Arendalsmann på slavetokt

Leif Svalesen (1939-2010) er kjent for å ha funnet vraket av slaveskipet Fredensborg sammen med to andre amatørdykkere (1974). Svalesen deltok i de marinarkeologiske utgravingene i regi av Norsk Sjøfartsmuseum og Aust-Agder museum og arkiv. Han forfattet en bok om slaveskipets siste reise i trekantfarten 1767 – 1768. Han var dessuten en viktig drivkraft bak flere museumsutstillinger som presenterer slaveskipets siste reise. For sitt arbeide med å dokumentere og formidle Fredensborg ble Svalesen tildelt Aust-Agder fylkes kulturpris i 1998. I 2001 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull. Han ble tildelt Arendal kommunes kulturpris 2007. I desember 2000 fikk han årets kulturpris fra Center for afrikansk kulturformidling, CAK (kilde: Wikipedia).

Det er Leif Svalesens egen tekst som gjengis i artikkelen nedenfor.  Den er hentet fra tidsskriftet Aust-Agder-Arv, 1994.

Slaveskipet Fredensborg som forliste ved Tromøy 1. desember 1768, hadde en arendalsmann blant besetningen. Christian Runge mønstret på som matros og avanserte til tredjestyrmann og buteljør i løpet av ferden i den beryktede trekantruten. I protokoller - som heldigvis ble berget etter forliset - kan vi følge slavetoktet dag for dag. Runges navn dukker stadig opp ved forskjellige anledninger - bl.a. kom han til å tjene uventede penger på slavesalget.

Slaveskipet Fredensborg lå oppankret 16 dager på Merdøfjorden i juli 1767. Fregatten, som tilhørte det Kongelige Octrojerede Guineiske Compagni i København, var på vei fra hjembyen til Guinea i Vest-Afrika da den søkte havn ved Merdø. Under kommando av kaptein Espen Kiønig hadde de startet på første del av trekantfarten. I Guinea, eller Gullkysten, skulle de losse handelsvarene de hadde med, og ta ombord slaver, elfenben og gull. Etter en ferd fra Afrika til St.Croix i Vestindien, den såkalte mellompassasjen, skulle ferden gå videre til København med ny last, bl.a. av sukker, tobakk og fargetre. Trekantfarten utnyttet strøm og vind, og med last i rommet på hele ferden lå alt til rette for en lukrativ ferd.

Matrosen

Kaptein Kiønig fikk problemer med sykdom blant besetningen kort tid etter avreisen fra København. Matros Ragnal Nielsen var så syk at han ble brakt inn til sin brors hus på Sandvika på Hisøy mens de lå ved Merdø. Kapteinen dro inn til Arendal på jakt etter en passende erstatning, og kom tilbake med fullbefarne matros Christian Runge. Han ble ført inn i mannskapslisten 4. juli 1767 med en månedlig hyre på 5 1/2 riksdaler, det samme som Ragnal Nielsen hadde hatt. Den tyveårige Runge fikk utbetalt tre månedshyrer på forskudd mot kvittering, som kaptein Kiønig låste ned i ekspedisjonskisten.

Tilbake i Arendal satt faren, tollvisitør Frederik Conrad Runge, og moren Mette Marie, sikkert en smule engstelige for sønnens seilas i trekantfarten. Det var på den tid velkjent at slaveskipenes lange opphold ved Gullkysten førte til mange dødsfall blant besetningen ombord.

Den lange ferden fra København til Gullkysten tok 103 døgn. Fredensborg ankret opp på reden utenfor det dansk-norske fortet Christiansborg, og startet straks lossingen av den viktige lasten. Allerede på seilasen til Afrika må Christian Runge ha gjort seg bemerket på et positivt vis ombord. Han er ærlig, ryddig og skrivekyndig og ser ut til å ha kommet godt ut av det med de fleste.

Gullkysten, også kalt Kysten, var livsfarlig for den hvite mann. Den fryktede klimatfeberen, som vesentlig bestod av afrikansk malaria, gul feber, heteslag, dysenteri, innvollsormer, guineaorm osv. gjorde store innhugg. Dette rammet ikke bare tjenestemennene på fortene, men også besetningen på slaveskipene. Det ble sagt at det å ta tjeneste på Kysten var å gi avkall på sin alderdom! 

Paul Erdmann Isert, legen som tjenestegjorde på Kysten på slutten av 1700-tallet, mente at nordmenn var mer utsatt for de fryktede sykdommene. «De får det akkurat som en ferskvannsfisk der bliver sat i salt vann». 

Den gjennomsnittlige levealderen på fortene var under to år. Fortet Christiansborg var hovedbasen, litt lenger øst lå fortet Fredensborg som fregatten var oppkalt etter, og lengst borte lå handelsstasjonen i Keta.

Den tiden de lå oppankret på Gullkysten, i alt 205 døgn, må ha gjort et sterkt inntrykk på den unge Christian. Han blir vitne til en rekke dødsfall blant besetningen. Overstyrmann Lundberg faller overbord og drukner, og så dør fjerdestyrmann Gadt. 

Etter dødsfall ombord var det vanlig at avdødes eiendeler ble auksjonert bort foran stormasta. På auksjonen etter Lundberg og Gadt ser vi at Christian Runge er en ivrig kjøper og det kan være av interesse å se hva han sikrer seg.

Christian Runge kjøper fra Lundbergs bo: 1 blå bomulls underkledning, 1 blå lerrets kofte, 1 blå strikket lang bukse, 1 stk marin kalender, 2 stk østersjøkart, 1 gammel journalbok, 1 ny tegnebok, 1 bunt pennefjærer, 1 linjal, 1 par utsydde mansjetter og 5 par nye sko.

Runge kjøper fra Gadts bo: 8 stk sjøkart og 2 passere.

Christian Runge betaler ikke kontant for varene. I regnskapsboken føres beløpene behørig inn og avregnes mot hyren. Han brukte ca. tre månedslønner på nyervervelsene sine. Hvis vi ser på gjenstandene han kjøpte på auksjonen, så er det tydelig at han hadde planer om å komme seg videre i sin sjømannskarriere.

Tredjestyrmannen

Like før jul døde kaptein Kiønig etter en tids sykdom inne på fortet. Etter at han var begravd på fortets kirkegård, blir Johan Frantzen Ferentz innsatt som kaptein og det etableres et nytt skipsråd. Da skipsrådet skal velge tredjestyrmann, med tredje stemmen i rådet, var sjansen kommet til Christian Runge. Kaptein Ferentz uttaler at Runge med stor flid og påpasselighet hadde ført alle buteljørens regnskaper under styrmann Gadts sykdom og etter hans død. De andre er enige med Ferentz i at de ikke kan få noen bedre mann til buteljør og tredjestyrmann. Runge kalles inn og meddeles beslutningen. Han avlegger ed etter skipsartiklene og underskriver på at han som tredjestyrmann og buteljør skal tjene kompaniet på beste måte.

Som tredjestyrmann flyttet han akterut til offiserene ombord, og fikk egen lugar. Nå nevnes han langt oftere i protokollene og sier sin mening når skipsrådet er samlet. Han er regnskapsfører og ansvarlig for skipets viktige beholdninger av all mat og drikkevarer, kull og ved til kokken og mye annet. Det skal karakter til for å ha ansvaret for brennevinet! En av de første oppgavene han får er å være med på opptelling av avdøde kaptein Kiønigs dødsbo sammen med skipsassistent Hoffmann og kaptein Ferentz.

Etter som månedene går ser han at døden gjør store innhugg blant skipskameratene og på fortet. Selv klarer han seg bra, ikke en eneste sykedag er notert under det 205 dager lange oppholdet ved Gullkysten. Han fører sine bøker påpasselig og ser ut til å klare oppgaven han har påtatt seg. Selv den pirkete skipsassistenten som førte sin egen journal som en dobbeltkontroll for direksjonen ser ut til å like Runge. De to deler en halv rull tobakk som Hoffmann handlet til seg på et portugisisk fartøy.

Da slavelasten var fraktet ombord og vel plassert i rommet fikk Runge det mer travelt. Med 265 slaver i tillegg til besetningen på kostlisten var det store mengder proviant som måtte veies opp og overlates til kokken. Som medlem av skipsrådet hadde han dessuten mange oppgaver. Han er bl.a. med og bestemmer straffeutmålingen ombord når noen har forbrutt seg og skal idømmes sviende slag av tampen.

Under overfarten fra Gullkysten til St. Croix med slaver i lasten får Christian Runge erfare slavefartens brutale virkelighet. Han ser mange døde slaver som blir kastet overbord til haiene og flere skipskamerater som dør. Så blir han selv syk, men kommer seg etter noen få dager.

Etter 78 døgn ankrer Fredensborg opp på reden utenfor Christiansted på St. Croix. Dette var den største av de tre dansk-norske øyene og koloniene i Vestindien. Slavene bringes på land til kompaniets gård og klargjøres for salg. Maten til slavene kokes fremdeles ombord og Runge er ofte med og bringer den på land. 

På St. Croix gjør han seg nye erfaringer. Han er stadig i aktivitet og får fatt i ferskt kjøtt, grønnsaker og andre nødvendigheter til besetningen. Dessuten har unge Christian fått en personlig interesse i at flest mulig av slavene blir solgt til gode priser. Han skal nemlig som tredjestyrmann ha sin andel av salgssummen! Selv om mange av slavene var døde skulle det bli en pen provisjon til fordeling. 

Runge var med på det viktige møtet hos agenten Thalbitzer da slavesalget ble bestemt.

Det guineiske kompaniets smarte system gikk ut på at 5 % av salgssummen skulle tilfalle de fremste blant besetningen. På denne måten var de sikret at alle anstrengelser ble gjort for å holde slavene i live. Slavesalget innbrakte 41092 daler og 4 ort. Av dette skulle 90 daler tilfalle Christian Runge. Det er mulig at han fikk enda noe mer da tre stillinger manglet grunnet dødsfall ombord.

Mens de lå oppankret på St. Croix ble avdøde kaptein Kiønigs handelsvarer auksjonert bort. Christian Runge kjøper 2 stk. silke conttenies, 12 par uldne hollandske strømper og 5 stentallerkener. Senere på dagen auksjoneres avdøde kvartermester Engmanns navigasjonssaker bort og Christian Runge kjøper en dansk marinekalender.

Etter at slavelasten var brakt i land var det en hektisk aktivitet ombord. Fredensborg ble krenget, skrapt og tjæret. Slavebriskene og slaveskansene ble fjernet, slavekabyss demontert, og det ble vasket og spylt. Innlastingen for siste strekk i trekantfarten tok til og rommet ble fylt av tunge sukkerfat, fargetre, tobakk, kanel og bomull. Da de setter seil har de også med seg tre av dekksslavene som er solgt til København.

Etter avreisen sammenkalles skipsrådet for å gjennomgå regningene for mat og forfriskninger mens de var på St. Croix. Ferentz hadde ordnet med både det ene og det andre, og da regningene skulle attesteres nekter Runge og Rosenberg å underskrive. Runge vil bare attestere det som er ført til regnskap i hans protokoll, det øvrige vil han ikke befatte seg med! Her ser vi at Runge, sikkert til kaptein Ferentz ergrelse, inntar et standpunkt som tyder på selvstendighet og nøyaktighet. Han vil ikke underskrive på noe han ikke har full kontroll over.

På seilasen over Atlanteren var de plaget av mye dårlig vær. Slaven Samson dør og blir kastet overbord. Etter 57 døgn søker de havn i Sandefjord. Da Fredensborg igjen setter kursen mot København, rammes de av storm og drives ut gjennom Skagerrak. Enda en gang bestemmer skipsrådet seg for å søke nødhavn på norskekysten, de skyter etter los og får ombord los Svend Jensen fra Sandøya. Under den vanskelige innseilingen i østre Tromøysund går det galt i stormværet og de forliser sent på ettermiddagen l. desember 1768. Alle redder seg i land, og besetningen blir innkvartert i  Narestø. Der var det triste nyheter som møtte Christian Runge. Faren, tollvisitøren, var død bare noen måneder før.

Sjøforklaringen blir holdt i John Nilsens hus i Hastensund, et hus som står der den dag i dag. Christian Runge møter som vitne. Losen fra Sandøya fikk skylden for forliset, men blir senere frikjent for den alvorlige anklagen.

Etter forliset fulgte en hektisk periode med berging av det som berges kunne. Runge er med, og fryser seg gjennom det kaldeste av vinteren sammen med de andre bergerne. De tolv par hollandske ullstrømpene kom nok vel med!

Slavehandleren Reimers, som var med som passasjer, dør og begraves i Arendal, mens båtsmann Rosenberg dør i Narestø og begraves på Flosta kirkegård.

Kaptein Ferentz har stadig med Christian Runge ut til vraket. Det er kulde, snøfall og flere kraftige stormer slik at arbeidet stadig må avbrytes. Runge er også i Alvekilen og besiktiger inndrevet vrakgods fra Fredensborg. 

Da det ikke er stort mer å berge får Runge avskjed den 17. mars 1769 som en av de siste. Han hadde da tjent det guineiske kompani i 621 dager. Han fikk utbetalt fire riksdaler i reisepenger hjem til Arendal, det samme som lettmatros Erick Anker fikk for å reise til Christiania.

Christian Runge reiste ut som matros og forliste som tredjestyrmann. Under slaveskipets reise i trekantfarten samlet han seg erfaringer på mange felter, erfaringer som sikkert skulle komme til nytte senere i livet. Han hadde en god helse og overlevde en reise som kostet 48 menneskeliv blant slaver og besetning. Over en tredjedel av besetningen døde, noe som ikke var unormalt på slaveskipene. 

Framtidsplanene var klare, han kjøpte karter og navigasjonssaker, samtidig som han nok hadde et stykke silke eller to til en jente i Narestø! Han hadde mye å fortelle unge Christian, om slavefart og fremmede eksotiske steder, negerjenter og glupske haier. Det gikk som så ofte før, et forlis kan føre til så mangt. Christian forelsket seg i Gunhild Thomasdatter fra Narestø, og i en av de kalde vinternettene ble kjølen strekt til en ny generasjon Runge!

Kilder:Kapteinens journal for Fredensborg 1767-69. Rigsarkivet, København. 

Skipsassistent Hoffmanns protokoll for Fredensborg 1767-69. Rigsarkivet,København.

Nedenes Sorenskriveri, tingbok nr. 28, fol. 1b. Statsarkivet i Kristiansand.

Paul Erdmann Isert: Reise nach Guinea (1783).