Even Thorsen (1778-1867)

”Søe-defensjonen” (marinen) valgte 4 representanter til den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll i 1814. Even Thorsen fra Flosta ble valgt som den ene av to fra gruppen underoffiserer og matroser. Han var den eneste som underskrev med påholden penn. I følge Stein Ørnhøi var Even Thorsen en mektig personlighet med stor autoritet blant sine egne.

Even Thorsen er født i 1778 på småbruket Bjornes i Austre Moland. Det var opprinnelig en husmannsplass under gården Åbelvik. Han vokste opp under relativt trange kår.

Folketellingen i 1801 viser at både Even og broren var innført som matroser. Under Napoleonskrigene, i 1807, ble skipet Even befant seg på, kapret i Den engelske kanal. Mannskapet ble ført til fangeskipet Bahama i Plymouth. Der ble de værende til 1810. 

I fangenskapet satt også sambygdingen Peder Arnesen Åbelvik. Han pådrog seg ”tæring” under fangeoppholdet og døde like etter at han kom hjem. Det fortelles at Even hadde lovet at han skulle gifte seg med kona til Peder hvis han døde. Dette løftet holdt han.

I 1812 giftet Even seg med Else Hansdatter Watneboe (1779-1861). De bosatte seg på Blekestrand i Flosta. Samtidig ble Even utkommandert til marinen. Der ble han stående inntil han ble valgt til grunnlovsforsamlingen i 1814. I løpet av sjøfartstiden hadde han pådradt seg en ryggskade som etter hvert gjorde han krombøyd og arbeidsufør.

Det var i Stavern Even Thorsen ble valgt som den ene av marinens to representanter fra ”Underklasserne”. Han nøt da utvilsomt tillit blant matrosene i sjøforsvaret. Even hadde bred erfaring både i sivil og militær tjeneste. Under fangenskapet hadde han lært seg engelsk.

Stein Ørnhøi skriver at Even Thorsen ble lagt merke til på Eidsvoll. Han undertegnet bl.a. en henstilling som gjaldt organiseringen av den alminnelige verneplikten. Det viktigste utrykk for den respekt han nøt, var at han ble valgt som medlem av den delegasjonen som formelt underrettet Christian Frederik om kongevalget.

Etter 1814 levde Even Thorsen under svært små forhold. Han ble etter hvert helt arbeidsufør p.g.a. ryggskaden.  

I 1857 fikk Even innvilget en ærespensjon av Stortinget. Det var visstnok sognepresten som hadde skrevet til Stortinget og fortalt om den glemte eidsvollsmannen. Han ble innvilget en pensjon på 100 riksdaler i året. De siste årene av sitt liv kunne Even Thorsen leve uten økonomiske bekymringer.

Under 50- årsjubileet i 1864 ble selvsagt Even Thorsen invitert, men han kunne ikke møte pga sviktende helse.

Kilder: Stein Ørnhøi: ”Even Thorsen” i Norsk biografisk leksikon

Oddbjørn Johannessen; ”Even Thorsen” i Eidsvollsmennene – Hvem var de? Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014.