E kåmmår hen te du i sta

Arne Torp (f. 1942 i Holt) er professor i nordisk språkvitenskap. Han var i flere år medlem av norsk språkråd og har deltatt i en rekke radio- og fjernsynsprogram. I artikkelen gjengitt nedenfor, hentet fra Eydehavnportalen, drøfter han særpregede trekk ved eydehavnsdialekten. Innledningsvis redegjør han for hvordan nye dialekter oppstår på nye industristed.

Hvordan oppstår nye dialekter på et industristed?

Eydehavn er et av de ganske mange bymessige samfunnene som vokste fram på den norske landsbygda på begynnelsen av 1900-tallet som følge av industrietablering. Når et slikt nytt sentrum blir etablert ved at massevis av folk flytter dit i løpet av en ganske kort periode, fører det naturligvis også til forandringer i talemålet på stedet. Derimot varierer det sterkt fra sted til sted hvor store disse forandringene blir.

På noen av disse stedene er forandringene i talemålet veldig store. Et eksempel er Rjukan i Vestfjorddalen i Tinn i Telemark. Det tradisjonelle talemålet i Tinn er et veldig særprega telemål, mens rjukandialekten ligner veldig på oslomål. Et ytterpunkt på den andre kanten er Årdal i Sogn, der industrietableringa har ført til svært små forandringer i talemålet – både det gamle årdalsmålet og dialekten i industrisenteret Årdal er umiskjennelig sognemål.            

Hva kan det komme av at industrietablering av og til fører til dramatiske endringer i det lokale talemålet og andre ganger nesten ikke i det hele tatt? Et svar på dette spørsmålet kan vi komme nærmere ved å se litt på et par industrisamfunn som ligger bare 6 km fra hverandre i Indre Hardanger, nemlig Odda og Tyssedal. På begge disse stedene starta industriutbygginga i 1906, og på begge stedene vokste folketallet raskt til det mangedobbelte. På begge stedene førte industrietableringa til forandringer i det lokale talemålet, men endringen var langt større i Tyssedal enn i Odda.

Grunnen til denne forskjellen ligger i to forhold, som henger nært sammen: I Tyssedal bodde det svært få folk fra før – i 1906 bare 39 personer, mot 1134 i 1920. I Odda, som fra før var etablert som et kjent turiststed, økte folketallet i det samme tidsrommet til sammenligning fra 500-600 til 4339. Det betyr at den gamle lokalbefolkningen utgjorde en vesentlig større del av det samla folketallet i Odda enn i Tyssedal. Men dessuten var det også stor forskjell mellom de to stedene når det gjaldt hvor innflytterne kom fra. Av de som kom til Odda, var 83 % vestlendinger, mens bare 41 prosent av innflytterne til Tyssedal kom fra Vestlandet. Derimot var det akkurat omvendt når det gjaldt østlendinger – bare 7 % av innflytterne til Odda kom fra Østlandet, men hele 35 % av de som kom til Tyssedal.            

Som en kan tenke seg, førte dette til at den nye dialekten i Tyssedal kom til å bli vesentlig mer prega av østlandsk enn målet i Odda. I Tyssedal ble det slik at i den nye dialekten sier man for eksempel ”jæi ser bilene på gata”, som ser ut som rein østlandsk, mens man i Odda sier ”eg ser bilane på gato”, som ligger mye nærmere det gamle hardingmålet. Det som bestemmer språkutviklinga når et nytt sentrum blir etablert, er altså dels hvor mange som bodde på stedet fra før: Er de svært få, vil det gamle lokalmålet gjerne ”drukne” i innflyttermålet, slik det skjedde f.eks. på Rjukan og i Tyssedal. Men vel så viktig er det hvor innflytterne kommer fra. Dersom de stort sett kommer fra det nære distriktet, er det små sjanser for at talemålet vil endre seg radikalt, ettersom innflytterne har mer og mindre det samme talemålet som den opprinnelige lokalbefolkningen. Dette var i høy grad tilfellet for Årdal i Sogn, men også delvis i Odda. Dersom innflytterne derimot kommer med helt andre talemål, er det duka for store forandringer. Det vet vi var tilfellet i Tyssedal, og slik må det nok også ha vært på Rjukan.           

Etableringa av eydehavnssamfunnet

På bakgrunn av det vi nå har sett i andre industrisamfunn som ble etablert på samme tid som Eydehavn, skal vi nå prøve å forestille oss hva slags dialektutvikling som ville være sannsynlig på Eydehavn. For det første kan vi da konstatere at Eydehavn skiller seg til en viss grad fra alle de fire stedene vi har sett på til nå på ett punkt, nemlig når det gjelder omlandet. Både Rjukan, Årdal, Tyssedal og Odda ligger langt fra nærmeste by, og områdene omkring var til dels svært tynt befolka. For Eydehavns del var dette annerledes – sjøl om det riktignok ikke var noe sentrum akkurat på Staksnes der fabrikkene ble lagt, så var det jo stort sett ganske tettbygd i kystbygdene i Aust-Agder, og det er heller ikke mer enn ei mils vei til fylkeshovedstaden Arendal. Storindustrien på Eydehavn ble altså ikke etablert i noe ødemarksområde.            

At omlandet fra før hadde en ganske stor befolkning, betydde at det ikke var nødvendig å rekruttere folk fra helt andre distrikter dersom det fantes folk i nærheten som var interessert i å få arbeid på de nye fabrikkene. Og det viste seg i høy grad å være tilfellet. Som det er fortalt i en annen artikkel på dette nettstedet, kom ca. 75 % av innflytterne til Eydehavn i etableringsåra fra det nærmeste omlandet. Særlig kom det mange fra Arendal og Holt – spesielt kom det mange holtinger til Nitriden – nesten 20 % – mens det kom om lag like mange (12-13%) fra henholdsvis Arendal og Holt til Smelteverket.           

De aller fleste av de folka som slo seg ned på Eydehavn, hadde altså et talemål som ikke skilte seg veldig sterkt ut fra den dialekten som eksisterte i området fra før. Det ville jo derfor vært nærmest oppsiktsvekkende dersom den nye eydehavnsdialekten hadde blitt helt annerledes enn talemålet ellers i de austegdske kystbygdene, og det ble den da selvfølgelig heller ikke. Men likevel kan en se at industrietableringa forandra dialektlandskapet i området til en viss grad. Vi skal nå se litt på disse konsekvensene. 

Særpreg ved eydehavnsmålet i forhold til det tradisjonelle talemålet i området

Et særtrekk som mange tenker på når det er snakk om kystdialektene på Sørlandet, er såkalte bløde konsonanter i ord som kage, bide og gabe. Dette ”erkesørlandske” målmerket fikk ikke innpass i den nye dialekten på Eydehavn, trass i at det utvilsomt fantes i området før industrien kom. Tradisjonelt skal de bløde konsonantene ha gått så langt nordøstover langs kysten som til Narestø, og innover landet i hele Østre Moland, men neppe innover i Holt – de fantes nok bare i Strengereid krets. Men da industristedet Eydehavn oppstod, fikk vi altså ei ”øy” med harde konsonanter et stykke inne på den ”bløde kyststriba”.            

Grunnen til at de harde konsonantene ”vant” på Eydehavn, må nok først og fremst tilskrives at en så stor del av innflytterne kom fra Holt, for arendalittene hadde nok gjennomført ”bløde” konsonanter først på 1900-tallet. I dag er derimot de ”bløde” konsonantene på rask retur hos yngre mennesker på hele ”kyststriba”, slik at resten av området nå er på vei til å komme på linje med Eydehavn. Men det skyldes nok neppe industriutbygginga på Eydehavn; det har nok mer sammenheng med ei generell østlandisering, som det av og til blir kalt; det vil si at dialektene i hele landet, men først og fremst østafjells, blir mer og mer like talemålet omkring Oslo, og der har man som kjent ikke ”bløde” konsonanter.

Derimot ”vant” arendalsmålet på to andre punkter. Det første gjelder uttalen av r-lyden. Dersom storparten av holtingene som flytta til Eydehavn kom fra Nes Verk, er det liten tvil om at de hadde såkalt rulle-r, dvs. r som blir uttalt med tungespissen, for først på 1900-tallet er det brennsikkert at innfødte verkensfolk ikke skarra. I arendalsdistriktet var derimot skarre-r-en solid etablert alt før 1900, og det samme gjaldt også kystområdet videre mot Tvedestrand. Det er derfor lite oppsiktsvekkende at det nye eydehavnsmålet også fikk skarre-r – det motsatte hadde faktisk vært veldig uventa, for når skarre-r og rulle-r ”konkurrerer” i et område, er det gjerne skarre-r-en som vinner, og derfor har skarre-r-en også spredd seg kraftig i Aust-Agder de siste hundre åra, men nå ser framgangen ut til å ha stoppa opp, og fronten i kystområdet ser ut til å ha lagt seg i ro omtrent på grensa mellom de kommunene som nå kalles Tvedestrand og Risør.

Det andre punktet der eydehavnsmålet helt klart ikke har fått holtsuttale, men arendalsk, gjelder også for så vidt r, men da mer spesielt i den trykklette endelsen –er, som i kjeller, hester, fisker. I arendalsmåla blir slike ord uttalt med –å-lyd til slutt, som kjellå, hestå, fiskå, mens måla lenger øst har –æ: kjellæ, hestæ, fiskæ. Her fikk altså Eydehavn –å, som Arendal.           

Fins det spesielle trekk i eydehavnsmålet?

Som vi så til å begynne med, fører sterk innflytting over kort tid noen steder til store endringer i talemålet, mens endringene andre steder er relativt beskjedne. Eydehavn hører som nevnt avgjort til den siste kategorien, og grunnen til det er først og fremst her som ellers at innflytterne i stor grad kom fra det nære omlandet.           

Faktisk er forandringene på Eydehavn såpass små at en kan lure på om det i det hele tatt er noe som er spesielt for eydehavnsdialekten, altså noe helt nytt som har oppstått i talemålet der etter industrireisinga. Når jeg har snakka med eydehavnsfolk om hva som kunne være spesielt i dialekten der – bortsett selvfølgelig fra fagord som ble brukt i tilknytning til arbeidet på fabrikkene – så er det spesielt to fenomener som har dukka opp, og begge er illustrert i den setningen jeg har satt som overskrift her: ”E kåmmår hen te du i sta”. Det er da naturlig å ta det siste først, dvs. de to siste orda i setningen, altså uttrykket ”i stad” brukt om framtida. Grunnen til at det er naturlig å snakke om dette først, er det at dette slett ikke er noe nymotens påfunn, men tvert imot veldig gammelt. På norrønt eller gammelnorsk betydde í stað om lag det same som ”straks”, men i uttrykket rétt í stað kunne det også bety ”nettopp nå”. Det vil altså si at uttrykket kunne referere både til et tidspunkt rett før nå og et tidspunkt like etter nå. Og dersom noen mener at dette skulle være veldig forvirrende, så tar de feil, for på norsk må vi som kjent alltid markere i verbet om noe skjedde i fortida eller om det skjer nå eller seinere. Om en eydehavner altså sier at han var hos noen i stad, så er det klart at besøket er over, men om han sier at han skal til noen i stad, så har han ikke vært der ennå.            

Men sjøl om uttrykket i stad kunne brukes om framtid i gammelnorsk, så kunne det vel likevel tenkes at denne språkbruken seinere forsvant, og at denne språkbruken egentlig var helt ny i talemålet i dag. Slik er det nok imidlertid ikke, for den mannen som har registrert mest av muntlig norsk språkbruk på 1800-tallet, nemlig Ivar Aasen, har også iakttatt dette fenomenet, slik vi ser at dette sitatet fra hans vidgjetne verk Norsk Ordbog: i Stad: paa Stedet, ogsaa om Tid; f. Ex. han var her no i Stad, dvs. nylig, for et Øieblik siden. Paa Østl. betegner det ogsaa: strax, om et Øieblik. 

Aasen heimfester altså framtidsbetydninga til Østlandet, og det kan vel derfor tenkes at forekomsten i eydehavnsdialekten kan skyldes innflyttere østfra; jeg tviler nemlig på at denne språkbruken har vært vanlig i dette distriktet før industrien kom – og nå er den vel kanskje snart på vei ut igjen, for ”statusmålet” på Østlandet vil jo ikke vedkjenne seg den. Derfor er det nok mange som mener at dette er såkalt feil, og for dem som føler at i stad bare kan referere til fortid, er det selvfølgelig det. Men noen nymotens ”utglidning” eller ”forfall” er det i alle fall ikke; da heller noe veldig gammeldags!

Det gjelder derimot ikke det andre spesielle fenomenet som er illustrert i overskrifta, nemlig bruk av subjektsform du i stedet for objektform deg av pronomenet i 2. person entall. Dette er ei nyutvikling som knapt nok var kjent noe sted i landet før 2. verdenskrig, men som i dag har spredd seg til yngre mennesker i så å si hele Aust-Agder fylke, men neppe utenfor fylkesgrensene. Dersom en hører noen som sier f.eks. ”du har e’kje snakka me på lenge”, så kan en være nesten brennsikker på at vedkommende har vokst opp et eller annet sted i Aust-Agder og ikke er over 60-70 år. Det er med andre ord på vei til å bli det man kunne kalle et fylkesmålmerke; for øvrig det eneste norske språktrekket jeg kjenner til, som er utbredd bare i ett fylke!

At dette målmerket etter hvert vil bli nærmest alle austegders språklige fingeravtrykk, om man kan si det slik, virker altså ikke usannsynlig. Hvor fenomenet oppstod, er derimot atskillig mer uklart. I en artikkel fra 1993 antyda jeg at denne utviklinga muligens kunne ha noe å gjøre med talemålsutvikling i forbindelse med industrietablering (se henvisning til nettadresse nedenfor), men dette er nok langt fra opplagt, for i ei upublisert hovedoppgave fra 2001 med tittelen Kan e kjøre med du? mener Elin Broberg at Tvedestrand er et vel så sannsynlig utgangspunkt, og da vel å merke ladestedet Tvedestrand, og ikke storkommunen med samme navn. Det som i alle fall er sikkert, er at du som objektform knapt kan ha oppstått på Eydehavn i etableringsperioden, for det er veldig usannsynlig at noen av de som flytta dit, kan ha hatt denne formen med seg hjemmefra – både på Nes Verk og i Arendal er du som objektform et ganske seint fenomen, som bare er registrert hos folk som er født lenge etter krigen. I kystdistriktet på strekningen Eydehavn-Tvedestrand har det nok derimot vært kjent helt tilbake til den generasjonen som er født på 1940-tallet.

Konklusjonen må nok derfor bli at du som objektsform neppe kan settes i direkte sammenheng med framveksten av Eydehavn som industristed, og kanskje er Eydehavn heller ikke det stedet der formen dukka opp aller først. Derimot er det sannsynlig at Eydehavn var et av de stedene som først ble ramma av ”smitten”. 

Eydehavnsmålet i framtida

Fordi så mange av de som flytta til Eydehavn i etableringsfasen kom fra det nære distriktet, har talemålet hos de som vokste opp der etter industrialiseringa som nevnt aldri skilt seg vesentlig ut fra talemålet ellers i området, bortsett fra på ett bestemt punkt: Så lenge de ”bløde” konsonantene var et fast innslag i talemålet i dette området, lå Eydehavn som ei ”hard” øy. Men ettersom harde konsonanter nå er på full fart inn i hele distriktet, vil også denne forskjellen mellom Eydehavn og talemålet ellers i området forsvinne. Det er nok derfor neppe særlig dristig å spå at det i framtida vil bli enda vanskeligere enn det har vært til nå å kjenne igjen en innfødt eydehavner på målet. Men det gjør kanskje ikke så mye heller?

 ********** 

Videre lesing om et par av de temaene som er behandla i artikkelen

Om nye dialekter på norske industristeder har professor Helge Sansøy ved Universitetet i Bergen skrevet i 3-bindsverket Vårt eget språk, bind 2, Talemålet, side 158-159. Verket er kommet ut på Aschehoug forlag i 1988 og er redigert av Egil Børre Johnsen. Formen ”du” brukt som objektform har jeg som skriver denne artikkelen skrevet mye mer om i Språknytt 1993 nr. 1 og 2, og disse artiklene ligger nå samla på nettet under denne adressen: http://sprakrad.no/templates/Page.aspx?id=7388.