Historien om Karl Kjelstrup og St. Fransiscus menighet i Arendal

Karl Kjelstrup (1847-1946) er kjent som grunnleggeren av den katolske menighet i Arendal. Biskop Bernt I. Eidsvig har skrevet om Kjelstrups liv i Norsk biografisk leksikon. Denne kortfattede, konsise teksten gjengis nedenfor. Deretter følger Karl Kjelstrups egen bertning om den tidlige historien til den katolske menigheten i Arendal. Beretningen er hentet fra verket Norvegia Catholica, Moderkirkens gjenreisning i Norge (1942). Denne beretningen finnes også i årsskrift nr. 8 fra Arendal Historielag (Sånn var det).

Illustrasjon: Karl Kjelstrup i midten i forgrunnen. Bildet tatt i anledning St. Fransiscus Hospital 25 årsjubileume. (Aust-Agder museum og arkiv).

Karl Kjelstrups livsløp 

Forfatter: Bernt I. Eidsvig

”Karl Kjelstrup grunnla de katolske menighetene i Arendal (St. Franciskus) og Hamar (St. Torfinn). Han var en begavet popularisator og en avholdt sjelesørger.

Kjelstrup vokste opp i Kristiania. Familien ventet at han skulle bli prest i statskirken, som hans farfar og oldefar hadde vært. Allerede i konfirmasjonsalderen tvilte han på lutherdommen og begynte å interessere seg for katolisismen. Til familiens fortvilelse konverterte han etter gymnaset; hans far hadde truet med å sperre ham inne på et sinnssykehus for å forhindre dette.

Kjelstrup tok examen artium ved Otto Anderssens skole 1894 og anneneksamen 1895. Samme år ble han prestekandidat for Det apostoliske vikariat i Norge og sendt til Propagandakollegiet i Roma for å studere teologi. Han fikk lisensiatgraden 1901 og ble presteviet 2. juni samme år i St. Olavs kirke i Kristiania, hvor han var kapellan 1901–11. Fra 1907 var han redaktør for tidsskriftet St. Olav, som han forble knyttet til resten av sitt liv. Kjelstrup skrev også for andre katolske publikasjoner og i dagspressen, og han blir husket for sine mange salmer og leilighetsdikt.

1911 ble Kjelstrup sendt til Arendal for å opprette en menighet for de to katolikker som bodde der. Da han forlot byen 1921, var menigheten blant landets største, og hans personlige anseelse i byen var betydelig. Kjelstrup hadde evnen til å overvinne fordommer. Han gikk tilbake til sin redaktørpost i St. Olav og var samtidig sogneprest ved St. Olavs kirke i Kristiania fra 1923, en stilling han av helbredsgrunner måtte oppgi året etter. Biskopen bad ham om å opprette et sogn i Hamar 1924; også her bidrog hans personlige egenskaper til å skape interesse for katolisismen.

Det var Kjelstrup som forberedte og opptok Sigrid Undset (1924) og Lars Eskeland (1925) i den katolske kirke. Begge disse konversjoner vakte oppsikt og gav inntrykk av at kirken hadde betydelig fremgang i Norge, særlig blant intellektuelle og kunstnere. Dette førte til en antikatolsk reaksjon, som ble en belastning for de fåtallige norske katolikker. Særlig Martha Steinsvik hadde et lydhørt publikum for foredrag og artikler som skulle avsløre den katolske kirkes skyggesider.

1931–34 var Kjelstrup tilbake som sogneprest i St. Olav i Oslo; etter eget ønske overtok han Kristiansand (St. Ansgar) 1934 for å få mer tid til å skrive. Sviktende helse og syn gjorde at han trakk seg helt fra menighetsarbeid 1940. De siste årene av sitt liv var han sjelesørger ved St. Josephsøstrenes aldershjem Vor Frue Villa i Oslo.

I ettertiden er Kjelstrup mest kjent for sin bok Norvegia Catholica (1942), som behandler den katolske kirkes historie i Norge fra 1843. Dette er et samvittighetsfullt og omfattende historisk arbeid. Han skriver lojalt, men ikke ukritisk om kirkelige autoritetspersoner og deres avgjørelser. Historien tolkes imidlertid ut fra tidstypisk katolsk triumfalisme og personlig overbevisning: Kjelstrup var forvisset om at Norge igjen ville bli katolsk.

Kjelstrup tilhørte i over 40 år dominikanernes “tredje orden”, en krets av legfolk og prester som identifiserer seg med og støtter ordenen uten selv å gå i kloster. Da brødrene kom til Norge 1920, fant de at Kjelstrup på sitt vis hadde banet veien for dem. Han bad om å få avlegge de evige ordensløfter på dødsleiet, men døde før dette kunne innvilges.Karl Kjelstrup ble æresdoktor i teologi 1924 og pavelig kammerherre og monsignore 1925”.

Historien om St. Fransiscus menighet i Arendal

Forfatter: Karl Kjelstrup

”Det var for biskop Fallize (Johannes Baptista Fallize - luxemburger - leder for norsk misjon siden 1887) meget om å gjøre å bryte avstanden mellom de spredte menigheter langs Norges vidstrakte kyst.

Han hadde således lenge håpet å få midler til å grunnlegge en stasjon på strekningen mellom Porsgrunn og Kristiansand, og valget falt da ganske naturlig på den vakre og driftige by Arendal - en by med gamle tradisjoner og en særpreget kultur, ervervet gjennom de livlige handelsforbindelser med utlandet i byens velmaktsdager.

Det var først i 1910 at der åpnet seg utsikt til å grunnlegge en misjonsstasjon idenne by hvor der forøvrig bare var to katolikker, den franskfødte frk. Léonie Simianeog frk. Sigrid Boe, hvorav den sistnevnte 17 år tidligere hadde konvertert i Frankrike,og no støttet biskopen på alle måter ved å søke etter en passende eiendom for den nyemisjonsstasjon. 

Det var i det ovennevnte år hun kunde gi biskop Fallize den gledelige etterretning at konsul Høeghs herskapelige eiendom på Tyholmens høgeste punkt var til salgs, og at han kunde få den til billig pris, hvis han kom andre liebhabere i forkjøpet.

Biskopen var ikke sen om å undersøke eiendommens betingelser og fant at øyeblikketvar inne til å sikre seg den. Stedet tilhørte no konsul C.B.Evensen som så seg nødt tilå avhende det på grunn av inntrufne omstendigheter. Det besto av en to-etasjes hoved-bygning og en enestående vakker hage med portnerbolig og stor paviljong. Hovedbyg-ningen vilde uten større vanskelighet kunde innredes til hospital; portnerboligen, såliten som den var, kunde bli prestebolig, og den store havepaviljongen vilde uten alt forstore forandringer kunne omdannes til kapell. Salget kom snart i orden, til like storglede for biskopen som for de katolske damer. 

Foreløpig vedble konsul Evensen å bo i hovedbygningen, mens man foretok de nødvendige arbeider med innredningen av kapell og prestebolig. Det var da biskopens hensikt å åpne den nye misjonsstasjon, som ble oppkalt etter den store jesuittmisjonær St. Franciskus Xaverius, i løpet av det følgende år. Når biskopen valgte dette helgennavn, var det vesentlig fordi han gjerne vilde overlate det nye hospital til den kongregasjon han selv hadde stiftet, St. Franciskus-søstrene, som hittil bare hadde hospitaler i Bergen og Stavanger.

Høsten 1910 reiste biskop Fallize på sin vanlige tur «ad limina». På denne reise ble han ledsaget av kapellanen ved St. Olavs kirke, pastor Karl Kjelstrup, og det var under dette utenlandsopphold han meddelte den unge norske prest sitt ønske om å ansette ham i Arendal, for der å grunnlegge en ny katolsk menighet. For pastor Kjelstrup som hittil hadde virket i 10 år som kapellan i Oslo, var denne oppgave i høg grad tiltrekkende, men han var dog engstelig ved tanken på å begynne en virksomhet med bare to katolikker. Under oppholdet i Roma inntraff der imidlertid en hendelse som brakte ham til å se på sin framtidsoppgave med lysere forhåpninger. Det var under en audiens hos pave Pius X. biskop Fallize fortalte den gamle ærverdige pave om Arendal og om sin ledsagers engstelse overfor de vanskeligheter han ventet seg der. Paven reiste seg og kom hen til pastor Kjelstrup. «Knel ned», sa han, «jeg skal be for Dem». Han la så hendene på prestens hode, ba en stille bønn og velsignet ham. «No kan De rolig begynne Deres virksomhet i Arendal. Jeg har bedt for Dem at det skal gå godt». Og pavens ord gikk i oppfyllelse.

Høsten 1911 var arbeidet i Arendal så langt framskredet at man kunde bestemme vigslingsdagen for kapell og hospital. Det ble søndag den 11. november. Få dager i forvegen var både prest og søstre inntruffet for å forberede alt til høgtideligheten. For søstrenes vedkommende gjaldt det å sette det nye hospital i stand til å motta sine første pasienter. Den gamle, herskapelige hovedbygning var visstnok ikke bygget med en sådan virksomhet for øye, men det lykkedes dog med bistand av byens læger, især overlæge Høyer og dr. Boe, å innrede en rekke lyse, luftige værelser i overensstemmelse med de krav som stilles til et tidsmessig sykehus. Søstrenes forstander var moder Paula, og hun ble hjulpet under innred-ningen av kongregasjonens overforstander, moder Bonaventura. De øvrige søstre var Margrethe, Tekla, Camilla og Helene.

Det var en i flere henseender interessant eiendom biskop Fallize hadde ervervet for misjonen i Arendal. Med sin beliggenhet på toppen av Tyholmen var den uten tvil en av byens vakreste eiendommer, idet der var utsikt over byen og havnen og en beplantning av trær som hører til de sjeldne. Opprinnelig var det her som overalt i heiene i og omkring Arendal bare nakent fjell, men konsul Høegh, som tillike var skipsreder, hadde på en eiendommelig måte skaffet den jord til veie som muliggjorde en beplantning av det store areal. Han hadde nemlig flere av sine skip gående i regelmessig fart mellom Norge og Nederland, og da man i Nederland ikke kunde skaffe stein som ballast til de heimvendende skuter, anvendte man jord. Denne jord lot så konsulen, hver gang en av hans skuter kom heim til Arendal, sine tjenestefolk bære opp i sekker og spre over fjellet. Hele den store, idylliske hage ble på den måten anlagt med nederlandsk jord, og atskillige sjeldne blomster spiret siden fram av frø og røtter som hadde fulgt med matjorden. Man merket i det hele tatt at der var nedlagt et veldig arbeid for å gjøre den store, parkliknende hage så vakker og tiltalende som mulig.

Det lille kapell på toppen av heien hadde ikke alene fått en enestående beliggenhet, men tillike et etter forholdene meget tiltalende utstyr. I klokketårnet hang der således en sjelden klangfull kirkeklokke, støpt i Belgia og forært av frk. Sigrid Boe. Paramenter og kultusgjenstander hadde biskop Fallize skaffet til veie. Det var visstnok foreløpig enkle og beskjedne ting, men også gjenstander med en viss affeksjonsverdi. Således f.eks. monstransen som i sin tid hadde tilhørt pater Stub og var blitt anvendt i det provisoriske kapell i Bergen prestegård, før St. Pauls-kirken enno var tatt i bruk.

Nevnes bør også den vakre sølvkalk som hadde tilhørt salettinerne i Trondheim. Prekestol hadde kapellet foreløpig ikke. Den kom først to år seinere, som en gave fra avdøde pastor Wang som tilbrakte sine siste dager på hospitalet i Arendal. Et lite harmonium hadde kapellet også fått som gave av pastor dr. H. Gynther.

Både prest og søstre fikk en meget velvillig mottagelse i Arendal, hvor man gledet seg over at sykehusmangelen ble avhjulpet. Også vigselshøgtideligheten ble en sjelden vakker festlighet, hvor både byens myndigheter, lægene, pressens representanter og atskillige andre framtredende menn møtte fram etter innbydelse, så det lille kapell var fylt til siste plass da gudstjenesten tok sin begynnelse. Allerede dagen i forvegen hadde biskopen vigslet kirkeklokken som no for første gang hadde sendt sine malmfulle toner ut over byen. 

Biskop Fallize var en mester i å finne de rette ord ved en leilighet som denne. Byens aviser uttalte da også i sine utførlige referater at talen var klok og myndig. Etter vigslingen innsatte biskopen pastor Kjelstrup som menighetens første sokneprest, idet han gjorde oppmerksom på at det ikke alene var de i Arendal boende katolikker som skulde betrakte den lille helligdom som sitt soknekall, men også de trosfeller som bodde i de omliggende distrikter og byene Grimstad, Tvedestrand og Risør. 

Etter den kirkelige høgtidelighet gikk man i prosesjon ned til hospitalet, som no fikk sin kirkelige vigsling i lægenes og autoritetenes nærvær. Vigslingstalen ble holdt av den nyinnsatte sokneprest.

Om kvelden var byens autoriteter, lægene, redaktørene og andre framskutte menn søstrenes gjester, og der var bare en mening om det gledelige i at byen no hadde fått et hospital, ledet av de velrenomerte katolske ordenssøstre. Særlig bevegelse vakte en vakker tale av den alderstegne konsul Chr. Boe som tolket sin datters glede over endelig å få et katolsk kapell i sin fødeby.

Virksomheten i Arendal begynte således under de heldigste auspicier. Det lille kapell var til stadighet overfylt, og selv da den første nysgjerrighet var tilfredsstillet, vedble kirkesøkningen å være utmerket. Til glede for både presten og den lille menighet vokste der litt etter litt fram en skare av nye trosfeller, så det ikke varte lenge før der ble opprettet en liten menighetsskole under St. Franciskus-søstrenes ledelse. Etter få års forløp ble også den første katolske forening stiftet under navn av St. Birgitte-foreningen, en kvinneforening som kom til å innlegge seg store fortjenester av menighetslivet og framleis nyter stor tilslutning.

I ti samfulle år ble det pastor Kjelstrup forundt å virke i den vakre sørlandsby, ogdet var med tungt hjerte han måtte ta avskjed fra den, da han høsten 1921 på grunn av sviktende helbred ble kalt tilbake til hovedstaden for å gjenoppta sitt gamle virke som redaktør av St. Olav og koadjutor ved St. Olavs kirke. 

Hans etterfølger i Arendal ble nordmannen pastor Thorleif Engelsen, som i de siste år hadde vært sokneprest i Porsgrunn. Hans virke ble imidlertid ikke av lang varighet, da han etter flere slagtilfeller måtte overflyttes til en mindre krevende stilling i Oslo, nemlig som kapellan ved St. Olavs kirke. Heller ikke her fikk pastor Engelsen anledning til å virke i lengre tid, da han allerede i juni måned samme år, 1923, avgikk ved døden etter et nytt slagtilfelle.

Den nye sokneprest i Arendal ble sokneprest ved St. Olavs kirke, pastor OlavOfferdahl, som imidlertid allerede det følgende år ble kalt tilbake til Oslo for å overta stillingen som sokneprest ved St. Hallvards kirke. Som vikarierende sokneprest i Arendal ansatte biskopen pater Robert Quardt av Jesu-Hjerte-prestenes kongregasjon. Den avholdte og dyktige prest overtok med stor glede og arbeidsiver stillingen, lite anende at hans virketid skulde bli kort. For allerede etter få måneders forløp begynte hans helse å svikte, og hans ordensforesatte kalte ham av forsiktighetshensyn tilbake til Tyskland, til like stor sorg for ham selv som for menigheten. 

Ved pater Quardts bortgang inntrer et nytt avsnitt i Arendals menighets historie, idet biskop Smit inntil videre overdro sjelesorgen her til franciskaner-ordenen med pater Marinus Jorna som sokneprest og pater Ladislaus Hol som kapellan. De dyktige og nidkjære franciskanere arbeidet no sammen inntil 1928, da pater Jorna ble kalt tilbake til den nederlandske ordensprovins etter først å ha virket noen måneder ved St. Olavs klinikk i Tønsberg.

Pater Hol, som no ble sokneprest, arbeidet no i en rekke av år sammen med sin nyankomne ordensbror pater Leo van Eekeren, som var født i 1899 og prestevigslet i 1925, i Arendal, inntil han i 1934 ble forflyttet til Bergen.

Hva St. Franciskus Hospital angår, fikk det under en rekke dyktige forstanderes ledelse en rask og gledelig utvikling, så det viste seg tydelig at det hadde avhjulpet et følelig savn. Etter moder Paulas virke som ble avsluttet i 1914, fulgte som forstandere moder Margrethe (1914-15), moder Josefa (1915-21), moder Sunniva (1921-26), moder Martha (1926-31) og moder Camilla (1931-1939). Det ble denne siste som måtte forestå arbeidet med den store ombygning som så lenge hadde vært en nødvendighet.

Det store og omfattende arbeid ble overdratt til arkitekt Harald Sund som etter samråd med overlæge Høyer og kongregasjonens geistlige leder, mgr. Snoeys, planla et fire-etasjes nybygg i jernbetong i umiddelbar tilslutning til det gamle hospital som for framtiden bare skulde inneholde søstrenes rom og deres private kapell. Den 16. august 1932 var det store arbeide tilendebrakt, og St. Franciskus Hospital hadde dermed også fått et utstyr og en innredning som sto helt på høyde med tidens krav. Den høgtidelige vigsling ble foretatt av den Apostoliske Administrator, pastor H. Irgens, i nærvær av mange innbudte og ble en gledesfest for de oppofrende søstre som inntil da hadde arbeidet under meget beskjedne og vanskelige forhold”,

Kilder:

Karl Kjelstrup: utdrag fra Norvegia Catholica (1942), gjengitt i Sånn var det, Arendal Historielag, årsskrift nr. 8, 2002.

Bernt I. Eidsvig: Karl Kjelstrup i Norsk biografisk leksikon

Ordforklaringer:

Ad limina (latin: «til terskelen») er en betegnelse på de katolske biskopenes regelmessige, offisielle besøk hos paven. Navnet er en forkortelse for «til apostelen Peters terskel».Det har variert hvor ofte man har krevd at biskopene skal besøke Vatikanet. For tiden kreves det et besøk ad limina hvert femte år. Det involverer alltid et besøk ved Peters grav i Peterskirken og en privat audiens hos paven, og normalt er det også lagt inn samtaler med avdelinger i Den romerske kurie.Da det er flere tusen biskoper må dette organiseres grundig, et arbeid som er lagt til et kontor under Kongregasjonen for biskopene.(Wikipedia)