Christian Runge på slaveskipet Fredensborg

Det er forskeren ved Næs Jernverksmuseum, Gunnar Molden som har skrevet denne artikkelen om et av mannskapet på slaveskipet Fredensborg. Artikkelen gir interessante innblikk i hva en historiker kan finne når han begynner å lete i arkivene. Det dukker nemlig opp flere kjenninger i konfirmantlistene da han endelig klarte å identifisere Christian Runge.

Slaveskipet Fredensborg. AAks. Art Lepson

1.

Utgangspunktet for denne artikkelen var en forespørsel fra Leif Svalesen - om det gikk an å finne ut hvem denne matrosen var - han som mønstret på slaveskipet Fredensborg da det lå til ankers på Merdøfjorden, helt på begynnelsen av det som skulle vise seg å bli skipets siste reise? (1)

Svalesen «ønsket» seg rett og slett en arendalsmann ombord i Fredensborg, fortrinnsvis på den turen som endte med forliset ved østerenden av Tromøya, sånn at han kunne kombinere sine to hovedinteressefelt marinarkeologi og lokalhistorie. 

Jeg kunne selvsagt ikke love han det, sånn uten videre - vi var begge klar over at denne matrosen ikke behøvde å være fra Arendal, selv om han mønstret på mens Fredensborg befant seg der. 

Da han mønstret av ble Arendal oppgitt som hjemsted, men det kunne - for alt vi visste - bare være en høyst midlertidig hjemstedsadresse. Navnet hans - Christian Runge - hørtes heller ikke særlig arendalsk ut, snarere svensk -  i hvert fall etternavnet. 

Men jeg lovte å være på utkikk etter opplysninger som kunne føre til at vi fikk klarlagt hvem denne personen var. Og tilfeldigvis dukket det opp et lite spor - mens jeg holdt på med å lete etter bakgrunnsmateriale til Tromøy bygdebok - som gjorde det mulig å forfølge saken videre. 

Opplysningen i seg selv var helt ubetydelig - det gjaldt at det var brukt feil type offentlig papir i forbindelse med et mellomværende mellom kapteinen på ei arendalsskute og en av matrosene ombord. Transaksjonen hadde foregått i Dublin i 1787. Grunnen til at jeg overhodet la merke til den var navnet på matrosen - Romund Andersen, en navnekombinasjon som ofte opptrer på den østre delen av Tromøya, og bare der – så vidt jeg vet. 

Men ved nærmere ettersyn var det kapteinens navn som ble det mest interessante. Det var nemlig Christian Runge. 

Dermed var det ikke lenger et spørsmål om å lete etter nåla i høystakken. Vi visste nå at Christian Runge hadde opprettholdt kontakten med arendalsdistriktet etter forliset. Da var det grunn til å tro at han også hadde sine røtter der. 

Det stemte forsåvidt det, selv om familien hans bare såvidt hadde rukket å slå rot. Runge var oppvokst, og konfirmert, i Arendal, men ikke født der. 

Faren til Christian, Frederik Conrad Runge, ble tilsatt som tollvisitør i Arendal i 1753, og omtrent da må familien ha flyttet til byen. Før det hadde faren vært korporal i den kongelige garden i København i femogtyve år. Det er derfor sannsynlig at Christian Runge ble født i København (rundt midten av 1740-tallet, ifølge aldersangivelsene) og at han tilbrakte sine første leveår der. 

Det vil altså si at vi hadde fått «plassert» en arendalsmann ombord i  slaveskipet Fredensborg, på skipets siste ferd, som endte med det dramatiske forliset i området ved Narestø i Flosta og østerenden av Tromøya. Det er en interessant opplysning i seg selv - selvsagt en detalj i den store sammenhengen - men det er sånne detaljer som må plukkes fram, hvis vi skal få satt sammen et riktig bilde av et lite påaktet emne - nordmenns deltakelse i slavehandelen. 

Men Runges livshistorie viste seg å inneholde flere spennende elementer, ikke minst av det romantiske slaget. Som kjent ble mannskapet på Fredensborg innlosjert i Narestø etter forliset. Og mye tyder på at vår venn Runge nokså sporenstreks må ha gått hen og forelsket seg. Før et år var gått giftet han seg nemlig i Flosta kirke med Gunhild Thomasdatter fra  Narestø, og i desember 1769 ble parets førstefødte - Marie Elisabeth døpt i samme kirke. 

Man må kunne slå fast nokså kategorisk at dette ekteskapet neppe hadde kommet i stand, hvis ikke Fredensborg hadde ankret opp på Merdøfjorden på vei til Afrika, hvis ikke matrosen Ragnal Nielsen var blitt syk, hvis ikke Christian Runge hadde vært hyresøkende på det rette tidspunkt, hvis ikke Fredensborg hadde forlist i nærheten av Narestø. Skjebnen hadde ført Christian Runge ut på litt av en omvei, hvis det var forutbestemt at han og Gunhild skulle finne hverandre til slutt! 

Etter giftemålet ble Christian Runge og Gunhild Thomasdatter boende i Narestø. Gunhild fødte i tur og orden fire barn i tillegg til den førstefødte: Frideriche Marie (1772), Ingeborg Marie (74), Ingeborg Marie (76) og Mette Marie (82). 

Og Runge var ikke blitt avskrekket av det han hadde opplevd på toktet med Fredensborg - han kom til å fortsette å seile. Som skipper har jeg registrert han for første gang i 1781, med briggen Elisabeth Catrina. Senere førte han briggene Ora & Labora og Nicolai Maria og fregattskipet Anna Elisabeth, som han avsluttet sin sjømannskarriere med. 

2.

Som jeg nevnte ble Christian Runge konfirmert i Arendal. Og da jeg kikket på lista over de som ble konfirmert samtidig med han, la jeg merke til en «kjenning» - en jeg har skrevet om i en annen sammenheng, nemlig Johan Gustav Riedemann Aalholm, nest eldste sønn til den kjente Niels Mathiassen Aalholm (han med poteta på Hove). (2). Jeg nevner det her, for det gir en liten pekepinn om spennvidden i de livsløpsalternativene som fantes for en unggutt i en utadvendt skipsfartsby som Arendal i andre halvdel av 1700-tallet. 

Christian Runge var altså deltaker på et slavetokt til Vest-Afrika og Kariben. Var han et unntakstilfelle? Vel, den gutten som sto ved siden av han under konfirmasjonen - Johan Aalholm - fikk også i høy grad sett seg rundt i verden. Han døde nemlig på Borneo (eller like før ankomsten dit), mens han var på vei for å prøve lykken i det nederlandske koloniriket i Asia, etter å ha mislykkes med å skaffe seg arbeid som seil- og kompassmaker i Amsterdam. To unntakstilfeller? Det kan hende - men som jeg trakk fram i forbindelse med Johan Aalholm - to av søsknene hans kom også til å bli begravd i tropene, den ene som prest på St. Thomas, den andre som misjonærhustru i India. Og det fins flere eksempler.. 

Det jeg vil fram til er at denslags muligheter var høyst reelle i Arendal og omegn på slutten av 1700-tallet. Og at den typen opplevelser og erfaringer som Christian Runge hadde fått med seg som matros og tredjestyrmann på Fredensborg, var en del av den totale erfaringsbakgrunnen til befolkningen i arendalsdistriktet på denne tida. 

Derfor tror jeg f.eks. ikke at folk i og i nærheten av Arendal visste så lite om slaveriet og slavehandelen, som Gustav Sætra gir inntrykk av i artikkelen om Adam, «Herlofsens negerslave», i Aust-Agder-Arv 1992. (3) 

Befolkningen i arendalsdistriktet hadde gode muligheter til å bli informert om disse tingene, bl.a. i forbindelse med Fredensborg-forliset og under bergingsarbeidet. Mannskapet og passasjerene oppholdt seg i distriktet ei tid etterpå og kunne fortelle om sine opplevelser og erfaringer fra slavefarten. Et par negerslaver som skulle til København, var en del av «lasta» som ble reddet - de ble holdt innesperret i et hus i Narestø, inntil de kunne bringes til bestemmelsesstedet. Under bergingen, som mange representanter for lokalbefolkningen var med på, ble koloniproduktene farvetre, elfenben - brakt opp i dagen. 

Når det i tillegg viser seg at en av mannskapet på Fredensborg var fra Arendal, og kom til å fortsette å bo i distriktet etter forliset, kan vi være temmelig sikre på at befolkningen ble informert om både det ene og det andre. 

Og Christian Runge var selvsagt ikke den eneste sjømannen fra arendalsdistriktet som hadde erfaring fra slavehandelen eller opphold på de dansk-norske koloniene i Kariben. Et ukjent antall sjøfolk fra distriktet har hatt hyre på slaveskip; noen på dansk-norske kompaniskip, men kanskje vel så mange på nederlandske og engelske. I tillegg har mange sjøfolk hatt hyre på det ganske store antallet arendalsskip som gikk i vestindiafart. - Dette er et kapittel i sørlandskystens skipsfartshistorie som forhåpentligvis vil bli grundigere undersøkt i framtida. 

3.

Egentlig var jo denne Runge-saken en avsporing i forhold til det arbeidet jeg holdt på med - leting etter bakgrunnsmateriale for Tromøy bygdebok. Men etterhvert fikk jeg lønn for strevet, også i bygdebok- sammenheng. Det viste seg nemlig at Runge har hatt flere etterkommere på Tromøya; de fleste av dem i det området av øya som ligger nærmest forlisstedet. 

Ja, det er faktisk en mulighet for at Christian Runge selv har bodd i Markvika, like vest for Hastensund (det må i så fall ha vært for en kort periode). Det som er helt sikkert er at hans datter og hennes etterkommere har bodd der. 1 1819 meldte ekteparet Frideriche Marie Christiansdatter og Nils Erichsen flytting fra Flosta til Tromøya. Etterkommerne deres har bodd i Markvika nesten opp til i dag. 

Det er veldig interessant å konstatere at det tilsynelatende ikke er bevart noen familietradisjon eller lokalhistorisk kunnskap om at det hadde befunnet seg en representant for lokalsamfunnet ombord på Fredensborg da forliset skjedde. Siden det har vært så mye fokusering på omstendighetene omkring dette forliset, regner jeg med at dette ville ha kommet fram, hvis kunnskapen ikke var gått i glemmeboka. 

Det er en påminnelse om at man ikke kan trekke særlig bastante slutninger på grunnlag av kildenes taushet eller fåmælthet (dette gjelder både skriftlige kilder og tradisjonsmateriale) i saker som denne, som for oss virker dramatiske, men som ikke nødvendigvis ble oppfattet sånn i samtida. 

På Christian Runges tid var slavehandelen en selvsagt del av den økonomiske virksomheten i Danmark-Norge og de fleste vest-europeiske land. Og dramatiske forlis skjedde stadig vekk. [Takk til arkitekt Eirik Knudsen, Narestø, for supplerende slektsopplysninger og en nærmere bestemmelse av hvor Runge-familien har bodd i Narestø]. 

Fotnoter:

(1): Mens Fredensborg gjorde et opphold ved Arendal – underveis til Afrika – ble en av mannskapet byttet ut pga sykdom.  Ragnal Nielsen, som hadde en bror på Hisøya, ble brakt i land, i hans sted fikk Christian Runge hyre som matros. Se Leif Svalesens beretning om Christian Runges opplevelser ombor i Fredensborg, som følger etter denne artikkelen.  For en enda grundigere gjennomgang afv slavetoktet, se Hartvig Dannevig: Slaveksipet Fredensborg. 1978.

(2): ”Arbeidsløs og pengelens.  Søkte lykken i Amsterdam”. Agderposten 6.6. 1992.

(3): ”Adam vandret..rundt som et levende bevis på den dansk-norske statens slave- og kolonipolitikk. Uten negergutten er det vel tvilsomt om folk flest visste så mye om denne politikken, selv i sjøfartsbyen Arendal”.  Gustav Sætra: ”Adam – Herlofsons negerslave” i Aust-Agder-Arv 1992. Adam var en negerslave fra St. Croix som ble kjøpt av arendalskjøpmannen Hans Herlofson omkring 1782. Adam bodde i Arendal i en lengre periode og ble bl.a. konfirmert der. I 1791 bestemte byfogden at han måtte settes fri.

Kilde: Gunnar Molden: ”Arendal – Afrika – Narestø” i Aust-Agder-Arv 1994