Den svenske innvandringen til Arendalsområdet på 1800-tallet

For noen år siden snakket Kjell Bråstad med en 80- åring, født i Arendalsområdet. Han hadde svenske foreldre. Han husket godt 100-årsdagen for den norske grunnloven 17. mai 1914. Da var han 9 år. Skolen skulle utsmykkes med blomster og bjerkeløv. Elevene ble sendt ut i skogen for å finne egnet materiale. Det vil si: alle uten ham. Som eneste svenskebarn ble 9-åringen nektet av læreren å være med på utsmykkingen. Han måtte ikke ødelegge den nasjonale feststemningen. Den 80-årige mannen hadde gråten i halsen da han fortalte det. Følelsene satt enda dypt i ham.

Illustrasjon: Utsikt over Arendal med Nidelvas utløp i Byfjorden omkring 1860. Sett fra Strømsbuneset med Stephansens verft i forgrunnen. Bildet er malt av Lauritz Hansen, Grimstad, og tilhører Aust-Agder kulturhistoriske senter. 

Kjell Bråstads artikkel om de tallrike svenske innvandrerne på 1800-tallet, bør være av interesse ikke minst for de mange etterkommerne som bor her i dag. Bråstad dokumenterer når innvandringsbølgen nådde sitt høydepunkt, hvor de fleste svenskene slo seg ned, hva de arbeidet med og hvordan de ble integrert. Særlig interessant er det hvordan han kommenterer svenskenes forhold til unionsoppløsningen.  

Innvandringsbølgen fra Sverige var på topp i 1890-årene. Forholdet mellom nordmenn og svensker var da svært kjølig. Ledende svenske politikere truet med våpenmakt.

Norsk nasjonalisme må ha virket ganske skremmende på mange svensker og noen følte seg mistenkeliggjort. Når avstemningsresultatet forelå i 1905, viste det seg at bortimot alle svenskfødte stemte for at Norge skulle løsrives fra Sverige.  

I Nedenes Amt stemte kun 5 for fortsatt union med Sverige. Om noen av disse få unionstilhengerne var av svensk opprinnelse, vet vi ikke.

Noen hovedtrekk

Innflyttingen fra Sverige til Arendalsområdet endret drastisk karakter på midten av 1800-tallet. Antall svenskfødte steg raskt til de utgjorde 5-6 % av befolkningen. Den største konsentrasjonen kom i ytterkanten av Arendal by; på Hisøy og i Barbu.

De fleste svenskene kom fra nordre deler av Bohuslän der det var en markant nedgang i folketallet fra 1870-årene. Mange hadde først vært bosatt en tid på Østlandet. Men hovedstrømmen fra Bohuslän til Arendal kom etter hvert til å gå med små frakteskuter over havet. Kystbefolkningen i Bohuslän stod for transporten.  

Det var hovedsakelig innlandsbefolkningen som flyttet til Arendalsområdet. 

Hovedmotivet for flyttingen var håpet om å få seg arbeid. Hjemme i Sverige var det sterk befolkningsvekst, nødsår og omlegginger i jordbruket.

Lønnsnivået i Arendalsområdet lå høyere enn i resten av landet. Sagbruksarbeidere tjente eksempelvis 25 % mer enn gjennomsnittet. 

Det var framfor alt skipsfarten som hadde behov for arbeidskraft. Det var også store arbeidsmuligheter innen håndverk og nyetablert industri.

Med skipsfartskrisen i 1880-årene ble det langt mindre behov for fremmed arbeidskraft i Arendalsområdet. Dette førte til motsetninger mellom norske og svenskfødte arbeidstakere. Det var framfor alt de svenske sesongpendlerne irritasjonen rettet seg mot.  

Arbeiderforeningen i Arendalsområdet hadde sist i 1880-årene som ett av sine hovedmål å forhindre den svenske innvandringen. Likevel kom det fortsatt en god del svensker hit. Samtidig flyttet et økende antall svenskfødte bort fra distriktet; noen til Amerika, andre tilbake til Sverige eller til andre steder i Norge.  

Tallet på svenskfødte i Arendalsområdet sank i 1890-årene.

Unionsstriden

Uenigheten rundt unionsspørsmålet gjorde situasjonen vanskelig for de svenskfødte. Norsk nasjonalisme, særlig slik den ble uttrykt fra Venstre-partiet, virket skremmende på mange.  

Av og til kunne noen av svenskene merke at de ikke helt ble regnet som likeverdige med nordmennene. Unionsstriden forsterket disse negative holdningene overfor svenskene. Særlig ble det tydelig i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905.

Etter den tid gled svenskene gradvis mer inn i det norske samfunnet.

Kampårene

I 1890-årene sto den politiske striden mellom Høyre og Venstre. Kampen dreide seg først og fremst om unionsspørsmålet. I dette spørsmålet var Venstre ubøyelig og ville ha en rask slutt på unionen.  

Høyre la seg på en mer forsonlig holdning til svenskene. Partiet ønsket lenge å løse konfliktene med bibehold av unionen. Venstre stod for en nasjonalisme som mange svensker opplevde som aggressiv. 

På svenskene virket nok Høyres unionslinje mer tillokkende. Barbo Grunnlovsforening, datidens Høyreforening, ble stiftet i 1893 etter å ha ligget nede noen år. På første møte i foreningen tegnet det seg 80 medlemmer. Minst 16 var svenskfødte.

Høsten 1894 skulle det være stortingsvalg og partiene var på jakt etter nye velgere. Både Venstre og Høyre innså klart at det var mye å hente blant de mange svenske innflytterne i Arendalsområdet.  

For å få stemmerett, måtte de først skaffe seg norsk statsborgerskap. Grunnlovsforeningene satset sterkt for å få svenskene til å få norsk statsborgerskap.

I alt fikk 190 svensker norsk statsborgerskap i Nedenes Amt før valget i 1894. Nær 30 % av disse bodde i Barbu. Nesten hver 5. velger i Barbu var svenskfødt.

Valgresultatet ble oppsiktsvekkende. Høyre hadde stor framgang. Det mest overraskende  var at det var  i arbeiderkommunen Barbu at Høyre fikk flest stemmer.

Det konservative «Vestlandske Tidende» noterte med glede valgresultatet i Barbu. Venstreavisen Agderposten utpekte nærmest svenskene som syndebukker.

Høyre la om retorikken i tiden fram mot 1905. Partiet innså at unionen ikke var levedyktig. Dermed falt også mye av grunnen bort for svenskenes oppslutning om Høyre.

Arendalsavisene drev sommeren 1905 en utbredt mistenkeliggjøring av de svenske innflytterne. Av og til tok man det for gitt at svenskene var upålitelige og motstandere av den norske regjeringens politikk. Her tok nok avisene grundig feil.

Da valgresultatet forelå, viste det seg altså at nesten samtlige svenskfødte hadde stemt for å bryte unionen med Sverige. Også Agderposten måtte innrømme dette faktum.

Kilde: Kjell J. Bråstad: ”Svensk innvandring til Arendalsområdet på 1800-tallet”.  Aust-Agder-Arv. 2000.  Aust-Agder-Arkivet. 2000.