Lars Oftedal

Oftedals første stilling var som reisetaler for Bergen Indremisjon. Hans forkynnelse og sjelesorg var direkte og følelsesladet. Han kom på kant med både presteskap og borgerskap etter offentliggjøring av et brev han hadde skrevet til en tjenestepike, der han advarte henne mot å gå på ball om ikke hun ville havne i helvete. Han ble innkalt til biskopen og søkte seg snart bort.

I sjømannsmisjonen
1866–68 var Lars Oftedal sjømannsprest i Cardiff. Også her var hans forkynnelse sterkt preget av dom og død: “Ak, de stakkels Sømænd! Hvilken Lækkerbidsken de ere blevne for Satan».

Forholdet til Sjømannsmisjonen endte også med brudd. I 1868 stod Oftedal uten arbeid og uten biskopens tillit. Han reiste som emissær en tid. I 1869 virket han i arendalsdistriktet for Indremisjonen, under mye motstand fra flere prester.

Kloke og ukloke prester
Olav Rune Ekeland Bastrup hevder i artikkelen «Streif gjennom tre århundrer» at det tidlig på 1800-tallet var mindre religiøs aktivitet på Sørlandet enn i andre deler av landet. Han henviser bl.a. til den senere formannen i Arendal Indremisjon, Niels Mathias Aalholm, som visstnok skal ha uttalt at han bare kjente to personer utenom han selv som oppriktig søkte Herren. Bastrup skriver samtidig at dette ganske sikkert var en overdrivelse, men uttalelsen illustrerer kanskje hovedpoenget hans.  

Noen få år senere endret forholdene seg. «Vestlandske Tidende» beklaget seg nå over det sviktende besøket i byens teater, mens derimot de religiøse forsamlingslokalene var proppfulle. Byen var blitt en tumleplass for sjarlataner som prekte «..al slags Sluder».

Det var i 1860-årene det skjedde. Sjøfarten kunne vise til en eventyrlig utvikling og Arendal framstod som landets fremste skipsfartsby. Bastrup viser til amerikanske studier av vekkelsesfenomener. De viser at vekkelser som oftest inntreffer i økonomiske oppgangstider og først blant de bedrestilte. Årsaken er at vekkelsen reflekterer den samme psykologiske dynamikk som preger høykonjunktur-samfunnet, nemlig optimisme, fremtidstro og selvtillit.  

Etter hvert som flere og flere får del i oppgangen, sprer dette seg nedover det sosiale hierarkiet og virker som et insitament til handling og oppbrudd. Utviklingen i Arendal fra 1860-tallet av bekrefter dette mønstret, i følge Bastrup.

Den svenske påvirkningen virket inn.  Flere av vekkelsespredikantene som skapte turbulens rundt seg i Arendal, var svensker. Blant dem var Oscar Ahnfeldt, mannen bak «Blott en dag». Han var en nær medarbeider til den innflytelsesrike svenske vekkelsespredikanten Carl Rosenius. Den svenske vekkelsen var sterkt preget av Rosenius kristendomsforståelse med vektlegging av omvendelsens ytre kjennetegn.  

Der den klassiske pietismen hadde lagt vekt på boten og angeren som det som drev mennesket til Gud, het det hos de nye pietistene «Kom som du er». Vekten ble lagt på omvendelsens frukter gjennom et liv i helliggjørelse og avstandtagen fra all verdslig lastefullhet. I Norge var Lars Oftedal i Arendal Indremisjon den sterkeste eksponenten for den rosenianske pietismen.

Sogneprest Even Cormontan i Trefoldighet kirke var en prest som viste stor romslighet og forståelse for vekkelsen. Bastrup mener at Cormontan bidrog til at vekkelsen ikke fikk så dramatiske følger så turbulent som situasjonen på et visst tidspunkt var. Dette kommer særlig til uttrykk i forbindelse med uroen rundt Lars Oftedals virke som sekretær for Arendal Indremisjon fra 1869.

Oftedal, som selv var prest, var en skarp og til dels ufin kritiker av prester og kirkeautoriteter. Av kultureliten ble han fremstilt som en folkeforfører. Han hadde utvilsomt grep på folkemassene. Hans budskap var enkelt; Kom som du er!  Kast av deg din syndeskyld og legg den for Jesu føtter!

Oftedal var i starten av sin karrière da han kom til Arendal. Han var allerede da beryktet. Før han kom til Arendal, lyste biskop Jacob von der Lippe ham regelrett i bann. Han nektet å slippe Oftedal til i sine kirkene. Det var Arendal Indremisjon som på tross av dette hyret ham inn. Det var den radikale fraksjonen i Barbu, de samme som senere som stiftet Frikirken.

Prost Houge motarbeidet Oftedal fra første stund. De øvrige prestene var også negative med unntak av Cormontan. I følge prost Houge hadde Oftedal satt prestene i distriktet «i de ubehageligste Forholde og gjort Folk gale». Kirkedepartementet så på utviklingen med største uro. Det var frykt for at statskirkeordningen skulle bryte sammen.  

I følge Bastrup hadde Indremisjonen på Hisøy skapt en delikat situasjon ved å klage biskop von der Lippes «Bannlysning» av Oftedal inn for kongen. Myndighetene ble tvunget til å ta stilling og biskopen ble drevet til en ydmykende retrett. Oftedal skulle få preke når den lokale presten var forhindret eller syk.

I følge Bostrup var Oftedals mål å erobre statskirken innenfra. Han var nemlig en dreven politisk strateg. Han skapte konflikter helt bevisst og stod deretter fram som den samlende skikkelse.

Enden på visa ble at Oftedal havnet i Avaldsnes på Karmøy. Dermed var hans opptreden i Arendal over. «Drag til Avaldsnes og lad os faa Fred», var prost Hougens avskjedshilsen til Oftedal. 

Lars Oftedals fall

Hans fall ble dramatisk. Etter lang tids rykter stod han allehelgensdag 1891 frem i kirken og bekjente at han hadde gjort seg skyldig i et usømmelig forhold. Det ble offentlig skandale, og hans motstandere gledet seg. Han søkte avskjed og fikk det "i unåde". Han var gjenvalgt til Stortinget, men måtte frasi seg vervet.

Kilde:

«Streif gjennom tre århundrer», av Olav Rune Ekeland Bastrup i Trefoldighet menighet – Arendal, 1705-2005.  Arendal 2005.

Norsk biografisk leksikon