Det bildet som tegner seg, er at barn og kvinner var særlig utsatte. Enker kom svært lett i fattigdomsfella. De hadde ofte ikke annen mulighet enn å gå til fattigstyret.
Johs. G. Torstveit har analysert inntektsforskjellene i Arendal på tidspunktet for bank-krakket. Hovedpunktene gjengis:
De rikeste
Inntekten fra skipsfarten var den største inntektskilden for byen i 1886. Samlet skulle byborgerne betale kr. 125 000 i skatt. Den skattbare inntekten var beregnet til ca. 1,8 mill.kr, mens formuen var beregnet til ca. 15,6 mill. kr.
Julius Smith var byens rikeste mann i 1885. Han var skatteliknet med en inntekt på kr. 100 000. Formuen var vurdert til kr. 1 250 000. Han var den eneste millionæren i byen.
Svogeren til Julius Smith, Jens Th. Thommesen, hadde en formue på kr. 900 000 og ble liknet for en inntekt på kr. 75 000.
De 49 skipsrederne i byen eide 50 % av all formue og 45 % av all inntekt i Arendal.
Sjøfolka
Sjøfolka var den største yrkesgruppen (799 personer). Kapteinene stod i en særstilling. 20 kapteiner hadde en årsinntekt på mer enn kr. 3 000.
Den største gruppen sjøfolk var i kategorien lavere mannskap (matroser, lettmatroser, jungmenn og dekksgutter). En matros kunne tjene kr. 480 i årslønn (helårsfart). Mange var ikke i helårsfart. Lønna var da om lag kr. 340 i året.
Håndverkerne
I 1885 var det i Arendal registrert 322 håndverkere. En liten gruppe på 20 håndverkere tjente mer enn kr. 3 000 i årsinntekt.
Embetsmenn
I gruppen embetsmenn/ universitetsutdannede personer, finner vi 27 personer med inntekt mer enn kr. 3 000. Overrettssakfører Kløcker tjente mest med en årslønn på kr. 19 000.
Amtmannen hadde en inntekt på kr. 6 400, byfogden og tollinspektøren hadde hver kr. 6 000 i årslønn. Politimesteren måtte nøye seg med kr. 3 500 mens sognepresten drog inn en inntekt på kr. 5 000.
Legene var da som nå, godt betalt med en gjennomsnittlig årsinntekt på kr. 9 000.
En sogneprest hadde mer enn 10 ganger så høy lønn som en vanlig matros i helårsfart.
Amtmannen hadde mer enn tretten ganger matroslønna.
Arbeidsfolk og tjenestefolk
Den nest største yrkesgruppen i Arendal, var tjenerne. De fleste av de 620 registrerte tjenerne var kvinner. I gjennomsnitt hadde de en årsinntekt på kr. 80. I tillegg hadde de fri kost. Uten sammenligning var disse kvinnene verst stilt av alle arbeidere i byen.
Vanlige arbeidsfolk hadde årslønner mellom kr. 450 og kr. 600.
De verst stilte
De kvinnelige tjenerne var en utsatt gruppe. Trinnet ned til ren armod var kort. Å søke fattighjelp var stigmatiserende. Mange av de som fikk problemer, ble ivaretatt av familie. Folketellingen i 1885 viste at 29 menn og 52 kvinner var i den situasjonen at de måtte forsørges av slekten.
Ser vi på hvor mange i arendalsregionen som fikk fattigstøtte i 1886, finner vi at Barbu hadde faktisk og relativt flest fattige. Dette forholdet må sees i sammenheng med at by-arealet var lite (0,34 km²). Tomteprisene var derfor høye. Det innebar at de med dårlig råd måtte søke seg ut av byen for å kjøpe hus og tomt.
På Tromøy var det registrert 56 fattige, 93 på Hisøy og 140 i Øyestad. Arendal hadde 171 personer som fikk fattigstøtte.
De fattigstøttede i Arendal utgjorde 3,7 % av byens befolkning.
Det bildet som tegner seg, er at barn og kvinner var særlig utsatte. Enker kom svært lett i fattigdomsfella. De hadde ofte ikke annen mulighet enn å gå til fattigstyret.
Kilde:
Johs. G. Torstveit. Storsvindel og bankkrakk og nytt politisk parti i Arendal 1886-88. Arendals Tidende. Arendal 2012. s. 45-51.