Musikernes lønnskamp på 1700-tallet

Det er søndag kveld, 7. mai 1752 i Arendal kirke. Presten er midt i sin preken. Organisten er på plass ved orgelkrakken. Kapteinløytnant Jens Müller går bort til orgelverket for å sette seg på en av de nye stolene der, men organisten hindrer ham. Det blir etter hvert en høyrøstet meningsutveksling med trusler og ord som helst ikke skulle blitt fremsatt i kirken. Plutselig griper organisten Müller i brystet, river hans kjole i stykker og kaster han bort fra orgelverket.

Historikeren Gustav Sætra har skrevet en artikkel om organisten Christen Andersen Møllers lønnskamp i Arendal på 1700-tallet. På den tiden var det vanlig at organistene utstyrte sine orgelverk med sitteplasser. For å sitte der, måtte en betale en avgift. Problemet var nå at Müller ikke betalte avgiften og han måtte fjernes fra sitteplassen. 

Saken havnet i i byrett, lagting og til og med for overhoffretten. Det var landets høyeste rettsinstans. Saken ble endelig avgjort etter fire års kamp. Resultatet ble at Møller ble bøtelagt for sin framferd, men retten ville ikke bestride at han rådde over setene på orgelverket. I følge Sætra hadde organisten i virkeligheten hadde seiret i sin lønnskamp.

Christen A. Møller var ikke den første organisten som vernet sine privilegier. Organist Andreas Smith hadde i 1729, etter langvarig strid, sørget for at de som ønsket vielser i egne hus måtte betale en avgift til ham, selv om han ikke spilte i slike brylluper. Samme praksis var det i andre norske byer.Organistene kjempet for sine rettigheter i byene.

Stadsmusikantene kjempet for sine privilegier både i byene og på landet. Arendal og Risør fikk sin første felles stadsmusikant i 1743. Han hadde enerett på å spille ved tilstelninger i de to byene og i landdistriktene omkring. Stadsmusikanten ble dermed en trussel for den mer folkelige musikkutøvelse, i første rekke for spillemennene på bygdene. 

En av de som ble truet var Michel Veding fra Øyestad. Bøndene brukte gjerne han ved festlige tilstelninger. Det falt stadsmusikant Edvar Jensen Rebach tungt for brystet. Rebach kunne nok godta at Veding spilte, men da forutsatte han at avgiften stadsmusikanten hadde krav på likevel ble betalt. I 1790-årene forsøkte Rebach gjentatte ganger å få Veding bøtelagt for sitt spill ved bøndenes tilstelninger, men sorenskriveren i Nedenes holdt sin vernende hånd over spillemannen fra Øyestad.

Når organistene og stadsmusikantene sto så sterkt på 1700-tallet, skyldtes det i første rekke myndighetenes privilegiepolitikk. I hver by skulle det være velkvalifiserte organister og stadsmusikanter. De skulle sikres en skikkelig lønn ved at de fikk monopol på å spille i de områdene som hørte til byen. Til gjengjeld måtte de yte sitt til staten. Politikken førte til at byene fikk musikere av høy rang, men den lå som en drepende hånd over den mer folkelige musikken som ble utøvd i bygd og by.

Gustav Sætra i Agderposten, januar 1984