten. Ut i fra de kilder vi har ser det ut som om Arendal kun hadde noen få kapere. Dette kan ha sammenheng med at mange arendalske handelshus hadde gode forretnings- og vennskapsforbindelser med England.

En episode ble husket av eldre arendalitter, nemlig det som ble kalt Striden på Torup strand. I april 1809 ble kaperen Admiral Tordenskjold, eid av Isaac Leth fra Arendal, jaget av en engelsk fregatt i Skagerrak. Kaperen var en slupp med en besetning på 22 mann og den var bestykket med to kanoner og to haubitser. Fører var Kittel Ugland. Han måtte sammen med en norsk jakt trekke kaperen inn til ankerplassen ved stranden ved Torup. Der lå det fra før en annen norsk kaper og 6 andre norske skip. Det ble skutt med skarpt og engelskmennene satte ut fire barkasser som ble drevet tilbake med beskytning fra kaperne. Ugland hugde hull i sin båt og trakk kanonene med ammunisjon på land. Engelskmennene satte ut enda en barkasse for å prøve å gå i land med i alt 150 mann. Kapermannskapene og folk fra kystmilitsen, i alt50 mann, beskjøt engelskmennene fra land i om lag en time før de ble tvunget tilbake. Fienden kom helt opptil siden av Uglands kaper og etterlot seg der to sabler. Barkassene ble rodd tilbake til fregatten som fortsatte beskytningen mot land i en time. Det ble på nytt forsøkt å angripe med barkassene, en av dem var bestykket med en kanon og en svingbasse, men på ny ble de drevet tilbake. Og da "Barkassene var igjen kommet til Fregatten, gav denne atter Lag på Lag, indtil den endelig Kl. 10 om Aftenen satte Seil til og kom snart af Syne."

Autentisk skildring av en overfart over Skagerrak

Vi har en skildring av hvordan en overfart over Skagerrak kunne arte seg, nemlig det som Conrad Nicolai Schwach skriver i sine erindringer. Schwach var født i 1793. Han utdannet seg til jurist, og han var en stor dikter i sin tid. Jussen studerte han i København og dro tilbake til Norge høsten 1813. Reisen forgikk over Beltene og med heste-skyss opp Jylland til Løkken.

Han forteller:

"Endelig kom i Dagbrekningen den 20de Novbr. to smaae Fartøier uden Dæk, fraDyrfjord i Omegnen af Riisøer for at hente nogle Tønder Korn. De havde i NattensLye — saaledes maatte man den gang færdes over Nordsøen for at undgaae Krydserne — seilet over til Jyllands Vestkyst. De faa Tønder Korn, som hver af disse Smaabaade med een Mast, uden Dæk, kun med en bedækket Ruf i Bagstavnen, kunde føre, vare snart indladede; og samme Dag, da Tusmørket begyndte at besløre Dagen, rede vi paa jydske Fiskeres Ryg ud til Baadene, der formedelst den slakke Grund ei paa flere favne kunde komme Strandbredden nær. Det bleste stærk, og Søen gik høi; Baadene  adskiltes snart; den hvorpaa Brødrene Cappelen og Sommerfeldt vare kom uanfægtet ind til Riisøer. Jeg og mine Kammerader bleve nedstuvede i Ruffet. Der bleve vi tidt overskyllede af Søen, der funklede af Morild; vi bleve dygtig søesyge, men undgik derved Angsten for Reisen, der virkelig var farefuld i den Grad, at Folkene tre Mand — begyndte at mumle om, at vi nok aldrig saae Land mer, og at holde Bøn. Da Dagen gryede kunde vi see Norges Kyst; men Vinden havde lagt sig;Søen gik huul, og Baaden drev for Strømmen. Nu traf vi en engelsk Krydser; et Par Engelskmænd kom om bord til os, men da de saae hvor ubetydelig Prise vi vare, da jeg desuden kunde saavidt snakke Engelsk, at jeg kunde gjøre det dem forstaaeligt, at vi vare norske Studenter, der reiste hjem, 10d man os gaae, efterat havde hos os afsat nogle norske Søefolk fra en nys før tagen bedre Prise. Kort derpaa fik vi lidt Vind og kom henved Mørkningen ind til Hesnæs, et par Mile vestenfor Arendal". 

Immigrasjon og påvirkning

Den nære kontakten med Danmark påvirket land og folk. Noen fant ektefeller på den andre siden av havet og slektsbånd ble knyttet. Skutehandelen hadde sine konjunktursvingninger. I perioder når handelen var god, slo dansker seg ned i sørlandsbyene for å drive handel der mens svært få sørlendinger slo seg ned i Danmark.

Tallmessig varierte den danske immigrasjonen til Norge mye, trolig var den størst på 1700 tallet. 1 1865 bodde i det Arendal 41 personer som var født danske av et samlet folketall på 3452. Tilsvarende tall for Kristiansand var 51 danskfødte av 10 876 innbyggere. Arendal var det stedet som da hadde størst innslag av danskfødte. Kildematerialet er noe usikkert, men av de gamle kirkebøkene for Arendal var det danskfødte i 8 av de 15 par som ble viet i Arendal i 1746. I perioden midt på 1700 var en av ektefellene danskfødte i hvert 5. ektepar i Arendal, og de fleste danskfødte var jyder. På 1700- tallet må den danske innvandringen til Arendal ha vært betydelig. Men også til Lillesand var det stor innflytting. På 1700- tallet slo 21 dansker seg ned på stedet, 14 av disse var menn. Lillesands befolkning utgjorde i 1801 99 personer. Det danske innslaget må derfor ha vært på rundt 20 prosent.

I dag er det mange slektsnavn på Sørlandet som vitner om skutehandelen; Møller, Brun, Bang, Frøstrup, Langgaard, Kaastrup, Kjærulf for å nevne noen. Lynne og språk ble også påvirket. Ord og uttrykk som i dag er en del av den sørlandske dialekten, kan spores tilbake til kontakten over Skagerrak i tidligere tider.

Den siste som seilte på Arendal

Den siste skipperen som seilte med sandskute mellom Løkken og Arendal var Sophus Bast. I mange av de siste årene var han også den eneste som drev handel med sandskute slik det hadde vært gjort i flere hundre år. "Hensigten" ble først innkjøpt fra Arendal av Lars Holm på Thaarup i 1848. Bast drev handel på vegne av handelshuset Mortensen og sønner i Løkken. Helt fra 1854 kom han seilende hver vår, først sammen med sin far og da med Haabet av Løkken, for å forsyne arendalittene med landbruksvarer av god kvalitet. Bast var gift med en dame fra Arendal og hans siste skute var "Hensigten". Siste reise med "Hensigten" må ha vært i 1907. Den ble hugget opp på stranden ved Løkken våren 1908.

Men det var også en annen sandskute i Arendal. Hæstads jakt var et kjent innslag i bybildet. Den lå i mange år fortøyd som flytende fiskehandel i Pollen. Egentlig var dette den aller siste sandskute i Arendal og het "Fredrikke Marie". Dette er trolig den samme jakten som ble registrert i Løkken i februar 1869 og som var bygget på Havstad i Landvik i 1836. Dette var før Reddalskanalen kom til, slik at båten måtte trekkes over land før den kunne sjøsettes i Strandfjorden. Da den ble oppgitt ble den antakelig senket i Styrsvigen på Tromøya. 

Trelasthandel — skutehandelens opphørTrelasthandelen var en viktig del av handelen med Danmark. Fra de fleste steder på Agder kunne det skipes ut trelast, små bekkesager fantes mange steder. Skutene var ofte utstyrt med egne luker på hekk og bau som forenklet lasting og lossing. I skutehandelens siste fase ble hovedpunktet for handelen forskjøvet vestover. I perioden 1840 til 1890 spilte trelasthandelen med Danmark en svært stor rolle for Søgne. Det åpnet seg en nisje da folk i Aust-Agder etter hvert fant ut at de ville satse på større skip og større markeder. Tømmer ble tatt ut i opplandet og fløtet på Lundeelva og Søgneelva. Lasten ble skåret delvis med dampsag, men mye ble faktisk skåret på stillas med håndsag, Uthavner som Svinør ved Lindesnes ble mye benyttet. Midt på 1800 tallet var danmarkshandelen en av de viktigste leveveiene på Svinør. Det blebygget skuter spesielt for trelastfarten, de såkalte svinørsluppene. Lasten ble fløtet til skutene og som returfrakt var landbruksvarer. Det var lite jord på Svinør og ballastjord ble benyttet som hagejord.

For danskene opphørte lønnsomheten av å eksportere landbruksprodukter til Norge omkring 1880. Jerneksporten opphørte mye tidligere, allerede i 1830 fikk Danmark sitt første jernstøperi og rundt 1870 var de fleste norske jernverkene nedlagt. Etter 1890 dalte trelasthandelen og etter noen tiår var det helt slutt på skutehandelen på Dan-mark. 1 1928 forliste galeasen Farvel fra Søgne lastet med trelast utenfor Thyborøn. Med Farvels forlis var det endelige punktum for skutehandelen satt, en århundre lang tradisjon var over.

Color Lines ferger er på en måte forlengelsen av skutehandelen, selv om vi må si at den egentlig ble avsluttet da det ble slutt med å seile med små seilskuter. Men reise og handel har fortsatt. Mange av oss drar oftere til Danmark enn til andre reisemål. Benytt gjerne anledningen til å besøke steder som i tidligere tider var viktige for skutehandelen. Mange steder kan besøkes. I tillegg kjøpmannsgården i Tornby er museene i Løkken og Hjørring vel verd å besøke. På disse stedene er det samlet mange minner fra skutehandelen. Uggerbyskipet må også nevnes. I et skur ute ved kysten litt nord for Hirtshals ligger vraket av et kravellbygget skip på ca 34 fot. Båten ble gravet frem av sanden i 1983 og det er antatt at den er bygget i Norge og var forsyningsskip under Napoleonskrigen.

Husk at for oss her på Agder er Thy og Vendsyssel noe mer enn strand, sol, billig kjøtt og billige bajere. Folkene der er og har alltid vært våre naboer.

Artikkelen stod opprinnelig i Arendal Historielags årsskrift Sånn var det. Årbok nr. 6. 2000.