En brasiliansk Terje Vigen fra Barbu

Terje Vigen ved årene. I virkeligheten var det mange som gjorde som han, dro av gårde i små åpne båter over Skagerrak for å kjøpe korn. Men det vanlige var nok at de hadde et seil å hjelpe seg med.

Artikkelforfatter: Gunnar Molden

Det har vært gjort mange forsøk på å finne ut hvem "den virkelige Terje Vigen" var. Sannsynligvis er det fåfengt, hvis det er snakk om å finne et forbilde, en historisk person som er blitt brukt som faktisk forelegg.

I virkeligheten var det mange "Terje Vigen 'er" - som i krigs- og nødsårene 1807- 14 dro av gårde i åpen båt over Skagerrak for å bringe forsyninger til den sultne og matløse befolkningen på sørlandskysten. Noen av dem er blitt husket og hedret for dette, sånn som skipperen Ole Albrechtsen fra Tromøy, som både fikk Dannebrogs-ordenen for sin innsats og som stadig nevnes i historiske framstillinger fra tidsrommet omkring 1814.

En annen person fra arendalsdistriktet som utførte lignende vågestykker, men som ikke er blitt husket og som sannsynligvis ikke fikk noen påskjønnelse, er Joseph Andersen fra Hauene i Barbu, like utenfor det som den gangen var Arendals bygrense. Det litt spesielle i Joseph Andersens tilfelle, er at han ikke var en vaskeekte sørlending og sånn sett avviker noe fra "den typiske Terje Vigen", som vi forestiller oss ham.

Brasil og Portugal

Det vi vet om Joseph Andersen er at han var født i Brasil, som den gangen var en del av det portugisiske koloniriket. Etter å ha oppholdt seg i Portugal og England, kom han til Arendal omkring 1785 - muligens i forbindelse med et forlis. Han giftet seg etter kort tid, stiftet familie og slo seg ned for godt i Barbu.

Opplysningene om at han var født i Brasil, stammer fra dokumenter som ble skrevet i forbindelse med at han ønsket å gå over fra den katolske til den protestantiske tro og bli medlem av den dansk-norske statskirken. I andre sammenhenger kalles han portugiser eller omtales som "Joseph Andersen fra Portugal". Navnet er muligens en fornorskning; kanskje han i sitt opprinnelige hjemland har gått under navnet José André eller noe lignende.

På Hauene kjøpte han seg hus — som fortsatt står der — og han og kona fikk etter hvert ti barn og de har en stor etterslekt både her i distriktet og ellers. Det ser ut til at Joseph Andersen har blitt lynraskt integrert i lokalsamfunnet. Bl.a. opptrer han flere ganger som fadder - kort tid etter ankomsten og også før han hadde gått over til protestantismen. Det er flere ting som tyder på at både lokalsamfunn og øvrighet var forholdsvis åpne og ubyråkratiske når det gjaldt fremmede som slo seg ned her på denne tida. Joseph Andersens navn gjenfinnes i mange kilder, men aldri i en ufordelaktig eller spesiell sammenheng. At han var portugiser nevnes ved noen få anledninger i begynnelsen, men etter hvert slutter man helt med det - han blir Joseph Andersen fra Barbu - helt og fullt.

Om integreringen og respekten var reell er selvsagt vanskelig å vite for oss, nå to hundre år senere. Men faktum er at Joseph Andersen går så fullstendig opp i den arendalske allmuen, at det meste han foretok seg har gått i glemmeboka – akkurat som for de aller fleste som tilhørte allmuen - folk flest - på denne tida. Han omtales som matros og ernærte seg sannsynligvis mest som sjømann, men ut over det er det lite som er kjent om hva han livnærte seg av og var sysselsatt med.

Heldigvis er det også bevart opplysninger som forteller om Joseph Andersens innsats for å skaffe matvarer til befolkningen på Sørlandet i årene 1808 og utover. Han var altså en av de mange som fulgte eksemplet til Ole Albrechtsen og reiste over Skagerrak i små - sannsynligvis åpne - båter. Han var faktisk en av de virkelige Terje Vigen'ene. I Arendals tollbøker er navnet hans innført en rekke ganger i denne perioden - som "rorsmann" og fører på båter som skulle til eller kom fra Nord-Jylland.

Over Skagerrak

I 1808 - det året denne virksomheten tok til - er han utklarelt fire ganger med en båt som er "under 2 Læster" (angir lastekapasiteten, som i dette tilfellet er minimal) - en båt som er så liten at han som har kommandoen kalles rorsmann og ikke skipper eller kaptein, noe a la en losbåt eller en liten båt beregnet på frakt ved kysten. Båten er ikke en gang nevnt med navn. Bestemmelsesstedet var Thisted eller Hjørring tolldistrikter. Det vil si at han skulle til en av de mange velkjente utskipningsstedene langs Nord- Jyllands vestkyst - f.eks. Løkken, Blokhus eller Klitmøller. Som last hadde han med seg salt, sukker og spiker - varer som var "kjekt å ha" som byttemiddel, men som man ikke akkurat ble mett av å spise. Saltet var både norskprodusert og importert fra Portugal (St. Ubes-salt). Spikerne var kanskje produsert ved Frolands Jernverk.

Samme år er Joseph Andersen registret med tre retur- reiser. Med seg hjem hadde han bare spiselige ting - først og fremst korn (rug), men også litt smør, flesk, erter og malt. Kornmengden var i underkant av tretti tønner pr. tur. Den siste turen Joseph Andersen la ut på i 1808, ble registrert i tollboka i begynnelsen av november. Det sier seg selv at man måtte ha en god porsjon mot - eller desperasjon -for å legge av gårde i småbåt over Skagerrak på denne tida av året - attpåtil i et farvann som var blokkert av fiendtlige skip.

Men det gikk bra i denne omgangen. Joseph Andersen fortsatte å seile - og ro. I årene 1809 og 1810 har jeg ikke funnet opplysninger om at han har foretatt turer på egen hånd, men han kan selvfølgelig ha vært mannskap på andre skip eller båter i disse årene. Men i 1811 er han med igjen - som fører av båten "Den gode Forventning", som ble oppgitt å ha en lasteevne på to og en halv kommerselester, altså var den litt større enn den han hadde seilt/rodd med i 1808. Det er fortsatt snakk om en liten farkost, som av og til kalles slupp, av og til båt. (I seilskutetida var en båt alltid en småbåt. Et større fartøy ble kalt skute eller skip, aldri båt).

Båten var eid av Andreas Hornbech, som var en av de personene Joseph Andersen hadde hatt et nært forhold til helt siden han slo seg ned i Barbu. Andreas Hornbech var skipskaptein, gjestegiver og reder, bosatt i Barbu - et eksempel på at Joseph Andersen hadde forbindelse også med forholdsvis velstående folk i arendalsdistriktet.

Den 23. desember – lille julaften! — ankom "Den gode Forventning" fra Løkken, lastet med rug, bygg, malt, smør, flesk og erter. Det burde ikke være vanskelig å forestille seg at dette var kjærkomne varer. Og allerede fire dager senere var båten igjen på vei til Løkken — denne gangen lastet med smijern fra et av de norske jernverkene.

Neste år - 1812 - gikk Joseph Andersen og "Den gode Forventning" nærmest i skytteltrafikk fram og tilbake over Skagerrak. Fem turer fram; fem tilbake. Første utklarering er i begynnelsen av februar, siste i september. Men så er det slutt. 15. september 1812 er den siste opplysningen om Joseph Andersen som jeg har kommet over til nå. Etter det har jeg ikke funnet opplysninger om han i tollmaterialet, bortsett fra at han er registrert i skipperlista som fører av "Den gode Forventning" t.o.m.1814. I 1815 er båten oppført uten fører, samtidig som det oppgis at den er "Forliist" (Det kan godt ha vært en viss treghet, når det gjaldt disse registreringene).

En våt grav

Dermed er sannsynligvis Joseph Andersen ute av soga. Jeg har til nå ikke kommet over materiale som kan bekrefte at Joseph Andersen omkom ved forliset, men sammenholdt med andre opplysninger er det opplagt at sjansen er veldig stor for at det er det som har skjedd. Dødsfallet hans er ikke registrert i de bevarte kirkebøkene for Tromøy (som Barbu hørte til på denne tida) og det er ikke bevart noen tradisjon om at Joseph Andersens hadde noe gravsted. Derimot oppgis det i forbindelse med skiftet etter Maren Simonsdatter — hun døde først i 1850, 83 år gammel ifølge kirkeboka - at mannen hennes var død i 1812. Sannsynligvis fikk han en "våt grav" et eller annet sted mellom Nord-Jylland og Arendal - kanskje i nærheten av Torungene, som familietradisjonen har bevart et minne om.

Jernverkseier Jacob Aall ga i sine erindringer om situasjonen under Napoleonskrigene denne beskrivelsen av de sjøfolkene som satte livet på spill i disse vanskelige årene: 

"Der givs intet Strøg af Norges Kyster, …som har flere dygtige og modige Matroser og Lodse, der foragte alle Farer og trodse alle Besværligheder. Dets Matroser søges derfor fremfor alle, dets Lodser ere bekjendte blandt det nordlige Europas Søfarende, og disses Liig gjemmes fast lige saa ofte af Havets Bund som af Fastlandets Kirkegaard”,

Portugiseren Joseph Andersen — født i Brasil, men bosatt på Hauene — var altså en av disse dyktige og modige matrosene. Så vidt jeg vet var det aldri på tale å gi han Dannebrogsordenen eller andre hedersbevisninger. Sånn sett skiller han seg ikke ut fra de fleste andre Terje Vigen'ene fra virkeligheten, som satte livet sitt på spill for å skaffe befolkningen på Sørlandet mat. 

(I tillegg til egne arkivundersøkelser bygger denne fremstillingen på flere artikler av Leif Svalesen i Agderposten (1988) og Aust-Agder Arv (1990). Artikkelen som trykkes her er en litt bearbeidet versjon av en artikkel som har vært trykt i Agderposten).

Modige matroser og loser

Jacob Aall har beskrevet småbåttrafikken over Skagerrak i nødsårene 1807-14 på denne måten:"Seiladsen mellem Danmark og Norge er fra den vestlige Kyst kort, og fra dens mange trygge Kysthavne til Jyllands nordlige Strand kan overfarten, naar den understøttes af en rask og føielig Vind, skee i Nattens Mulm, og ubemærket af lurende Fiender. Der givs Intet strøg af Norges Kyster, hvor rige de end er paa raske Sørnænd, som har flere dygtige og modige Matroser og Lodse, der foragte alle Farer og trodse alle Besværligheder. Dets Matroser søges derfor fremfor alle, dets Lodser ere bekjendte blandt det nordlige Europas Søfarende, og disses Liig gjemmes fast lige saa ofte af Havets Bund som af Fastlandets Kirkegaard. Det var ogsaa fra denne Kant, at de første vovelige Forsøg at hente Korn fra Norstrand (Nord-Jylland) i aabne Baade gjordes. 

En Skibscaptein Albrecthson fra Arendal var den første som allerede vinteren 1808 i aaben Lodsbaad vovede sig over Nordhavets Bølger til Nordstrand og fra den Tid forøgtes dagligen den lille Flotille, og aldrig før saaes den Mængde af smaae Fartøier at trodse storm og Uveir paa det Vilde Hav. Farten selv blev viktig ikke alene fordi den, enskjønt i smaa Partier, gav et vigtigt Bidrag til Kornforsyningens, men fordi den under Krigen beskjæftigede mange brødløse Hænder."

Jacob Aall, Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800 til 1815 (1844), 108-9.

Kilde:

”En brasiliansk Terje Vigen fra Barbu” i Sånn var det. Arendal Historielag. Årbok nr. 17. 2011