Dampskibet «Constitutionen» og «den sande Tid»

Fra 17. april 1827 ble det satt inn i passasjer- og postrute mellom Kristiania og Kristiansand ("Constitutionen") og Fredriksvern og København ("Prinds Carl"). Dette markerte starten på et viktig kapittel i Norges skipsfartshistorie, nemlig overgangen fra seil til damp. I en tid da det ikke var felles tid i Norge, fikk dampskipene betydning for innføring av felles tid for hele landet.

De første dampskipene i Norge ble innkjøpt for statens regning i 1826.  

Byggingen foregikk ved et skipsverft i Dover i England. Skipene ankom Fredriksvern henholdsvis i desember 1826 og februar 1827.  

"Constitutionen" brukte to og en halv til tre dager på ruten fra Kristiania til Kristiansand. Dette betydde at posten var fremme vel et halvt døgn tidligere enn ved ruten over land.  

Hver onsdag ankom "Constitutionen" Arendal og gikk deretter til Kristiansand.  Returen gikk hver fredag fra Kristiansand. Båten ankom Arendal senere på kvelden. 

Skipene kunne i stille vær gjøre en fart på vel 7 knop. Fører og styrmann var sjøoffiserer, det øvrige mannskapet utgjorde 10-12 mann. Frakter og billettpriser var i førstningen høye. Lasterom var det ikke, og en tok i begynnelsen ikke større kolli enn 50 kg.  

Båtene ble straks populære som passasjerskip. På sommerturene kunne "Constitutionen" ha omkring 200 passasjerer til hovedstaden, og Prinds Carl skal en gang ha ført 400 passasjerer til Danmark. 

Om sanntid

I de første tiårene av 1800-tallet hadde man ikke felles tid i Norge.  Urmakermester Anna Histøl har i en artikkel om kirkeuret i Kristiansand gjort rede for dette forhold. 

«Da jeg for flere år siden leste annonser i de gamle avisene om reparasjon og regulering av kirkeuret, undret jeg meg over at urmakermester N.C. Heede fremhevet «sand tid» og «middeltid». Da forskjellen fra Utvær ved Sognefjorden i vest, til Hornøy ved Vardø i øst, skal være 1 time og 47 min., var det sedvane med forskjellig, lokal tid i norske byer, også benyttet til avgangstid for dampskipene. 

Men med den økende trafikk spesielt i Sør-Norge utover i århundret, ble det snart nødvendig med en stabil felles tid, eller middeltid. Observatoriet i Kristiania hadde riktig tid, men det var et problem å få sendt eksakt tidsmelding til landets byer. 

Her kunne statens dampskipsruter med sine kronometre være til hjelp:  13. juli 1839 bekjentgjorde kaptein Steenstrup på "Constitutionen" i lokalpressen i Kristiansand at et signal blir heist på skipet kvart på tolv og senket igjen klokken 12, riktig tid. 

I 1841 finner vi en tilsvarende bekjentgjørelse: «Da Forskjellighed i Uhrenes Gang paa Dampskibets Anløbssteder er til Hinder for en regelmessig Fart, saa vil jeg, til Efterretning for Passagererne fra Christiansand hver Mandag og Torsdag herombord, kl. 11 ¾ heise et Flag, deretter nedhalet Kl. 12, sand Tid. Dampskibet Constitutionen den 8de Juni 1841. Sigholdt». 

Dette ble en praktisk løsning, ikke bare for de reisende, men også for innføring av norsk felles middeltid over hele landet, inntil man i 1854 fikk det telegrafiske tidssignal fra Horten og Christiania, som var i bruk helt til vi fikk tidssignal i radio, Greenwich Mean-Time (GMT) ble innført i Norge 1895». 

Kilder:

Arkivverket.no

Dampskibet «Constitutionen» og «den sande Tid» i Aust-Agder-Arv. 1973-1974. Arendal 1975.