Inntektsforskjeller i Arendal i 1886

Det bildet som tegner seg, er at barn og kvinner var særlig utsatte. Enker kom svært lett i fattigdomsfella. De hadde ofte ikke annen mulighet enn å gå til fattigstyret.

Johs. G. Torstveit har analysert inntektsforskjellene i Arendal på tidspunktet for bank-krakket.  Hovedpunktene gjengis:

De rikeste

Inntekten fra skipsfarten var den største inntektskilden for byen i 1886.  Samlet skulle byborgerne betale kr. 125 000 i skatt.  Den skattbare inntekten var beregnet til ca. 1,8 mill.kr, mens formuen var beregnet til ca. 15,6 mill. kr. 

Julius Smith var byens rikeste mann i 1885.  Han var skatteliknet med en inntekt på kr. 100 000. Formuen var vurdert til   kr. 1 250 000. Han var den eneste millionæren i byen.

Svogeren til Julius Smith, Jens Th. Thommesen, hadde en formue på kr. 900 000 og ble liknet for en inntekt på kr. 75 000.

De 49 skipsrederne i byen eide 50 % av all formue og 45 % av all inntekt i Arendal.

Sjøfolka

Sjøfolka var den største yrkesgruppen (799 personer).  Kapteinene stod i en særstilling.  20 kapteiner hadde en årsinntekt på mer enn kr. 3 000.  

Den største gruppen sjøfolk var i kategorien lavere mannskap (matroser, lettmatroser, jungmenn og dekksgutter).  En matros kunne tjene kr. 480 i årslønn (helårsfart). Mange var ikke i helårsfart.  Lønna var da om lag kr. 340 i året.

Håndverkerne

I 1885 var det i Arendal registrert 322 håndverkere.  En liten gruppe på 20 håndverkere tjente mer enn kr. 3 000 i årsinntekt.  

Embetsmenn

I gruppen embetsmenn/ universitetsutdannede personer, finner vi 27 personer med inntekt mer enn kr. 3 000.  Overrettssakfører Kløcker tjente mest med en årslønn på kr. 19 000.

Amtmannen hadde en inntekt på kr. 6 400, byfogden og tollinspektøren hadde hver kr. 6 000 i årslønn.  Politimesteren måtte nøye seg med kr. 3 500 mens sognepresten drog inn en inntekt på kr. 5 000.

Legene var da som nå, godt betalt med en gjennomsnittlig årsinntekt på kr. 9 000.

En sogneprest hadde mer enn 10 ganger så høy lønn som en vanlig matros i helårsfart.  

Amtmannen hadde mer enn tretten ganger matroslønna.

Arbeidsfolk og tjenestefolk

Den nest største yrkesgruppen i Arendal, var tjenerne.  De fleste av de 620 registrerte tjenerne var kvinner.  I gjennomsnitt hadde de en årsinntekt på kr. 80.  I tillegg hadde de fri kost.  Uten sammenligning var disse kvinnene verst stilt av alle arbeidere i byen.

Vanlige arbeidsfolk hadde årslønner mellom kr. 450 og kr. 600.

De verst stilte

De kvinnelige tjenerne var en utsatt gruppe. Trinnet ned til ren armod var kort. Å søke fattighjelp var stigmatiserende.  Mange av de som fikk problemer, ble ivaretatt av familie.  Folketellingen i 1885 viste at 29 menn og 52 kvinner var i den situasjonen at de måtte forsørges av slekten.  

Ser vi på hvor mange i arendalsregionen som fikk fattigstøtte i 1886, finner vi at Barbu hadde faktisk og relativt flest fattige.   Dette forholdet må sees i sammenheng med at by-arealet var lite (0,34 km²).  Tomteprisene var derfor høye.  Det innebar at de med dårlig råd måtte søke seg ut av byen for å kjøpe hus og tomt.

På Tromøy var det registrert 56 fattige, 93 på Hisøy og 140 i Øyestad.  Arendal hadde 171 personer som fikk fattigstøtte.

De fattigstøttede i Arendal utgjorde 3,7 % av byens befolkning.  

Det bildet som tegner seg, er at barn og kvinner var særlig utsatte.  Enker kom svært lett i fattigdomsfella.  De hadde ofte ikke annen mulighet enn å gå til fattigstyret.

Kilde:

Johs. G. Torstveit. Storsvindel og bankkrakk og nytt politisk parti i Arendal 1886-88. Arendals Tidende.  Arendal 2012. s. 45-51.