Eidsvollsmannen Even Thorsen (1778—1867)

Tidligere fylkeskonservator Albert Ugland skrev i anledning 150-årsjubileet for grunnloven, en artikkel om Eidsvollsmannen Even Thorsen. Denne artikkelen er fremdeles aktuell. Teksten nedenfor bygger på artikkelen slik den fremstod i tidsskriftet ”Aust-Agder Arv 1963-64”.

Even Thorsen ble født 26. august 1778 på Bjornes nær Sagene i Austre Moland. Hans far, Thor Svensen (f. 1745) kalles «husmann med jord» ved folketellingen 1801. Eierne av Bjornes hadde ingen arbeidsplikt overfor hovedbruket. De var småbrukere på egen odelsjord. Even Thorsen hørte til en yngre gren av Aabelvig-slekten, som kan følges mann for mann tilbake til reformasjonsårhundret. Moren het Ingeborg Madsdatter. 

Even Thorsen vokste opp som den nesteldste av fire søsken. Økonomisk har nok forholdene vært trange. Even gjennomgikk omgangsskole og lærte seg å lese, men ikke å skrive. Deretter bar det til sjøs som underordnet sjømann. På grunn av den mangelfulle skolegangen, var det utelukket for Even å ta navigasjonsskole. Det foreligger opplysninger om at både han og broren var registrert som matroser i 1801.

Tradisjonen forteller at Even Thorsen fra guttedagene stadig var sammen med en av de eldre nabosønnene, Peder Arentsen (1772- 1811).  Denne ble «gårdmann» da han 13. mai 1801 giftet seg i Flosta kirke med Else Hansdatter Vatnebo. En tredje nabogutt fra Åbelvik, Gjeruld Jacobsen Aabelvig, (1780-1860) hørte med til trekløveret. De holdt sammen i tykt og tynt på landjorden og til sjøs. 

I engelsk fangenskap

Da krigen med England brøt ut i 1807, befant Even Thorsen seg som matros ombord i en brigg på vei hjem fra Spania. Mannskapet hadde ikke kjennskap til krigsutbruddet. Da briggen lå og bautet i vestenden av Den engelske kanal, ble den kapret av engelskmennene. Under eskorte ble briggen ført inn til Plymouth. Ombord var også naboen og kameraten Peder Arentsen. 

Briggen ble tatt i prise, og mannskapet ble krigsfanger. Even Thorsen har fortalt at før de reiste fra den spanske havnen, hadde de kjøpt inn mye god spansk vin som de skulle drikke når de en gang skulle feire hjemkomsten. Da de engelske krigsfolkene kom om bord, stengte mannskapet seg inne og drakk alt de orket. De løste hverandre av om vaktholdet ved døren. De klarte ikke å drikke opp all vinen og tømte resten på dørken. Deretter slapp de engelskmennene inn og lot seg ta til fange.

Peder og Even havnet i det beryktede fangeskipet «Bahama». Even fortalte senere at det mer enn 3-årige fangenskapet ikke var så problematisk for han. Han tok arbeid i land, fikk betaling og lærte seg å snakke engelsk. 

Det gikk ikke så godt med Peder Arentsen. Han tålte ikke det usunne fangelivet ombord i fangeskipet og pådro seg tuberkulose. Under sykdommen sa han engang til Even: «Dør jeg nå, må du gå i min plass, om jeg skulle bli utløst. Men da må du ta deg av Else og døtrene mine, når du kommer hjem».  Peder overlevde imidlertid fangenskapet, men døde i august 1811, 39 år gammel, hjemme på Blegestrand.

I 1810 ble Even Thorsen løslatt, sannsynligvis ved juletid. Tradisjonen forteller at han ankom Kristiansand i en svensk slupp eller skonnert. Ved ankomst kom det en offiser ombord for å sjekke om det var frigitte fanger ombord. Even ble straks utkommandert til orlogsflåten der han tjenestegjorde inntil han ble innvalgt grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll.

1811

Even Thorsen skulle for en kort periode tjenestegjøre på orlogsbriggen «Lolland».  Etter avseiling fra København 6. mars 1811 gikk briggen til Fredriksvern og kom 29. mars til Kristiansand.  I april var «Lolland» lederfartøyet for en eskadre av orlogsbrigger som drev konvoiering vestover med enkelte møter med fienden. 

Senere på året befant Even Thorsen seg ombord i orlogsbriggen «Kiel».

Allerede i januar 1810 var det fra Danmark sendt 4 orlogsbrigger til Norge til forsterkning av den sjøgående flåten. Oppgaven var å beskytte provianttransporten fra Danmark til Norge. 

Om bord i «Kiel» tjenestegjorde Even Thorsen som slupproer og matros. Orlogsbriggen hadde vært i tjeneste siden begynnelsen av februar. Som tilsluttet en eskadre var «Kiel» fra midten av april opptatt med konvoiering og leilighetsvis i jakt på fiendtlige fartøyer. 

Under et anløp i Frederiksvern ble fartøyet inspisert av prins Frederik. Den 31. juli hadde orlogsbriggen en trefning utenfor Langesund. De to britiske orlogsbriggene fikk ille medfart, men jakten måtte oppgis ut på natten. Da hadde Even og de øvrige slupproerne hengt i årene siden foregående dags middag.  De hadde rodd ustanselig, når de ikke brukte kanonene. De var selvsagt svært utkjørte. 

I begynnelsen av september skulle «Kiel» skulle gjennomgå en reparasjon i Fredriksvern, fyltes briggen under kjølhaling og sank. Den ble tatt opp igjen og ble ikke kampklar før i slutten av oktober. Igjen var den i virksomhet, vesentligst langs Sørlandskysten Ved årsskiftet lå den ved Flekkerøy, og gikk deretter i vinteropplag i Kristiansand. 

1812 

Hele dette året tjenestegjorde Even Thorsen på orlogsbriggen «Langeland». Det var et søsterskip av «Kiel» med samme bemanning. 

I begynnelsen av januar lå «Langeland» i Kristiansand med redusert besetning. Etter noen dager mottok mannskapet ordre om å gjøre seg kampklar. Orlogsbriggen tilhørte kapteinløytnant Buddes divisjon og ble beskjeftiget med konvoiering og krysstokter dels langs kysten, vestover mot Egersund, østover i munningen av Oslofjorden og dels sydover mot Skagen. Da Lyngør-kampene fant sted 6. juli 1812, var «Langeland» og flere orlogsbrigger stasjonert i Kristiansand. 

Umiddelbart etter Lyngør-kampene seilte orlogsbriggene østover til Arendal. Orlogskaptein Holm tok kommandoen over samtlige brigger. Kursen ble straks satt østover hvor de opererte i disse farvannene til 21. september. En måneds tid etter gikk briggene i vinteropplag i Kristiansand, og omsider kunne Even Thorsen mønstre av. 

Den 28. desember fant vielsen sted mellom Even Thorsen Aabelvigen og enken Else Hansdatter Vatnebo i Flosta kirke. 

1813

Oppholdet ble kortvarig. Plikten kalte, og snart stod den nybakte ektemannen igjen ombord, og da i sin gamle kjenning «Kiel». Den ble seilklar 12. mars 1813. Med Flekkerøy som stasjon deltok «Kiel» i konvoiering langs kysten, bl.a. av kornskip. En og annen gang kom orlogsbriggen fienden så nær at det kunne bli kamp. 

Utfor Homborsund så det ut til at «Langeland» skulle få has på den plagsomme, lettseilte britiske skonnerten «Barbara». Da en halte inn på skonnerten, dukket det opp to britiske fregatter med kurs mot orlogsbriggen. Mot denne overmakten hadde briggene ikke noe annet å gjøre enn å søke land. 

Uventet dramatisk ble det under et krysstokt østover, da de den 1. juli 1813 måtte landsette 20 mann fra hver orlogsbrigg for å dempe et hungersoppløp i Arendal. 

I følge familietradisjonen er det blitt fortalt følgende historie da orlogsbriggen lå ankret opp på Revesandsfjorden. Ut på kvelden ble hjemlengselen for sterk for Even. Sammen med en annen matros fra nabolaget tok han briggens lille jolle og rodde hjem til Else i Blekestrand. Det var en drøy rotur!  Utflukten ble oppdaget, og Even tildelt piskeslag som straff.

Det berettes også om en episode i Arendal. Even stod da i land på Langbryggen, klar til å la fortøyningen gå. Så fikk han se Else like i nærheten. Han slapp trossen og gikk noen skritt for å hilse på henne. Det heter seg at disiplinen var så streng at Even bare med nød og neppe unngikk krigsrett og straff. 

En spennende avveksling under briggenes krysstokter var når det ble tatt priser. Det ble da tildelt priseparter til offiserer og mannskap. Ved første anløp ble det dundrende fest.

I slutten av juli 1813 ble «Kiel» og deretter de fleste av de andre orlogsbriggene beordret til Kristiansand for å legge opp, men uten å desarmere. Det innebar at fartøyet skulle ha full besetning og være kampklar på kort varsel. Dette ble det lempet på, og Even Thorsen kom hjem til Blekestrand for en periode. 

På Eidsvoll

Ved valgene til Riksforsamlingen, skulle sjøforsvaret ha særskilte valgmenn og representanter.  Den 28. mars 1814 ble Even Thorsen valgt av «Kiels» besetning som valgmann.

I valgmannsmøtet i Fredriksvern den 3. april ble Even Thorsen kåret til det fjerde medlem av sjøforsvaret til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll.

Even Thorsen har ikke gjort seg gjeldende i forhandlinger og debatter, skjønt tradisjonen sier at han hjemme i omgangskretsen hadde lett for å tale for seg. Var han noe tilbakeholden på Eidsvoll, så gjorde han i alle fall «ikke Flaaden Skam», skrev Henrik Wergeland.

Den 11. mai 1814 ble Grunnlovens § 108 om verneplikten behandlet. Denne paragraf i Grunnloven påkalte Even Thorsens oppmerksomhet. Her var han på et område hvor han hadde forutsetning for å ha et ord med i laget. Han og Peder Johnsen, marineverftenes representant, hadde lagt sine hoder i bløt og hadde dagen før forfattet og innlevert en uttalelse. Det var ord talt på vegne av alle som var ombord på brigger og kanonbåter, av menn som hadde følt krig, fangenskap og nød gjennom hele syvårskrigen. Ved kongevalget 17. mai 1814 voterte Even Thorsen slik: 

«Paa mine og de øvrige af Orlogsbriggernes Mandskabers Vegne vælger jeg Prinds Christian Frederik, Norges Regent, til Konge i Norge, saavidt han vil regjere efter Constitutionen som den er udarbejdet».

Stortingspresident Falsen utnevnte Even Thorsen til medlem av deputasjonen som skulle gi Christian Frederik meddelelse om grunnloven og kongevalget. Det var Even med rette stolt av. 

Da protokollen 20. mai 1814 ble undertegnet av de 112, tilførtes Even Thorsens underskrift «med ført Pen». 

Even Thorsen har siden fortalt om alle de «storkarer» han møtte, om hvor «gemeinsli'e» de var, at han alltid ble behandlet som likemann, og så om «all den go'e maden» de fikk. Men helt opp i sin høye alderdom talte han ofte med begeistring om de viktige spørsmål han hadde deltatt i på Eidsvoll.

Om bord igjen på «Kiel» 

Igjen var Even Thorsen sammen med sine kamerater ombord på «Kiel». 

Nestkommanderende, kristiansanderen Peter Christian Petersen, var rykket opp til sjef. Dannebrog var byttet om med det nye særnorske orlogsflagget. Briggen var ferdig utrustet i slutten av apri1 og utførte deretter konvoitjeneste mellom Jylland og Norge. Herunder hadde den lidd havari og ligget under reparasjon i Fredriksvern. Mot slutten av juni var den igjen under seil og deltok i den vanlige konvoiering og i jakt på svenske krigsfartøyer. «Kiel» og de øvrige briggene, ble stasjonert i Sandøysund i Oslofjorden. Det var jo i dette området svenskenes angrep ble ventet. 

De siste dagene av juli åpnet svenskene krigshandlingene til lands og til sjøs. Men som forholdene lå an, måtte våre orlogsbrigger forholde seg passive, der de lå til ankers mellom Valøy og Sandøysund. Etter noen ukers kamphandlinger kom våpenstillstanden 14. august 1814. Fred var i sikte. Den sjøgående flåten skulle etter hvert settes på fredsfot. Den 10. september kom «Kiel» til Kristiansand, men mannskapet ble ikke foreløpig hjemsendt. 

Under orlogstjenesten hadde Even Thorsen pådradd seg en ryggskade som førte til at han måtte oppgi sjølivet da han mønstret av på «Kiel». 

Gårdmann på Blekestrand 

Det var blitt fred, og Even Thorsens krigerliv skulle ombyttes med den daglige kampen for underhold av hustru og barn, de to stedøtrene Ingeborg og Anne Pernille og hans egen lille datter Ingeborg Marthine. 1 1816 kom så tvillingene - Mette og Hans Peter. I 1818 og 1821 kom sønnene Thor og Stian Peder. Nå ble det for Even Thorsen - som for de fleste - å friste livet, som forholdene artet seg og ved hva driften av gården kunne kaste av seg til livets opphold. 

Ryggproblemene forverret seg og han ble så kromrygget at han fikk problemer med å bevege seg. På det lille småbruket ble det i mange år trange kår for den barnerike familien.

En og annen begivenhet gjorde sterkt inntrykk. Da Even Thorsen en dag fikk se vårt lands første dampskip «Constitutionen», som fra 1827 begynte å seile i rutefart, anså han verdens ende som nær og mente at «…de ville få sin fortjente straff som gikk rett imot Guds vær og vind». 

Høsten 1832 søkte Even Thorsen legehjelp hos sin kollega fra Riksforsamlingen, distriktslege Alexander Møller i Arendal, for sin11-årige sønn Stian Peder, og han fikk sogneprestens erklæring for at han «mangler selv aldeles Formue ». 

1 1832 overlot Even Thorsen til sin stedatter Ingeborg og hennes mann et stykke ubebygget grunn. 

Midt i 1840-årene delte Even og Else eiendommen mellom sønnene Thor og Stian Peder Evensen. De ble føderådsfolk og bodde avvekslende hos de to som begge var gifte og hadde mange barn.

Direktør Kr. Johs. Parmann (1838-1916) forteller fra 1840-1850-årne:  «I Meddelerens Barndom saaes jevnlig ved Flosta Kirke Eidsvoldsmanden Even Thorsen, der boede paa den nordre Side af Flostadfjorden. Den gamle krumbøiede Sjøulk, med sit blidladne Ansigt og det hvidgraa Haar kjæmmet glat ned i Panden, havde altid et venlig Ord til de mange  Kjendinger, der kom og hilste paa  den med Nationens  høieste  Tillidshværv  hædrede  Orlogs-Matros.

Da Even Thorsen var 77 år gammel, skulle det skaffes et maleri av ham til Eidsvollsgalleriet i Eidsvollsbygningen. Portrettmaleren, Christian Olsen, fikk oppdraget, og den gamle rodde i all hemmelighet til Arendal for å sitte modell. Chr. Olsen lagde også en tegning av ham, og av denne ble det utført litografi til Paul Botten Hansens bok «Eidsvold-Galleri».  Eyolf  Soot har kopiert maleriet til opphengning i Stortinget.

Livsaften med ærespensjon

1 1857 bevilget Stortinget mot 4 stemmer en årlig pensjon på 100 spesidaler (400 kroner) fra 1. januar 1857 å regne.  

Sognepresten Berg i Dypvåg sendte Stortinget en beretning om hvordan livet artet seg for Even og Else. Han innleder med å nevne at Even led av en ryggskade som han pådro seg om bord i et orlogsfartøy. I mange år hadde han vært sterkt plaget av denne lidelsen. Med alderen hadde han blitt så skrøpelig at han ikke klarte å utføre noe form for arbeide. Både Even og den ennå skrøpeligere kona fikk etter hvert føderåd hos sønnene. Også sønnene hadde trange kår. De maktet ikke å gi foreldrene gode nok livsopphold. De led nød og savnet alt som kunne lindre alderdommens besværligheter. Når Even skulle til kirke, måtte han låne klær. Sognepresten skrev videre at Even var høyt respektert. Han hadde høy moral og ansett for å være en ”ulastelig Mand”. Videre understreket sognepresten den viktige rollen Even hadde  spilt som Eidsvollsmann.  Det siteres fra en del av brevet:

”Armodens Trengsel skulde han dog ikke lide paa det Sidste, han som dog har bidraget sit til at berede Fedrelandet en lykkelig Fremtid. Man vil have ham med i Eidsvoldsgalleriet og har til den Ende bekostet ham portræteret. Nu burde det da ogsaa drages nogen Omsorg for, at den Gamles sidste Dage - og mange er det sagtens ikke igjen,- kunde blive nogenlunde sorgfrie, at ikke Modsætningen skuldevise sig altfor skjærende».

Sogneprestens henvendelse ble supplert med utførlig redegjørelse også fra Halvor Torjussen Skjerkholth.

Ved innvilgelse av pensjonen lysnet de gamles økonomiske kår.

Else Hansdatter var for det meste sengeliggende, og den 5. mai 1861 døde hun i en alder av 82 år. 

1 1864 var det ganske få i live av Eidsvollsmennene da 50-årsminnet skulle høytideligholdes. De gjenlevende fikk invitasjon. Det gledet den gamle, som hadde sin åndskraft i behold. Even Thorsen følte seg, nå i sitt 86. år, for skrøpelig til å ta turen til Christiania.

Det berettes at den gamle hedersmannen bevarte sin lyse omgjengelighet opp i høy alder. 

Det ble fortalt at Even Thorsen av og til fikk anledning til å praktisere engelsk som han behersket godt. Han benyttet anledningen når engelske hummeroppkjøpere søkte inn til Narestø eller til viker og bukter i nærheten. 

Den 24. mars 1867 døde Even Thorsen.

Even Thorsen ligger begravet på Flosta kirkegård. Sognets befolkning reiste 17. mai 1904 på Even Thorsens grav den bautastein som bærer minnet om den mannen som kom til å være en av dem som skapte Eidsvollsverket.

Kilde: Albert Ugland i Aust-Agder Arv, 1963-1964. P.M. Danielsens trykkeri. Arendal 1972.