Fimbulvinteren 1942

Ole Gjermundsen har skrevet en beretning om vinteren 1942. Han gir et godt tidsbilde av hvordan folk flest hadde det i disse vanskelige vintermånedene.

”Året begynte med en strålende nyttårsfullmåne i en stille snøløs vinternatt. Intet tydet på at nok en fimbulvinter var i emningen. Men i midten av januar slo det til med polarkulde på 15-20 minusgrader og stormkast som bet som hakkede barberblad i ansiktet.

Det ble sprengfyrt i kakkelovnene døgnet rundt. Så det var en Guds styrelse at den norske losen – med vilje?- tok feil av ”Kosten” og ”Saltbåten” og rant på grunn. Lasten på 4 000 tonn kull måtte lempes over bord før skuta igjen var flott.

Kullhaugene som stakk 3-4 fot over havflaten ble redningen for mange med sterkt minkende vedlager. At kullene var livsviktige viser episoden med Kilsundbeboeren som hadde sikret seg et par striesekker stappfulle av de velsignede kullene. Han fraktet dem hjem over en heller usikker fjordis. Det gikk da heller ikke bedre enn at både han og sparkstøttingen med kullsekkene havnet i en råk. Bare takket være ren flaks og en tollekniv reddet han fra drukningsdøden. Men det var ”krutt” i gubben,- han for hjem, skiftet til tørre klær, så bar det ut på isen igjen og mirakuløst nok dregget han opp både spark og de dyrebare kullsekkene.

Dagene ble lengre og vinteren hardere. Fjordene frøs til og havisen seg stadig nærmere ”Møkkalasset”, så det ble å overleve på saltsild, poteter og spekemakrell. Å skaffe seg et ferskt fiskemåltid var ikke alltid så enkelt. Hadde en ikke isbor, måtte det øksehugges fiskehull i nærmere 3-4 fots islag. Enkelte prøvde seg med dynamitt, det smalt fælt, men hadde liten virkning på ismassene.

I disse tider kunne det også være farlig å glemme de påbud/ forbud herrefolket utstedte. For eksempel blendingspåbudet; ikke et lysglimt i nattemørket ble tolerert. Noe min far fikk en ubehagelig påminnelse om en kveld han glemte å dra ned blendingsgardinen før han tente lyset. Øyeblikkelig dundret det på gangdøra. Der sto to av tyskerne som voktet ammunisjonsstablene på ”Blindtarmbrygga”.  Han fikk klar beskjed – og advarsel – om at neste gang han viste lys nattetider ved et tysk ammunisjonslager, ble det ikke Wehrmacht-soldater, men Geheime Staatspolizei – Gestapo – han fikk besøk av. 

Denne krigsvinteren ble uendelig lang. Skjærtorsdag, 3. april, lavet snøen ned så Langfredag var snødybden i knehøyde. Matrasjonene ble stadig mindre – tyskerne rekvirerte det meste av både forbruks- og fødevarer. Påskeaften middagsmåltid var transtekt spekemakrell og saftsuppe med saft fra 1932.  Det høres ille ut og det var det. Men verre stilt var alle de som ikke hadde et par tønner med sild, makrell og poteter i kjelleren. For selv om silden var lakebrendt og makrellen harsk på slutten av vinteren, så var det ikke sveltihjel for dem som hadde en åkerlapp og mulighet for fiske – noe de fleste her ute på øyene hadde anledning til.

For andre i byer og tettsteder sto hungersnøden kloss i kjøkkendøra, og fikk i følge ryktene enkelte til å spise både måker, duer og til og med katter og hunder.

Denne vinteren i -42 var som Israelittenes ørkenvandring, den syntes å vare i evigheter. Først i slutten av april brøt havisen opp og fjordene ble farbare igjen, og livet ble mer levelig – så selv om verdenskrigen raste og fremtiden syntes dyster, håpet de fleste at neste år ville bringe fred og bedre tider i fedrelandet. Slik ble det som kjent ikke, ennå i årevis måtte Norge trelle under tyskernes åk”. 

Kilde:  Ole Gjermundsen: "Vinteren -42" i Gammelt fra Flosta. 2007.  Flosta Historielag.