Joseph Stockinger-“Turnsagens Fader”

Joseph Stockinger (1828-1903) er født i Østerrike. Han utdannet seg til bokbinder og emigrerte etter hvert til Norge (1854). Etter noen år i Oslo, flyttet han til Arendal. Stockinger er mest kjent for sin innsats for turnsporten. Kort etter sin ankomst til Arendal, tok han initiativ til å opprette en turnforening. Stockinger mottok i 1896 kong Oscars 2s fortjenstmedalje i sølv.

Illustrasjonsbilde: Bysten av Joseph Stockinger stod opprinnelig på Kanalplassen. Mot Historielagets ønske ble den fjernet da kommunen renoverte plassen. Turnforeningen tok den med til sine nye lokaler i Myra.


Finn Hegland har skrevet et resymé av en bok forfattet av Franz Stockinger, sønn av Joseph Stockinger. Beretningen er gjengitt i Sånn var det, årbok nr. 6 fra Arendal Historielag. Det siteres fra denne beretningen:

”Joseph Stockinger ble født i Gföhl i Østerrike den 8. februar 1828, men familien flyttet straks etter til Hainburg. 6 år gammel begynte han på byskolen og viste seg snart som en våken og lærevillig elev. I følge hans avgangsattest fikk han karakteren Preseteris Exteris som tilsvarer Særdeles dyktig. Skolens bestyrelse hadde allerede anmeldt ham til et lærerseminar i Wien, men skjebnen ville noe annet, og han begynte i bokbinderlære.

En venn av hans far hadde skaffet han lærlingeplass hos en dyktig mester i Wien. Han var nå blitt 13 år gammel, og glad vandret den unge mannen den 60 km lange vei til fots alene. Det tok 12 timer.

Etter 3 år som lærling og 4 år som svenn fikk han sitt svennebrev og nå begynte trangen til å lære mer, og han ville ut i verden. Han hadde i sin lærlingetid fått tilgang til mangt et bokverk og hans interesse var bl.a. historie og geografi. Hans mål var å komme til Berlin, for der var mulighetene store. 

Berlin var på den tiden kraftsenteret i Europa. Det var vanlig på den tid at svennene reiste rundt til forskjellige mestere for å få mer kjennskap til deres kunst. Det var ikke lange stunden de var der om gangen, så det ble mye vandring. Stockinger startet i Wien, derfra til Prag og så over grensen til Tyskland. I løpet av hans vandring har han besøkt de fleste kjente byer i Tyskland, ja, etter hans beskrivelse var han flere titalls steder.

Under sine vandringer i fjell og dal, opplevde han naturens vidunderlighet. Og når han etter en lang dags marsj kunne sette seg ned og nyte utsikten og få seg litt mat, som han sier mest besto av stomp og kildevann, ja da følte han seg tilfreds. Han elsket naturen og var lykkelig når han kunne nyte den og uttrykke sin glede med glad og munter sang.

Omsider kom han til Berlin, og her ble han godt mottatt av sine kolleger. Han fikk plass som svenn hos en av byens dyktigste bokbindermestre. Men etter en stund ble de andre svennene og læreguttene enige om å klage på maten. Det var jo vanlig på den tid at svennene og læreguttene hadde kost og losji hos sine mestre. Stockinger mente at maten ikke var så verst, men stilte seg solidarisk med dem. Det ble bestemt at de den etterfølgende morgen skulle gå til mesteren for å klage. Men da de kom frem og mesteren flere ganger spurte om hva de ville, så torde ikke han som skulle være talsmann å tre frem. Så trådte Stockinger frem og fremførte deres ærend. Dette resulterte i at mesteren ble meget harm, og avskjediget ham øyeblikkelig.

Til Norge

Dette beklaget han aldri, for dette var støtet til at han kom til Norge og Arendal, og her følte han seg alltid tilfreds. I juni 1854 satte han foten på norsk grunn og fikk snart plass hos en av Christianias fremste bokbindermestre. Men vel 3 måneder etter sin ankomst fikk han et brev fra sin tidligere mester i Berlin som hadde kommet på bedre tanker. I brevet ble han bedt om å komme tilbake og ikke nok med det, han ble tilbudt stilling som verksmester. Men han ble værende hos sin mester i Christiania og her ble han inntil han reiste til Arendal.

Som det fremgår av hans biografi, følte han i sin grønneste ungdom trang til åndsutvikling. Derfor kunne han ikke legge hendene i fanget og kun arbeide for sitt livsopphold. Nei, hans første tanke var å lære og kjenne språket i det landet han nå oppholdt seg. Han abonnerte derfor på Christianiaposten og leste spalte opp og spalte ned, først uten å forstå et eneste ord. Men etter hvert festet ord og setninger seg i hans hukommelse. Og innen kortere tid enn han selv hadde drømt om kunne han forstå og gjøre seg forståelig på norsk.

Kort tid etter at han var kommet til Christiania oppsøkte han sine tyske håndverksvenner for å forsøke og danne en tysk vennskapelig forening. Denne ble stiftet 4. desember 1854 og fikk navnet "Gesellen Verein". I han etterlatenskaper finnes foreningens protokoll og et "Conversationsblatt" som han selv har skrevet, i det han var foreningens sekretær. Disse originale dokumentene finnes kun i ett eksemplar og de er satt inn i den håndskrevne biografien. Foreningens mål var å undervise i norsk, samt å holde forskjellige foredrag. De dannet også et sangkor og alle møtene ble holdt om søndagene.

Dannelsen av den første turnforeningen

På den 3. generalforsamlingen den 18. mars 1855 ble det foreslått å starte en turnforening. Og dette fikk enstemmig tilslutning. Det var en betingelse at også byens borgere kunne delta. Håpet var at det måtte bli en likeså stor folkeinstitusjon som i Tyskland. Ja, dette ble virkelighet, for den 13. april 1855 ble den første turnforeningen stiftet og den fikk navnet Christiania Turnforening. Stockinger ble dens første formann. Den tyske stamfar Jahns valgspråk: Frisk — From — Fro — Fri, ble også de norske turneres valgspråk.

Den første tiden måtte de drive øvelser i skog og mark. Men så var skoleinstituttbestyrer J. Wilson blitt interessert i saken, og han stilte sin have til disposisjon. Men man var også avhengige av plass om vinteren, og her stilte Akershus festnings kommandant ekserserhuset til disposisjon.

Til Arendal

Hvorfor valgte Stockinger Arendal som sitt fremtidige sted for å bo og arbeide? Blant de mange som under hans opphold i Christiania interesserte seg for ham og turnsaken, var en direktør Jørgen Gjerdrum. Han hadde flere ganger nevnt at Stockinger burde sette ben under eget bord og begynne for seg selv. Men som Stockinger sa var det mangel på mynt. Men en søndag etter det hadde vært en turnsamling på Blegøen, kom Gjerdrum bort til ham og sa at han fra sine forbindelser hadde fått høre at det trengtes en bokbinder i den oppblomstrende byen Arendal. Innen kvelden var omme var de to blitt enige om at han skulle reise til Arendal for å se på forholdene. 

Det inntrykk han fikk den gang av Arendal må ha vært ganske kraftig. Han uttalte senere at da han fra Fløyheia så utover byen sa han til seg selv: "Her vil jeg leve og her vil jeg bo." Etter å ha kommet tilbake til Christiania oppsøkte han Gjerdrum og fortalte om sine inntrykk. Men å låne penger torde han ikke, for han visste ikke hvordan det ville gå. Gjerdrum var en bestemt mann, han bøyde seg ned, dro ut en skuff og tok opp en bunke sedler, ca 150 spd – ca. 600 kroner — og sa: " Ta disse og betal tilbake når De kan."

I følge hans reisepass dro han til Hamburg den 20. august 1856 for å kjøpe materiell og utstyr. Han kom antakelig til Arendal ca. 2. september, for allerede den 4. september ble hans borgerbrev utferdiget. Borgerbrevet er også bevart. Det første husværet etter sin ankomst var hos baker Heinrich Køber (i nåværende Havnegaten) og der åpnet han den 10. september sin bokbinderforretning.

Med den iver og interesse han hadde for turnsaken, så måtte det bli en selvfølge at han også søkte å få brakt denne saken til live her. Han utsendte derfor sammen med sin venn boktrykker T. D. Hjorthøy, den 14. mal, vel 8 måneder etter sin ankomst til byen, en innbydelse som hadde til følge at Arendals Turnforening ble opprettet 17. mai samme år.

Konstituerende møte ble avholdt  17. mai 1857 og besto bl.a. av følgende deltakere: telegrafbestyrer Lundgren, overtollbetjent F. Bugge, urmaker A. Pedersen, baker Heinrich Køber, glassmester Ramløf, kjøpmann Emil Clausen, Stockinger og Hjorthøy. Innen møtet var slutt sluttet ytterligere flere av byens borgere seg til saken og en kan nevne følgende av byen kjente menn: D. H. Smith, Johan Hanssen, Anton Jensen, P. Alb. Falkenberg, Joseph Hammer, brødrene Frøstrup, Jens T. Thommesen, J. D. Fürst, S. Eyde, Peter Herlofson. Dette var en betydningsfull liste. 

Under møtet ble det oppnevnt en komité bestående av Stockinger, Hjorthøy og Omholt som fikk i oppdrag å forsøke å finne en mulig turnplass, eventuelt et lokale. De henvendte seg til rektor Axel Rosenkrantz Smith for å få tillatelse til å benytte skolens gårdsplass for å drive sine øvelser. Han stilte seg positiv til dette.

Etter at komiteen den 3. juni hadde erklært at deres verv var fullført, ble den første bestyrelsen av turnforeningen valgt. Den besto av: formann Edward Witrup, turnvert Joseph Stockinger, kasserer E. Omholt, tøymester T. D. Hjorthøy.

Det første øvelsesmøtet fant sted på skolens gårdsplass (i dag i kanten av Kanalplassen) den 8. juni 1857 fra kl. 8 til 10 — og dermed var turnsaken i Arendal i full gang. Men nå var det om å finne et sted hvor man kunne drive øvelser om vinteren, og så var det at konsul Isaac Kallevig stilte to rom til rådighet i sin pakkbod på Langbryggen. Dette lokale ble innviet den 5. oktober 1857. Der deltok også Turnforeningens sangkor og for første gang var publikum tilstede.

Stockinger ante vel ikke den gang at han skulle få oppleve å se fremgangen av dette arbeidet i den utstrekning som det siden ble. Han hadde en ubetinget tro på denne gode saks gavn og fremgang. Og han hadde en ubøyelig viljekraft og en forunderlig evne til å vinne gamle og unge, og det hjalp han til å nå målet.

Underlig er det at han som en vilt fremmed håndverker straks etter sin ankomst til byen ble hjertelig mottatt og fant venner som helt til det siste omfattet ham med dyp aktelse.”

Kilde:Finn Hegland: ”Joseph Stockinger” i Sånn var det, Arendal Historielag, Årbok nr. 6. 2000.