Arbeidstjenesten

Vidkun Quisling hilser på AT-general Carl Frølich Hansen. Helt til høyre minister for arbeid og idrett, Axel Stang. Med hatten i hånden Gudbrand Lunde. Oppmarsjert befal fra norsk og tysk Arbeidstjeneste (AT). Foto: Riksarkivet.

Etter at krigshandlingene var over sommeren 1940, organiserte Administrasjonsrådet en frivillig norsk arbeidstjeneste som ekstrahjelp til jord- og skogbruket.  

Tjenesten ble bygd opp halvmilitært med lokale forvaltningsnivå distrikt, fylking, sveit, tropp og lag.  Landets seks arbeidsdistrikter bestod hver av 3-4 fylker.  Agderfylkene og Rogaland hørte til 3. Arbeidsdistrikt.   Til sammen ble det bygd 80-90 leire fordelt på distriktene.

Til hver enkelt leir ble det ved siden av befalet (10-20 personer) innkalt en kontingent på ca. 100-150 ungdommer som utgjorde en sveit.  Hver sveit ble igjen delt inn i 3 tropper og hver tropp i 3 lag av ca. 15 mann.   

De innkalte mannskapene ble ved frammøte tildelt brune og grønne uniformer.   Som erstatning for det tradisjonelle geværet, ble spaden selve hovedsymbolet på A.T. Flere tidligere befal sluttet seg til tjenesten.  Lederen for Arbeidstjenesten var offiseren, general Carl Frølich Hanssen.

Arbeidstjenesten på Agder
Johny Haugen har sett nærmere på organiseringen av Arbeidstjenesten i Agder-fylkene.  Det gjengis fra hans dokumentasjon nedenfor:

Arbeidstjenesten i distrikt 3 ble organisert i 14 leire.  I Aust-Agder lå leieren i Gjerstad, Holt, Øyestad, Hornes og Åmli.  I Vest-Agder lå leirene i Finsland, Øvrebø, Holum, Fjotland og Vigmostad – til sammen 10 leire i Agderfylkene.  Fra 1943 ble tjenestetiden utvidet til 6 måneder. Hannåsleiren på Hornes var den eneste leiren på Agder som ble drevet på helårsbasis.

Ved fremmøte fikk mannskapene utlevert utstyr før de ble innkvartert i brakker.  De tok da fatt på en måneds opplæringsprogram.  De fikk praktisk opplæring i bruk av redskaper, arbeidstrening, disiplin, eksersis og gymnastikk.  

Opplæringen omfattet også teoretisk undervisning i jord- og skogbruk, samfunnsfag og historie av skoleutdannet befal.  I undervisningsdelen som ble kalt «kulturell fostring» kunne en forvente nasjonalsosialistisk propaganda.  Det ser ut til at befalet stort sett lot slik propaganda ligge for å unngå misnøye blant ungdommene.

De gjenstående månedene utgjorde selve «arbeidsperioden».  De fikk da prøve sine teoretiske og praktiske kunnskaper som vei- og brobygging, grøfting og drenering av myrer, oppdyrking, stubbebryting, steinrydding, og vedhogst.  De hjalp også lokale bønder med innhøsting av poteter, korn, frukt og grønnsaker.  Endelig ble AT-mannskapene på Agder satt inn som en sivil beredskapstjeneste ved naturkatastrofer som skogbranner, bedriftsbranner og oversvømmelser.

I juni 1943 fikk 3. Arbeidsdistrikt sitt eget musikk-korps.  Det bestod av 25 mann fra Oslo og 8 fra Agder.  Musikerne ble overført fra den tidligere divisjonsmusikken i hæren og marinen.  Mange nektet å delta ettersom de ikke ville delta ved NS-arrangementer.  General Frølich Hanssen bestemte at korpset skulle holdes atskilt fra NS.  Mannskapene gav da etter.

Ledelsen og grad av NS-innflytelse
Lederen for 3. Arbeidsdistrikt var oberstløytnant Ole Arnt Fosby i Kristiansand.  Han var kommandant på Odderøya under det tyske angrepet på Kristiansand 9. april 1940.  Han gikk senere over til NS.  Han gikk av ved oppnådd aldersgrense.  NS-mannen Aksel B. Frog overtok da.

Andelen med NS-bakgrunn var størst i de høyeste sjikt av organisasjonen. Av stabsoffiserene var 90 % NS-medlemmer, blant troppsførerne var 80 % NS-medlemmer.  Litt i overkant av 59 % av lagførerne var NS-medlemmer.

Mange av lederne i Arbeidstjenesten var tidligere offiserer.  Etter innføringen av den gamle norske hilsenen (med utstrakt hånd), forsvant flere offiserer og befal ut av organisasjonen.  Offiserer og befal ble sendt på fire måneders opplæring på riksskolen på Gausdal Høyfjellshotell.  Lagførere fikk tilbud om to måneders opplæring på Hurdals Verk og Mysen Folkehøyskole.  Noen ble også sendt på opplæring i Tyskland.  Noen av befalet lot seg verve som frontkjempere.  Av Agders 150 frontkjempere var det 10 som hadde erfaring fra Arbeidstjenesten.

Rettsoppgjøret
Etter krigen ble ikke deltakelse i Arbeidstjenesten regnet som grunnlag for straffeforfølgelse.  Når mange allikevel ble dømt, skyltes det NS-medlemskapet.  I tillegg ble noen offiserer og befal kastet ut av forsvaret etter krigen selv om de ikke var NS-medlemmer.

De tvangsinnkalte representerte bredden av ungdommer og hadde ingenting med NS å gjøre.  De fikk lov til å hilse med hånden til luen på tradisjonelt vis, men befalet svarte med den utstrakte hånd.   I henhold til lovverket i Arbeidstjenesten skulle tjenesten være partipolitisk nøytral.  Det var forbudt å sette opp verveplakater til Den norske legion.  Befalet måtte derimot innrapportere alt som ble ansett for å være «straffbar handling av politisk art». Slik sett var ikke AT-tjenesten partipolitisk nøytral.  NS-myndigheten oppfattet tjenesten som en suksess og utnyttet den i propagandaen.

I den første tiden ble Arbeidstjenesten ansett for å være samfunnsnyttig – også fra Hjemmefronten.  Den var bl.a. nyttig i arbeidet med å opprettholde mat- og brenseltilgangen. 

Kilder:
«Arbeidstjenesten (A.T.) i Agderfylkene 1940-45.  En idealistisk samfunnstjeneste eller opplæring til tysk krigstjeneste?” i Agder Historielag, årsskrift nr. 83, 2007, Johny Haugen.

Norsk biografisk leksikon