Den vinteren det var like mange fremmede sjøfolk som innbyggere i Arendal

Den unge kjøpmannen fra Strasbourg, Eberhard Zetzner, oppholdt seg noen måneder i Arendal helt på tampen av 1600-tallet. Med sitt ”fremmede” blikk gir han noen interessante skildringer av bylivet på den tiden. Det ble en streng vinter, isen la seg på fjorden og mange skuter ble liggende innefrosset. I underkant av 1 000 fremmede sjøfolk ble værende her. Det handler om hvordan arendalsborgerne mottok de sjøfarende, den gjestfrihet som ble vist og de konfliktene som oppstod.

Illustrasjon: Akvarell, ca 1745. Kunsnter Jean Neuwert. AAks.

Eberhard Zetzner var født i Strasbourg i 1677 i en velstående familie. Han begynte i handelslære i 1691. I 1697 bestemte han seg for å reise utenlands for å se fremmede steder og byer.

I november 1699 forlot Zetzner Amsterdam. Reisemålet var Danzig, men skuta ble utsatt for et voldsomt stormvær. Etter flere dager seilas i livsfare, klarte kapteinen å få ankret skuta i nærheten av Arendal. Skuta ble raskt oppdaget av loser som kom til unnsetning. Det hardt prøvede mannskapet og passasjerer ble henrykt av glede: ”Vi modtoge dem som Engle fra Himlen”. 

Losene skal ha uttalt at 12 skip hadde gått under de siste 8 stormfulle dagene.  

På landjorda

Lille julaften 1699 ankret skuta opp på havna i Arendal. Straks etter ble det avholdt gudstjeneste om bord for å takke den ”Almmægtige”.  

Etter gudstjenesten gikk kapteinen og Eberhard i land. De ble vel mottatt av en borger av byen, hvor de fikk mat og drikke i rikelig monn. Eberhard var forundret over at de ikke fikk lov til å betale for seg ettersom de var vilt fremmede. Han skriver at han senere erfarte at folk fra Norden var storartede og meget høflige overfor fremmede.  

Om kvelden gikk kapteinene og underoffiserene fra de to andre skipene også i land. Hele natten hygget de seg med utmerket øl. Ingen matros fikk lov til å komme i land den kvelden. Man nøyde seg med å sende rikelig mat og drikke ut til dem.

Julaften fikk alle matrosene landlov. På de tre aktuelle skipene var det i alt 148 matroser. Eberhardt skriver at to av matrosene fikk ”apoplexi” da de kom inn i et varmt rom. Den ene døde etter en time, den andre neste dag. Han legger til at mange av matrosene hadde fått forfrysninger etter de dramatiske dagene i vinterstorm.

25. desember kom det inn ytterligere 5 skip. Antallet sjøfolk nærmet seg 1 000.

Eberhard spiste aftens med kapteinen hos tollassistenten Bast for deretter å gå i kirke.

Innlosjert hos Daniel Sørensen

Eberhard og flere følgesvenner ble innlosjert hos Daniel Sørensen. Der ble de overdådig betjent. ”Vi manglede aldrig Harer, Agerhøns eller Hjerper, dessuden fik vi de mest delikate Fisk, frisk Torsk, usaltede Sild, Hummer etc. Hummer kaldes en Slags Krebs, der ere saa store, at Kjødet af en av deres Kløer er nok til at mætte selv det meest udsultede Menneske".

Det eneste Eberhard klaget over, var brødet.  ”Kun Brødet er daarligt i dette Land”.

Eberhard var forundret over de få timene det var dagslys. Det ble tidlig mørkt og man måtte hele tiden tenne lys. Han observerte også at man ikke slukket oppfyringen, hverken dag eller natt.

Kulden var sterk disse desemberdagene, havnen var tilfrosset. Bøndene kunne kjøre med slede på isen.

Eberhard var opptatt av sikkerheten fra første stund. Det ble dannet et slags forbund. Dersom det hendte en av dem noe, skulle de forsvare hverandre.

Eberhard forstod at bybefolkningen var engstelig for alle de fremmede sjøfolkene. Innbyggerne holdt godt øye med dem. Eberhard ble fortalt at byen engang var blitt plyndret av besetningen på skipene som overvintret. Han skriver følgende: ”Matroser kunne af og til være raa Voldsmænd, som det er meget vanskelig at styre, og undertiden angribe de endog deres egne Overordnede”.

Inn i et nytt århundre

På nyttårsaften ble mannskapet innbudt til kirken for en takkegudstjeneste. Gudstjenesten ble holdt av presten Ole Hansen Holt. Selv om alle var lutheranere, som i Strasbourg, hadde nordmennene flere seremonier enn Eberhard var vant med.  

Gudstjenesten begynte kl. 10 om morgenen. Først sang man ”Te Deum” på norsk. Deretter ble det avfyrt 30 kanonskudd fra skipene.

Etter seremoniene, oppfordret presten kapteinene, offiserene og passasjerene om å komme opp til alteret. Etter landets skikk knelte de ved alteret. Matrosene knelte ved benkene. ”Saa henvendte Præsten i sit Sprog en høitidelig Bøn til Gud for at takke ham, der saa faderlig havde ført vore faretruede Skibe ret i Havn”. Deretter gikk alle opp for å ofre. Enhver gav etter evne, men Eberhard skriver at han ikke visste hva ofringen skulle gå til.  

Før de forlot kirken ble de invitert til middag hos presten. Reisefølget ble forbauset over å bli så storartet behandlet i ”dette ucultiverede Land” (sic). Det ble utbrakt skåler og flere ganger ble det avfyrt kanonskudd fra skipene, som lå fortøyd nær prestegården. Hele selskapet var i godt humør.

Om kvelden hygget de seg i pensjonatet, hos verten Sørensen. Alle kapteinene og noen trompetister fra flåten var da samlet.

Problemene oppstår

12. januar 1700 kom studenten fra Riga, Hintze i klammeri med to arendalitter. Han såret den ene med et kårdestikk.

Noen dager etterpå samlet flere arendalitter seg utenfor Daniel Sørensens hus og ropte grovheter mot Hintze. De trakk seg etter hvert tilbake.  

Det kom til nye opptøyer. En dansk offiser, løytnant Hæssnitz, forsøkte å berolige urostifterne, men de krevde å få utlevert studenten fra Riga. De uttalte at de ville komme igjen dagen etter.  

Eberhard og følge ble selvsagt engstelige og installerte 20 matroser i Sørensens hus. De aggressive arendalittene troppet på nytt opp og nå kom det til konfrontasjoner. Matrosene forfulgte ”dette Pak et god Stykke på Vei” og klarte å tildele flere av dem stokkeslag. Tre ble tildelt knivstikk i ansiktet. En av matrosene hadde fått et hull i hodet, en annen hadde fått et blått øye.

Til sist ble Eberhard og følge anholdt etter anmodning fra deres gode venn, borgermesteren. De troppet opp i retten hvor den danske offiseren, løytnant Hæssnitz ble en god støttespiller. ”Lieutenant Hassnitz forklarede ham paa Norsk Alt, hva der var sket, og hvorledes vi flere Gange vare blevne fornærmede paa den skammeligste Maade af vore Anklagere.”

Hintze og 4 matroser havnet i fengsel. Eberhard drog straks til rikmannen og vennen Kierulf og framstilte saken for ham. Han ville ta kontakt med borgermesteren.

Noen dager senere drog Eberhard og Kierulf til borgermesteren. Det ble da bestemt at Hintze skulle betale 15 riksdaler i bøter. Matrosene ble foreløpig ikke løslatt. Borgermesteren ville først undersøke hvor hardt skadet nordmennene var blitt. Den ene av dem var hans egen tjener.

Konfliktene tilspisset seg de påfølgende dagene. Det kom nå til et nytt oppløp av bevæpnede og truende arendalitter utenfor pensjonatet. Borgermesteren grep resolutt inn og fikk pågrepet 6 av urostifterne. Alle ble fengslet, 3 av dem fikk lengre fengselsstraffer.

Fremdeles satt matrosene fengslet. Eberhard og Kierulf bestemte seg for å invitere borgermesteren på middag, men ”den hæderlige Embedsmand afslog Indbydelsen, idet han erklærede, at Sligt først kunde skee, efterat Sagerne vare fuldstædig ordnede.”

Hintze begynte nå å true med at han selv ville frigi matrosene. Han antydet at han kunne stille opp med flere hundre matroser. Dette provoserte borgermesteren.

Neste dag troppet Eberhard på nytt opp hos borgermesteren. Der befant også Kierulf seg. Det ble da oppnådd enighet om at både matroser og nordmenn skulle slippes fri. Eberhard legger til at matrosene var sluppet fri ettersom innbyggerne i Arendal fryktet oppløp fra nærmere 900 matroser som befant seg i byen.Slik sett måtte de skadde nordmennene nøye seg med sårene som eneste utbytte.  

Resten av oppholdet forløp i god forståelse med innbyggerne. De viste tilbørlig høflighet, som de skibbrudne til fulle gjengjeldte.

Forelskelsen

Eberhard forelsket seg tidlig i Kierulfs datter. 31. januar var han igjen innbudt til selskap hos Kierulf. Der fikk han utmerket østers og laks.  Han gledet seg også over samværet med ”Jomfru Agnes”.

Noen dager senere ble reisefølget invitert på fisketur og de fikk fanget laks. Hjemreisen ble tilbakelagt i sleder opplyst med fakler.

Reisefølget ble isolert noen dager

Eberhard forteller om nok en ulykke. 17. februar om natten veltet store snømasser over det klippenære huset de bebodde. Det inntrådte et fullstendig mørke overalt. Verten kunne berolige ved å fortelle ”at man der tillands var vant til den Slags Ting”.  Det ble umulig å komme ut av huset.

Den tredje dagen manglet de brød. ”I otteogfyrretuve Timer levede vi i stadig Angst trods Sørensens Opmuntring; thi fra Tid til anden hørte vi nogle frygtelige Brag, og vi sagte til os selv, at vort Træpalads nok vilde blive vor Ligkiste.  Derfor sang vi Salmer og bad Bønner hver paa sin Maade, eftersom vi nu vare opdragne til.

Først den 23. februar kunne de forlate huset.

På sledetur til Kristiansand

Reisefølget bestemte seg da for å  gjøre en reise på isen langs kysten. De leide 6 sleder hver med to hester. De utstyrte seg med pelsverk.  

Til reiseledere hadde de fått tak i 4 bønder som stilte opp med fakler. Overalt ble de god mottatt av "de innfødte" som var ikledd bjørne- eller ulvepelser.  

Neste dag ankom de Kristiansand som Eberhard karakteriserte som en stor og "smukk" havneby der man bl.a. oppdredter kveg. Han opplyser også om de enorme skogene der. I disse skogene finnes det bjørner, ja endog isbjørner, rever, ulver og bevere.

Fra tid til annen ser man også hvaler tett ved kysten. Det foregår torskefiske i området. ”Disse Fisk have et stort og klodset Hoved, som man skærer af strax efter Fangsten; saa tørrer man dem i den stærke kulde”.

Etter noen dager vendte de tilbake til Arendal. Der fikk de høre at en matros i mellomtiden hadde knivstukket en ulykkelig arendalitt i magen.

Karnevalet i Arendal

Straks etter hjemkomsten deltok de i en maskerade som kapteinene hadde arrangert i anledning fastelaven. Kapteinene vandret rundt utkledd i bjørne,- ulve- og tigerskinn. Et halvt hundre matroser vandret rundt i revepelser. Eberhard og reisefølget kledde seg ut i matrosdresser.  De gjennomstreifet byen ledsaget av et musikkorps.  

Mot kvelden befant det seg få arendalitter i gatene. De holdt husene avlåst i frykt for at "Carnevalet skulde tage en Ende med Forskrækkelse".

Det siste selskapet

Selskapet 7. mars er verd å merke seg. Da inviterte passasjerene kapteinene og underoffiserene til middag. 34 mennesker samlet seg i spisestuen hos verten Sørensen.

Spiseseddelen lød på villender, kaniner, harer, torsk, fersk sild, østers, utmerket øl og til slutt et glass spansk vin. Festen varte et helt døgn og kostet bare 14 daler.

Mot kvelden ble det stilt opp to små kanoner foran huset til Sørensen. Hver gang det ble utropt en skål, ble det løsnet et skudd og "Trompeterne faldt ind med en Fanfare".  

Alle bekymringer som hadde rystet dem ble under festen begravd i løsluppenhet og gledelig støy.

8. mars hadde Eberhard fornøyelsen av å spise middag med Agnes Kierulf og hennes far.

Disse dager begynte isen å bryte opp. Det ble innleid 50 bønder til å "sætte Isstykkerne i Drift". 11. mars kunne skutene bevege seg fritt i havna. Det var god vind og kapteinene bestemte seg for å forlate Arendal.

For Eberhard var det tungt å forlate Arendal.

"Jeg sad om Morgenen...hos Kjerulf og drak min Kaffe, da en Matros kom for at sige mig, at jeg uopholdelig skulde gaae omord. Så omfavnede jeg Hr. Kjerulf og Jomfru Agnes med bedrøvet Hjerte og stærkt bevæget, og jeg takkede dem, som jeg burde, for alle de Velgjerninger, jeg havde modtaget af dem".

Kilde: Henrik Scharling: Norsk Idyl.  Det Schønbergske Forlag. København. 1906.