Gamle begravelsestradisjoner på Hisøy

I anledning av at Hisøy kirke fylte 150 år, ble det utgitt en bok om historien til denne vakre kirken. For livssyns- og historieinteresserte er boken vel verd å lese. På hjemmesiden er det særlig to artikler vi vil trekke frem. Den ene omhandler gamle begravelsestradisjoner på Hisøy. Bidragsyteren er Ulrik S. Kirkedam. Den andre handler om vekkelse og er skrevet av kantor og forfatter Olav Rune Ekeland Bastrup. Nedenfor gjengis noen hovedpunkter fra Kirkedams artikkel.

I tiden før Hisøy fikk egen kirke (1849), ble Hisøyfolk begravet på Øyestad kirkegård. Veien dit kunne være lang.  Det normale var å benytte båtskyss og hesteskyss avhengig av hvor på Hisøy den døde ble fraktet fra.  

Fra Kolbjørnsvik og Sandvigen var det vanlig å benytte båtskyss opp til Helle.

Noen fra Kolbjørnsvik ble begravd på Arendal kirkegård. En av grunnene kunne være at de var velstående. En annen grunn var at noen hadde kjøpstadprivilegier i Arendal. Også sterke slektskapsbånd kunne kvalifisere for å bli begravd på kirkegården i Arendal.

På Hisøy ble det opprettet to private familiegravsteder rundt år 1800. Det ene tilhørte familiene Ebbels, Dedekams og Harboes og befant seg på Tangen. Det andre tilhørte familien Fürst på Kokkeplassen.

I 1849 fikk Hisøy egen kirkegård.  

Det kostet å bruke klokkene

Når likfølget ankom kirkegården, skjedde det normalt under salmesang og klokkeklang. Det ble da ringt med den lille eller den store klokken. Noen ganger ble begge klokkene brukt.

Om selve klokkeringingen ble det for øvrig strid. Det hadde nemlig skjedd at to døde ble gravlagt uten at kirkeklokkene ble brukt. Kirkevergen begrunnet det med at det gjaldt to som hadde begått selvmord. Det var derfor uverdig å bruke kirkeklokkene. Han ønsket samtidig å spare de pårørende for utgiftene det ville medføre.

Presten Petter Munch Brager brakte denne saken inn for stiftsdireksjonen i Kristiansand. Brager mente at alle skulle ha en verdig begravelse. I tråd med dette synet ble praksis nå at det skulle ringes for alle.

En hadde valget mellom å bruke den lille eller store klokken. Det var dobbelt så dyrt å bruke den store klokken. Dersom en ringte med begge, ble det gitt rabatt.  Det kostet for øvrig 2 kroner for slik bruk. Å ringe med den lille klokken kostet 80 øre.

Begravelser uten at presten var tilstede

Kirkedam skriver at det hendte at begravelser ble foretatt uten prestens deltakelse. Da måtte prestens medhjelper trå til og lede begravelsesseremonien. Han ordnet med alt som skulle gjøres, helt til kisten ble senket og graven fylt igjen. Hjelperen hadde ikke fullmakt til å lyse velsignelsen og foreta jordpåkastelsen. Det var det bare presten som kunne gjøre. Ved neste høymesse gikk presten ut etter gudstjenesten med pårørende og menigheten. Han lyste da velsignelsen over den avdøde og foretok jordpåkastelsen.

På likstrå

Den døde kunne ligge hjemme, i ”sørgehuset”, på likstrå i opptil en uke. På begravelsesdagen fulgte familien den døde til kirkegården med hest og kjerre. Familie, naboer og bekjente sluttet seg til følget.

Bedemenn

Når et dødsfall inntraff, var det vanlig at familien sendte bud på bedemannen. Det kunne være en vel ansett mann som ble bedt om å skaffe hjelp til en rekke praktiske gjøremål. Det gjaldt oppgaver som vask og stell av avdøde, innhenting av granbar, transport til kirken og klargjøring av graven. Bedemannen hadde også ansvar for å lede salmesangen og lese fra Bibelen.

Bedemannen fortalte om dødsfallet til slekt, venner og naboer. Noen dager før begravelsen gikk han rundt for å innby til minnestund.  

Kirkedam skriver at bedemannen som regel hadde god sangstemme og gode evner til å lede samlingen på en trygg og god måte i det enkelte hjem.  

Tradisjonen med å synge liket ut holdt seg til langt opp på 1960-tallet på Hisøy og andre steder.

En av bedemennene fra Guldsmedengen fortalte fra sine opplevelser i 1930-årene at det liksom var to begravelser. ”Det var en i hjemmet, som jeg tok meg av, og en i kapellet hvor presten forrettet”. Etter begravelsen ble alle invitert hjem på mat og kaffe. Bruken av granbar langs veien til kirkegården var vanlig. Granbaret hadde en symbolsk betydning ved at livet var evig som granbaret alltid var grønt. Å strø ut granbar handlet også om å ha respekt og ærbødighet for den avdøde. 

Da begravelsesbyråene startet i Arendals-området, overtok disse stadig flere av de praktiske gjøremålene som familien og bedemennene tidligere foretok. 

Kilde: Ulrik Sissener Kirkedam: ”Om begravelsestradisjonere på Hisøy” i Fra gård til gudshus. Hisøybilder 7. 1999.