Grimstads kamp mot Arendal

Arendal kjempet en århundrelang kamp mot Kristiansand for å få bystatus. Det lyktes endelig i 1723. Mindre enn hundre år senere skulle Grimstad føre den samme kampen, men da mot Arendal. Det var på Stortinget i 1816 Grimstad oppnådde bystatus. Det var stor uenighet om saken der. Arendal ville bli ruinert, ble det hevdet. I debatten stod to juristbrødre sentralt. Den ene ville gi Grimstad bystatus, den andre ikke. Begge var oppvokst i Øyestad. Historikeren Gustav Sætra har sett nærmere på disse to brødrene.

Illustrasjon. Grimstad torg. Norsk folkemuseum.

Brødrene Weidemann møtte begge på Stortinget i 1816. De var oppvokst i Vrengen i Øyestad og var sønner av fogden Lars Weidemann.  

Det ble David som skulle representere borgerskapsinteressene og kjøpstaden Arendal. Han hadde giftet seg inn i den mektige Dedekam-familien. 

Broren, Lauritz, ble sorenskriver på Toten. Han ble Odelstingspresident på 1816-Stortinget. På dette Stortinget oppstod det sterke motsetninger mellom borgerskapets og bøndenes interesser. 

Lauritz skulle komme til å representere bondeinteressene på Stortinget. Gustav Sætra nevner et forhold som kan forklare Lauritz sterke bondeinteresse. Hans far, Lars Weidemann, hadde nemlig vært medlem av en kommisjon i 1790-årene. Den skulle vurdere og dømme i handelsforholdet mellom trelasthandlerne i Arendal og bøndene i opplandet. Lars Weidemann avsa en dom som var et knusende nederlag for borgerskapet i Arendal. De måtte betale bøndene store bøter. Den familien som ble hardest rammet, var Dedekam-familien. Det var denne familien David hadde giftet seg inn i. 

Mens faren satt i kommisjonen, bestyrte Lauritz fogdembetet i Nedenes. Faren fikk ikke lønn for arbeidet i kommisjonen, men han kunne forvente seg en påskjønnelse etter at dommen var avsagt. Det faren ønsket seg, var at sønnen skulle overta et embete. Det oppnådde Lauritz i en alder av 22 år. Embetet fikk han som en konsekvens av farens kamp for bøndenes interesse på Agder. 

Det var i debatten om kjøpstadsrettighetene til Grimstad at konfliktene mellom brødrene skulle bli så synlige.  

Stor mot liten

Dersom Grimstad skulle skilles ut fra Arendals distrikt og bli en selvstendig kjøpstad, ville det innebære ruin for Arendal. Dette påstod David. 

Lauritz påstod at broren satt i et glasshus. Han hadde giftet seg inn i en av Arendals mektigste borgerskapsfamilier. Han pekte i tillegg på Arendals tidligere kamp mot Kristiansand. Det var vel ikke riktig at de som tidligere hadde latt seg undertrykke, nå skulle undertrykke andre. 

Det var nemlig mye som skulle tilsi at Grimstad burde oppnå bystatus. Byen hadde vokst betydelig, ikke minst som følge av skipsfartens sterke vekst. Grimstad hadde et berettiget krav på bystatus i følge Lauritz. I sin argumentasjon bygde Lauritz også på sin fars uttrykte støtte til Grimstad. 

Avstemningen endte med at Lauritz vant. Grimstad fikk bystatus. Gustav Sætra legger til at det ikke minst skyldes bøndenes innflytelse på 1816-Stortinget. Å gi fordeler til småbyene, kunne nemlig sikre bøndenes interesser. 

Taperen,David, ble ikke lenge på Stortinget. Det ble derimot Lauritz. På Stortinget ble han en av de mest iherdige talsmenn for bøndenes interesser.  

Kilde:Gustav Sætra: “Weidemann mot Weidemann” i Agderposten.