Den knallharde kirkekampen i Øyestad under krigen

NS-myndighetene truet Knut Strandskogen med anmeldelse hvis han opptrådte som prest på bedehusene. Han svarte da følgende: «Anmeldt er jeg jo blitt flere ganger, etter som jeg har hørt, men jeg går frimodig og taler Guds ord på bedehuset, og tar så meget av ritualet som jeg finner beleilig».

Illustrasjon: byste av den rettmessige biskopen i Agder under krigen; James Maroni.

Quislings kirkepolitikk

Quisling-regimets kirkepolitikk var en fiasko. Like etter at Ministerpresidenten dannet regjering i februar 1942, la biskopene ned embetene i protest mot den økende rettsløsheten i samfunnet. Den konkrete hendelsen som uløste det dramatiske bruddet var avsettelsen av domprost Arne Fjellbu i Trondheim. Noen uker senere gjorde 700 prester det samme med begrunnelse i bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn. Med støtte i en ny fortolkning av den såkalte lutherske to-regimentlæren, ble det slått fast at der hvor statens makt skilte lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt. 

Så lenge som mulig fortsatte de streikende prestene å fungere som prester for sine menigheter. De tok i bruk tittelen pastor og nektet å motta lønn fra staten. Statlige embetsplikter tillagt stillingen ble ikke utført. Det ble iverksatt omfattende repressive tiltak mot de streikende prestene i form av taleforbud, forflytning, internering og fengsling.Omtrent fjerdeparten av prestene ble utsatt for slike repressive tiltak i løpet av krigen.

I overkant av 60 prester forble lojale mot NS-regimet. I Skien stift, der Arendal prosti hørte hjemme, var andelen NS-lojale prester blant de laveste i landet. Fra denne lille grunnstammen av prester konstituerte Quisling raskt nye biskoper etter at samtlige domproster nektet å tre inn i de ledigstilte bispestillingene. Det var NS-biskop Ludvig Daae Zwilgmeyer som fikk ansvaret for kirkene i Arendal prosti.  

Knut Strandskogen innsettes

Den rettmessige og avsatte biskopen, James Maroni, kjempet innbitt mot NS-regimet. I Arendal prosti ble kirkekampen knallhard.  Sogneprest Knut Strandskogen utarbeidet etter krigen en rapport om forholdene i Øyestad menighet. Den gir et godt innblikk i hvordan hverdagen artet seg for presteskap og menighet.

Strandskogen ble innsatt som menighetens prest av prost Løken i oktober 1942. Strandskogen hadde allerede vært i konflikt med NS-myndighetene og han ble advart mot å tiltre prestestillingen i Øyestad. "Går du til Øyestad, går du rett i kasjotten". Han var klar over farene, men følte det som et kall å virke der. 

Noen dager tidligere hadde den nyutnevnte NS-presten installert seg i prestegården. Han var tidligere vaktmester i Filadelfia-menigheten i Oslo og manglet selvsagt helt grunnleggende teologiske kvalifikasjoner. Men det var denne mannen NS-myndighetene nå mente skulle være sogneprest i Øyestad. 

NS-presten innsatte seg selv som prest i Bjorbekk kirke samme dag som Strandskogen ble innsatt i Øyestad kirke. Til NS-prestens gudstjeneste kom det 4-5 tilhørere. Strandskogen mønstret fullsatt kirke.

Det var antakelig den første menigheten hvor en NS-lojal prest og en «motstandsprest» virket samtidig.

Strandskogen ble nektet tilgang til kirkene

Snart skulle det bli bråk mellom Strandskogen og den tidligere vaktmesteren. Han tilskrev klokkere og kirketjenere ved Øyestad og Bjorbekk kirker om at de skulle nekte å åpne kirkene for Strandskogen.

Kirkene ble allikevel åpnet for Strandskogen. Lærer og klokker Løvdal hadde forhørt seg med prost Løken og skipsreder Arnt Mørland. De hadde gitt et klart råd om at kirken skulle åpnes for Strandskogen. Både Løken og Mørland uttalte at Øyestad nå kunne gå i front og vise veien for andre kirker der NS-lojale prester ville presse ut regimekritiske prester.

Før gudstjenesten startet opplyste Løvdal at det så ut til å bli vanskeligheter med kirkene. Han leste opp trusselbrevet fra NS-presten.  Da dette var avsluttet med «Heil og sæl –...» begynte enkelte i kirken å le, andre følte det pinlig.  Kirken var fullsatt denne dagen.

Konflikter rundt begravelser

Strandskogen beretter deretter om at han straks etter ankomsten ble bedt om å forrette ved en begravelse.  «(NS-presten) ble da fullstendig overrumplet. Han visste ikke om noe før folket hadde samlet seg. Så kom han farende og gikk fram og tilbake utenfor kapellet. Denne gangen forsvant han i taushet.  

Lørdag i tredje uken skulle jeg igjen ha en begravelse. Etter avtale med avdødes pårørende skulle jeg møte i gravkapellet kl. 15.00 og forrette. Da jeg kom litt før avtalt tid, var (NS-presten) allerede begynt å forrette i begravelsen som var avtalt med meg. (NS-presten) hadde skremt en familie, så han forrettet ved en begravelse kl. 14.00. Ferdig med den, gikk han inn i kapellet og henvendte seg til de pårørende og sa at jeg ikke hadde noen rett til å forrette, og at jeg handlet ulovlig. Familien ga etter for hans trusler og lot ham forrette. Da jeg kom til døren og hørte at (NS-presten) var i full gang, sendte jeg bud inn til de pårørende og spurte om jeg skulle avbryte ham, men det våget de ikke".

Klokkerne ved kirkene i Øyestad, Løvdal og Hauge ble suspendert fra stillingen.Strandskogen valgte nå å henlegge gudstjenestene til bedehusene i Øyestad.  

En søndag morgen kom formannen i det nye NS-menighetsrådet til Strandskogen og spurte om han skulle forrette i ornat. Dette kunne han bekrefte.  Strandskogen benyttet anledningen til å kritisere ungdomstjenesten og nazistenes framgangsmåter både i Norge og i Tyskland. Menighetsrådsformannen truet med anmeldelse hvis Strandskogen ga samlingen skinn av gudstjeneste. Strandskogen svarte da at han var blitt anmeldt flere ganger før og at han ville gå frimodig og tale Guds ord på bedehuset. Han ville ta med så mye av ritualet som han fant beleilig.

Strandskogen må forlate Øyestad

Noen dager etter kom lensmannen med utvisningsordre og Strandskogen fikk 8 dager på seg til å komme seg ut av bygden. Etter dette arbeidet Strandskogen en tid som reisesekretær, men han ble arrestert fordi han ikke hadde reisepass. Han havnet på Statsarkivet i Kristiansand til et strengt avhør ”..av to av dem som var regnet som de verste nazipolitimenn på Sørlandet”.

Ved juletider i 1944 fikk Strandskogen besøk av den  nye menighetrådssformannen i Øyestad. Formannen ville nå prøve å overtale Strandskogen til å overta Øyestad sognekall igjen. Han hadde med seg et brev fra NS-biskop Ludvig Zwilgmeyer. Strandskogen svarte da at han ikke aktet å forhandle med nazister.

Kilder:

Knut Strandskogen: ”Kirkestriden i Øyestad under den annen verdenskrig” i Hilsen fra Øyestad. 1991.  Øyestad Historielag. Nr. 23

Jan Erik Hjellset: Kirkekampen i Øyestad.  Masteroppgave. Det teologiske menighetsfakultet.  Våren 2011

Geir Thorsdahl: Om å adlyde øvrigheten. Masteroppgave/ historie. IAKH. Universitetet i Oslo. Desember 2013