I krig og kjærlighet. Norske jenter og tyske soldater

"Jeg henstiller til rette vedkommende, altså til politiet, å sørge for at det blir portforbud for tyskertøsene fra kl. 20 om kvelden. Det må være det aller seneste. For en skal være oppmerksom på at hvis politiet ikke gjør ett eller annet, så kan folk snart i sin opphisselse finne på forskjellige forholdsregler på egen hånd". (Innlegg i Tiden, 25. mai 1945. Underskrevet ”En av de forargede”.)

Terje Nomeland har undersøkt omfanget av såkalte ”tyskerjenter” i Aust-Agder og hvordan de ble behandlet etter krigen.     

Tyskerjentene ble i samtiden omtalt som ”tyskertøs”. Nomeland bruker det mindre belastende begrepet tyskerjente. Han definerer tyskerjenter som norske kvinner som hadde, eller ble ansett for å ha, et vennskapelig, kjæreste- eller seksuelt forhold til ikke-norske menn i tysk tjeneste i løpet av perioden 1940-1945.  

Unge jenter som under okkupasjonen innledet forhold til tyske soldater utfordret den nasjonale isfronten om å holde avstand til okkupasjonsmakten. Det ble innført portforbud for jentene etter krigen og mange ble internert. 

Jentene fikk også merke gatas justis. Noen måtte finne seg i å bli snauklipt.   

Nomeland mener at det kunne oppleves som en provokasjon og ydmykelse at jentene valgte fienden som kjæreste. Ekstra ydmykende kunne det være for nasjonens egne menn ettersom de først ble beseiret militært, for deretter å se at kvinnene valgte fienden som kjæreste. 

I tillegg ble tyskerjentene ofte oppfattet som promiskuøse og nær sagt prostituerte ettersom de brøt med normer for seksualmoral. 

Tyskerjentenes fraternisering med tyske soldater kunne derfor vekke vel så mye forargelse på grunn av brudd på gjeldende seksualmoral som valg av fienden som kjæreste. 

Omfanget

Nomeland antar at det var ca. 100 000 tyskerjenter totalt. Det ble født mellom 10 og 12 000 krigsbarn. Han skriver at det er vanskelig å bestemme omfanget av tyskerjenter i Aust-Agder. Han har klart å oppspore identiteten til 218 tyskerjenter i fylket. 

Nomeland vurderer dette antallet å være et absolutt minimum. I Arendal er det identifisert 54 jenter (0,48 % av befolkningen), Øyestad 16 jenter (0,35%), Vestre Moland 11 jenter (0,53%), Hisøy 10 jenter (0,45%). Stokken 7 jenter (0,32%),  Austre Moland 3 jenter (0,22%). 

Aldersmessig er jentene fra tenårene til midt i 30-årene.   

Ved en undersøkelse av fengslingsordrer av 13 jenter i Risør, fant Nomeland at to var gift, en var skilt og resten ugifte. Alle var beskjeftiget med arbeid i hjemmet, som husmor, hushjelp eller kjøkkenhjelp. 

Av totalt 20 tyskerjenter fra Risør fant han at 11 av dem arbeidet for tyskerne. 6 av disse kvinnene fikk barn med en tysk soldat. 

Graden av tysk tilstedeværelse kunne gi seg utslag i flere tyskerjenter. Det var store tyske styrker i Bergemoen leir ved Grimstad. Andelen tyskerjenter i Grimstad er blant de høyeste i fylket. 

Etter krigen

17. mai 1945 innførte politimesteren i Arendal portforbud for «… kvinner som har hatt omgang med tyskerne».  Portforbudet gjaldt også for NS-medlemmer. 

I Agderposten stod det at «… dette tiltaket vil sikkert bli hilst med glede av alle nordmenn”.  Mot slutten av måneden besluttet politimesteren «…at alle kvinner som har gått med tyskere skal holde seg inne fra klokken 8 aften til kl. 6 morgen». 

I begynnelsen av juni ble fire tyskerjenter i Arendal tatt i «forvaring» av politiet «…ettersom de var ute og valset etter klokken 20».  Portforbudet ble opphevet 6. juli. 

Som de fleste andre nordmenn etter frigjøringen, gikk også mange tyskerjenter med norske flagg.  Agderposten ville dette til livs og uttalte at «…(de) skulle selvsagt ikke ha anledning til å gå med flagg!». 

Agderposten fortsatte med denne nedlatende holdningen og fortalte at hjemmefronten og politiet var på «jakt»etter tyskerjenter. Avisen brukte damer i gåsetegn når de omtalte tyskerjentene. Agderposten mante samtidig til varsomhet overfor gruppen og frarådet snauklipping av jentene. 

Slike klippeaksjoner var ikke et særnorsk fenomen. Det foregikk i alle tysk-okkuperte områder. Trolig var det et lite mindretall som ble snauklipt (under 5 %). Kvinner som hadde fått barn med tyske soldater, var særlig utsatt. Klippeaksjonene ble gjerne utført av gutter eller unge menn like etter frigjøringen. 

Offisielt tok myndigheten avstand fra klippeaksjonene, men av og til dobbelt kommuniserte de ved å uttale at «… forbitrelsen over tyskertøsene er både naturlig og forståelig». 

Terjem Nomeland konkluderer med at rettstatens prinsipper ble satt til side i tyskerjentenes tilfelle. Det må kunne hevdes at det folkelige oppgjøret til en viss grad ble gjennomført med forståelse fra myndighetene.  

Kilder:

Terje Nomeland: «I krig og kjærlighet»i Aust-Agder-Arv 2011 

Tiden, 25. mai 1945. "En av de forargede"