Arendals herre og beskytter

Av forfatter og professor i historie, Knut Dørum I en seddel i fogderegnskapene fra 1700 omtales borgeren og grunneieren Lauritz Pedersen Brinch som «herre til Arendal».[1] Flere ganger møter vi uttrykket «stedets herskaper» i fogderegnskapene på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Grunneierne var byens herskaper eller herrer. I Mandal og Farsund kalte man dem «kongene».

[2] I andre småbyer gikk de under betegnelsene «jorddrotter» og «proprietærer». Lauritz Pedersen Brinch definerte sin rolle slik: «å kunne våke over Arendal og være ladestedet til gavn og bestyrkelse». Det er tydelig at Arendal i løpet av 1680- og 1690-årene hadde fått en mann som betraktet byen som sin. Det å være grunneier sikret ham eller henne og familien makt og rikdom i småbyen. Historikeren Finn-Einar Eliassen har dokumentert at de aller fleste ladestedene som grodde opp i Norge på 1600- og 1700-tallet, var styrt og dominert av én, to eller tre, og sjelden flere grunneiere.[3] Han sammenligner grunneierne i småbyene med middelalderens godseiere, som hadde nærmest uinnskrenket makt over alle innbyggerne i landsbyen eller landsbyene som tilhørte godset. Derfor bruker han begrepet «småbyføydalisme».     

Det var noen få familier som dominerte småbyene. Det var også tilfellet for Arendal. I Arendal kom familien Brinch, med Lauritz Pedersen Brinch som grunnlegger og stamfar, til å bli dominerende som grunneier fra 1681. Gjennom ekteskap ble den rike kjøpmannsfamilien Ellefsen og de fremgangsrike kjøpmennene, far og sønn Anders Sørensen og Søren Andersen, tett knyttet sammen med familien Brinch. Tre familier – Brinch, Ellefsen og far og sønn Anders og Søren – vokste sammen og utgjorde til sammen byens herskaper. Dette var familier som både bygde på etablert og nyervervet rikdom, makt og status. Disse familiene kom til å bryte en trend. De markerte overgangen fra embetskjøpmenn, som både hadde embete og drev næring, til rene kjøpmenn som ikke lenger samtidig var embetsmenn.      Kjernen i herredømmet over en by var å eie bygrunnen, og Lauritz Pedersen Brinch sikret seg nettopp eiendomsrett til mye av bygrunnen. Grunneierne hadde ikke bare store grunnleieinntekter fra innbyggerne. De kunne kreve arbeidsplikt av alle dem som festet grunnen. Grunneierne kunne forvente respekt, lydighet og lojalitet fra de mange grunnsitterne, som man kalte alle som leide grunn. Grunneierne satt gjerne som de mest betydningsfulle kjøpmenn, redere, fabrikanter, arbeidsgivere og kreditorer i småbyen, og de var bysamfunnets beskyttere og velgjørere.     

En søndag i begynnelsen av november 1708 hadde Ola Knutsen Mestøl drukket seg full under aftensangsprekenen i Arendal kirke, noe de fleste fikk med seg. Da han og kona kom hjem til Blødekjær ved Langsæ, begynte han å delje løs på kona med harde slag. Han hadde «grovligen forøvet forargelig og straffverdig mishandling». Ikke nok med det. Da Torbjørg Jensdatter på Torbjørnsbu, som var kona til Ola Gjermundsen, hadde gått forbi gården og hørt hylene, hadde hun gått inn i huset for å stoppe mishandlingen. Der ble hun slått blå og blodig, som det het, og fikk stygge åpne sår. Enda en kvinne hadde kommet til for å hjelpe. Det var nabokona Randi gift med Ola Kristensen i Blødekjær. Vi aner et godt kvinnenettverk, og de gikk sammen til den mektige Lauritz for å få hjelp. Lauritz Pedersen Brinch var ikke vond å be. Han skrev et to siders brev til fogd Hans Arent Bonnix der han beskrev det som hadde skjedd, og hvor han oppfordet fogden på grunnlag av kongelig lov og med sin embetsmyndighet til å straffe Ola. Fogden valgte å sende brevet videre til stiftamtmannen i Kristiansand, og mannen fikk sin straff.[4]     

I 1705 skrev fogden i Nedenes at «enhver der bor i Arendal eller i omegnen vil vise til troskap og lydighet til herr Lauritz, herren som han kalles, og søke hjelp hos ham når det behøves».[5] Fogden fortalte at Lauritz ble kalt både «den store herren», «kongen» og «herr Arendals». Han ble høyt aktet og forgudet, får vi vite. Han var den folk ofte gikk til for å høre «hva han i sin allmektighet kunne gjøre for avhjelpe ondet eller det ulykkelige forhold», som det het. Denne konkrete saken fra 1708 bekrefter fogdens beskrivelse. Lauritz følte et ansvar for å beskytte og hjelpe sine «undersåtter» i Arendal, både høy og lav.  

Noter:  

[1] Riksarkivet, Rentekammeret, Nedenes fogderi, fogderegnskaper 1705. Seddel datert 21. april 1700. [2] Finn-Einar Eliassen, Norsk småbyføydalisme. Grunneiere, huseiere og husleiere i norske småbyer 1650–1800, Oslo 1999: 284–285. [3] Eliassen 1999. [4] Statsarkivet i Kristiansand, stiftamtmannen i Kristiansand, innkomne brev 1699–1710, Nedenes fogderi. Brev fra Peder Lauritzen Brinch, 12. nov. 1705. [5] Riksarkivet, Rentekammeret, Nedenes fogderi, fogderegnskaper 1705. Seddel fra fogd, 12. des. 1705.