Det første herredsstyret i Øyestad

I følge den nye formannskapsloven av 1837 skulle det avholdes valg på formannskap og representantskap. Det var direkte valg på formenn og representantskapsmedlemmer. De ble valgt for 4 år, men slik at halvparten skulle gå ut hvert annet år. Det ble dermed avholdt valg annethvert år.

I 1836 bestod Øyestad også av Fjære, Froland og Hisøy og en del gårder som tilhørte Moland. Sammen med Grimstad, som var egen bykommune, utgjorde dette Øyestad prestegjeld. 

Froland og Fjære utgjorde egne sogn. Hisøy var i ett og alt underlagt Øyestad. 

Etter loven var det amtmannen som skulle fastsette hvor mange som skulle velges i hvert sogn og kommune. Både Øyestad og Fjære skulle velge 2 formenn og 6 representanter. Froland måtte nøye seg med 1 formann og 3 representanter. Tilsammen skulle altså Øyestad kommunestyre ha 5 formenn og 15 representanter.   

Valgene fant sted 3., 4. og 5. oktober 1837 under ledelse av fogden, Jørgen Henschien. Nesten alle de valgte medlemmene var bønder. Det var bare Christian Fredrik Juell som hadde et annet yrke. Han var landhandler på Helle. 

Nesten alle representantene kom fra kretsene i den øvre del av Øyestad. Det var ingen fra Vrengen eller Strømmen, ingen fra Natvik eller Nedenes og ingen fra Hisøy. Sammensetningen var altså meget skjev. 

Per Aamlid regner med at det ikke var mer enn 10 % av befolkningen i Øyestad som var stemmeberettiget. Av mennene var det stort sett bare embetsmenn, bønder og borgere som kunne stemme. Kvinner hadde ikke stemmerett. 

Det nyvalgte formannskapet trådte ikke i aktivitet før 8. januar 1838. Det første møtet fant sted i Johannes Nilsens hus på Løddesøl. Første sak på dagsorden var valg av ordfører og varaordfører. Dette var en ren formannsskapsak. De vanlige kommunestyrerepresentantene ble holdt utenfor. 

Landhandler Christian Fredrik Juell ble valgt til ordfører med 4 stemmer. Den gang var det ikke sett på som god folkeskikk å stemme på seg selv. Derfor fikk han bare 4 av formannskapets 5 stemmer.  

Som viseordfører ble Daniel Vigeland valgt med 3 stemmer. Valget gjaldt for en periode på 2 år, men det måtte foretas valg allerede etter ett år. Da ble både Juell og Vigeland valgt til stortingsrepresentanter. 

På det første møtet ble det behandlet to saker. Begge gjaldt brygger ved Nidelva. 

Allerede i 1840-årene ble Fjære og Froland skilt ut som egne kommuner. Hisøy ble egen kommune først i 1881. 

Kilde:

Per Aamlid: «Det første herredstyret i Øyestad» i Hilsen fra Øyestad, nr. 19. 1985  

Bakgrunnstoff:

Både byene og landdistriktene hadde et visst selvstyre før 1837. Størst selvstyre hadde byene.

Forut for formannskapslovene

De viktigste organene før 1837 var fattig- og skolekommisjonene. I fattigkommisjonen var presten formann. Øvrige faste medlemmer var lensmannen, prestens medhjelper og fjerdingsmennene (tilsynsmenn i hver fattigrode). Bøndene hadde flertall i kommisjonen.   

I skolekommisjonen var også presten formann. Sammensetningen var lik fattigkommisjonen, bortsett fra fjerdingsmennene. Kommisjonene hadde egne budsjett og protokoller og stod under tilsyn av stiftsdireksjonen (biskopen og stiftsamtmannen).

Bygdene hadde allmuemøter der en avgjorde viktige saker, særlig nye tiltak. Utenom fattig- og skolesaker gjaldt det spørsmål om kirkene, veibygging, skyssystem og nye skatter. Allmuemøtene ble holdt på kirkebakken eller under tingsamlingene. Som borgermøtene i byene hadde ikke allmuemøtet noe formell status med klar kompetanse.

Bøndene på Stortinget begynte først å interessere seg for lokalt selvstyre på 1830-tallet. De satt frem et forslag som gav stor makt til et formannskap med få medlemmer. Avgjørelsene skulle ikke overprøves av embetsmenn, amtmann eller regjering. Forslaget ville sannsynligvis skape et fåmannsvelde, som sannsynligvis ville ha favorisert storbøndene.

Om formannskapslovene

Den formannskapsloven som kom i 1837 var mer demokratisk og gav mindre selvstyre til lokale organ enn bøndenes opprinnelige forslag. Det ble slutt på allmuemøtene der alle kunne delta. 

Det nye var et valgt representantskap (kommunestyre) i tillegg til formannskapet. Det var samme ordning for by og bygd.

Formannskapet kunne ha 3-9 medlemmer, representantskapet 12-36. De to organene skulle velges særskilt for 4 år. Halvparten av medlemmene skulle velges annet hvert år. Stemmeretten var begrenset og lik stemmeretten ved stortingsvalg.

Ordføreren for hver bygd skulle utgjøre amtformannskapet med ansvar for interkommunale saker. 

I de første årene var valgdeltakelsen lav og lavest i byene. Formannskapet var opprinnelig mer eksklusivt. Undersøkelser har vist at det var de sosialt høytstående som ble valgt til formannskapet. Solide bønder ble gjerne valgt til representantskapet. Småbønder var dårlig representert.

Formannskapet valgte ordføreren blant sine medlemmer. I den første tiden var det et stort innslag av prester som innehadde dette vervet. 58 % av ordførerne kom ikke fra bondestanden i 1838.  Over tid økte innslaget av bondeordførere sterkt slik at det i 1862 var 73 % bondeordførere.  

Flest bondeordførere var det i Agder, Rogaland og Møre og Romsdal.  

Mange av bondeordførerne var haugianere. Det er identifisert 37 ordførere med haugianerbakgrunn i årene 1837-1860. Nesten 2/3 av disse var lærere.

Viktige oppgaver

I de første årene var bøndene lite opptatt av skolestellet. Noen sendte ikke barna til skolen ettersom det var bruk for dem i gårdsarbeideide. Etter 1850 endret holdningene seg. Det ble opprettet flere skoler og ansatt flere utdannede lærere (seminarister). Skoleloven av 1860 satt fart i denne utviklingen. I 1861 gikk 48 % av barna i faste skoler.

I 1845 kom den første fattigloven. Det var tre grupper som nå fikk rett på fattighjelp. Det gjaldt 1) arbeidsføre, gamle og syke, 2) delvis arbeidsføre, men trengende og 3) fattige barn uten forsørger. Loven gav fattige rett til hjelp av kommunen når de hadde bodd der i tre år.

Etter 1845 steg utgiftene til fattigvesenet sterkt. Det kom en ny fattiglov i 1863. Den hadde til hensikt å redusere fattigdomsutgiftene. Loven var et tilbakesteg. Fattigdom ble nå nærmest definert som et privat problem og ikke et samfunnsansvar. Det ble opprettet tvangsarbeidshus for løsgjengere.

Det var ofte konflikt om veisaker. Bøndene var ofte skeptiske til veiingeniørene og de var ofte lite villige til å yte penger til veiformål. Det førte ofte til grunnavståing og pliktarbeid. Vegloven fastsatte at bønder måtte møte til veiarbeide i eget amt 8 dager i året uten lønn. Etter hvert som bøndene gikk mer over til markedsjordbruk, endret innstillingen seg. De ble mer positive til utbedring av transportsystemet.

Hvor demokratisk var reformen?

Historikeren Sverre Steen konkluderte med at ”bare med den største velvilje vil vi kunne karakterisere det lokale selvstyre i de første årtiene som en demokratisk styreform”. Det var lite interesse for kommunesaker og få deltok i valgene. I følge Tore Pryser var hovedgrunnen kanskje at det var gårdsfellesskapet som var den viktigste enheten i bondesamfunnet- ikke bygda. Fra 1850-årene og utover økte interessen for hele bygdesamfunnet.

Vervet som ordfører ble et viktig utgangspunkt for senere stortingskarrière. I 1868 hadde 43 av 50 bondetingmenn vært ordførere.

Kilde: Tore Pryser: Norsk historie. 1814-1860.Det Norske Samlaget.  Oslo 1999.