Anton Christian Houen og Margarete Stiftelsen

Anton Christian Houen (1823-1894) er mest kjent som stifteren av den mest høythengende arkitekturprisen her i landet. I Arendal knyttes han imidlertid først og fremst til Margarete Stiftelsen. Kjell Olav Masdalen skriver at vi ikke vet så mye om Houens sosiale engasjement. I innledningen til artikkelen gjør Masdalen noen refleksjoner rundt det relativt begrensete materialet som forefinnes. Han vil neppe betegne Hoen som en ”sosial foregangsmann”, i alle fall ikke dersom man i dette legger betydningen reformator. I følge Masdalen sto Houens idealer mer i pakt med det gamle samfunnets klassiske og estetiske dannelsesidealer.

Av Kjell-Olav Masdalen

Den økonomiske og sosiale situasjonen i Arendal omkring 1890

Annen halvdel av forrige århundre var en økonomisk blomstringstid for vår landsdel, og den rikeste av alle byer var Arendal. 1 1870 var formuen pr. innbygger i Arendal tre ganger større enn i noen annen norsk by. Denne velstanden var som kjent først og fremst grunnet på inntektene av den internasjonale befraktningsvirksomheten som byens redere og kjøpmenn drev. Arendal var landets største sjøfartsby, og ca. 1/3 av byens mannlige befolkning var sysselsatt innen skipsfart.

I tillegg kom sysselsetting innen en rekke håndverksnæringer og handel som var bundet sterkt opp til skipsfarten. Veksten i skipstonnasjen fortsatte fram til midten av 1880-årene, da skipsflåten besto av 412 fartøyer med en tonnasje på 184 000 tonn. Imidlertid hadde det nå en tid vist seg flere krisetegn innenfor skipsfartnæringen med et generelt prisfall i fraktratene fra slutten av 1870-årene, og en påfølgende manglende modernisering av skipsflåten. Dette svekket konkurranseevnen og førte til stigende gjeldsforpliktelser.

Det store krakket kom som kjent i 1886, da Arendal Privatbank gikk konkurs og måtte innstille sine utbetalinger. Den dro med seg andre banker og en rekke av byens større næringsdrivende. Den umiddelbare konsekvensen for byen og omegnens arbeidstagere, ikke minst blant sjøfolk, var sterkt stigende arbeidsledighet. Det førte igjen til økt utvandring fra byen og distriktet rundt. I de foregående år hadde det utvandret ca. 150 personer pr. år fra Arendal, men i 1887 steg utvandringen til over 600 personer.

En annen konsekvens av krakket var sterk stigning i antall personer som mottok fattigunderstøttelse. I årene før krakket lå antall hovedpersoner som mottok fattigunderstøttelse i Arendal og Barbu på til sammen ca. 400 personer. Dette antallet steg jevnt mot slutten av 1880-årene og i begynnelsen av 1890-årene, og var i 1895 kommet opp i ca. 680 personer, dvs. en økning i fattigunderstøttede hovedpersoner på ca. 70%.

Det viktigste spørsmålet i denne sammenheng blir da hvilket apparat og hvilke midler Arendal hadde til å møte de store nye utfordringer som kom som en følge av den økende arbeidsledigheten etter krakket i 1886, og som følge av den generelle nedgangen i konjunkturene i tiden etter? Svaret er forholdsvis enkelt. Først og fremst det apparatet som fattiglovgivningen påla dem å ha, og de midler som byen var forpliktet til å bevilge over fattigbudsjettet. I tillegg kom en ikke ubetydelig privat veldedighet, ofte i filantropisk ånd, og som manifesterte seg i en rekke legater til støtte for forskjellige kategorier nødstedte i byen.

Det ser imidlertid ikke ut til at den vanskelige situasjonen fikk vesentlige konsekvenser for bevilgningene over kommunens fattigbudsjett. Riktignok økte utgiftene til fattigvesenet etter 1886, fra vel 30 000 kroner pr, år, til knappe 40 000 i 1895. Byens vanskelige økonomiske situasjon etter krakket tilsa da heller ikke at en vesentlig økning av fattigbudsjettet kunne finne sted. Sikkerhetsventilen måtte slå ut på andre måter, nemlig gjennom økt utvandring og stagnasjon i byens og omlandets befolkningsvekst.

Imidlertid hadde byen legater av betydelige størrelser som for en stor del var øremerket personer som av forskjellige grunner hadde behov for hjelp. Til sammen utgjorde disse legatene i 1905 en kapital på vel 1,5 millioner kroner.

Karakteristisk for de aller fleste av disse legatene var at de som mottok støtte skulle være «verdige trengende». Altså var disse legatene stort sett tuftet på det samme idégrunnlag som den offentlige omsorgen, nemlig at hjelpen skulle gå til nødtstedte personer som etter datidens definisjoner uforskyldt var kommet i vanskeligheter. De friske og arbeidsføre fattige var selvforskyldte dersom de ikke kunne livberge seg, de var uverdige og fortjente ingen hjelp.

Det eneste legatet av dem jeg har gått gjennom, som ikke setter direkte betingelsen «verdig trengende», er Legatet for Møllers Asyl. Det er da også det som virker mest moderne i sin form og var praktisk innstilt på å hjelpe i hverdagen; det skulle ta seg av tilsynet med og oppdragelse og undervisning av barn mens foreldrene var på arbeid.

Anton Christian Houen

Det desidert største av legatene til forskjellige formål for Arendals innbyggere ble stiftet av Anton Christian Houen. Legatets grunnkapital var på 200 000 kroner, et rett stort beløp i 1891. Til sammenligning kan det nevnes at Trefoldighetskirken i Arendal, byens største og prektigste bygg, som sto ferdig få år i forveien, ble reist for et beløp på snaue 300 000 kroner.

For å bringe beløpene ned på jorden kan det nevnes at årslønnen for en tjenestekar i 1890 var ca. 240 kroner, og for en vanlig arbeider omlag det dobbelte. Det er vanskelig å omgjøre Houens legatkapital på 200 000 kroner i vår tids pengeverdi, men jeg skulle anta at det ville ha vært i en størrelsesorden av 20-30 millioner kroner.

Det er vel her på sin plass å se på litt av Anton Christian Houens bakgrunn for å forstå hans beveggrunner for å skjenke en så stor gave til byen. Han var født i Arendal i 1823. Hans far, Ole Houen, var født i Porsgrunn og kom til Arendal som lærer ved byens borgerskole, men etablerte seg senere som kjøpmann. Familien eide et stort hus i Kirkegaten, men dette brant ned ved bybrannen i 1840, og familien mistet alt den eide. Fremstående borgere i byen satte seg i spissen for en innsamling til familien, og i byens avis, Vestlandske Tidende, takket familien for hjelpen med blant annet denne formuleringen:

«Aldrig skal Mindet om den Velvillie og Godhet, hvormed man saa almindelig er kommet os i møde i disse Sorgens tunge Dage, vorde udslettet af vor Erindring».

Det er vel ikke utenkelig annet enn at Anton Christian Houen hadde denne hjelpen i tankene da han senere skjenket byen sine gaver.

Som vanlig var på denne tida for barn av fremstående borgere, ble Anton Christian tidlig sendt utenlands for å få sin utdannelse. Først i Dunkerque, senere i Newcastle. Her etablerte han seg som forretningsmann og drev med en omfattende eksport og import fra forskjellige europeiske land, særlig Frankrike, Spania og Italia, og han bygde etter hvert opp en anselig formue. Det tillot ham å dyrke sin interesse for kunst og kultur, ikke minst arkitektur.

1 1873 trakk han seg av helsemessige grunner tilbake fra forretningsvirksomheten og slo seg ned i Firenze, der han bygde seg en luksuriøs villa. Det er lett å forstå at han her fant næring for sitt klassiske dannelsesideal og kunne videreutvikle sin interesse for klassisk kunst og kultur.

Houen besøkte Arendal fra tid til annen, men hadde ellers ingen større tilknytning til byen enn at han var født og oppvokst her. Under besøket i 1887 kunne han få førstehånds informasjon om de økonomiske vanskelighetene byen var råket opp i, og hvilke sosiale konsekvenser det hadde fått for mange av byens innbyggere. Man kan vel anta at det var etter dette besøket han bestemte seg for å opprette et legat til beste for byens fattige.

Hans beveggrunner for å opprette det store legatet for byen har han for så vidt selv gitt uttrykk for i en av sine dagbøker, der han skriver:

«Hvilken sublim tanke, å leve for å gjøre godt for andre etter sin evne. Et av de edleste studier nest etter å lære seg selv å kjenne, er å lære å kjenne sine medmennesker. For meg ville ikke noe være bedre enn å leve min ungdom i utlandet, og så vende tilbake til mitt fedreland og leve respektert der, som borger av en fri nasjon og der gjøre nytte av det jeg har sett og lært ute. Jeg ville særlig foresette meg tre ting: Studere Cicero for veltalenhet, tysk for åndens klarhet og spansk for sprogets makt».

Spørsmålet blir da om vi ikke her er ved den virkelige beveggrunnen for Houens store gave til Arendal; altså ikke ønsket om å reformere byens fattigomsorg, eller stå som foregangsmann innen sosialomsorgen, men rett og slett å gjøre godt for andre etter beste evne. Det ville for ham også si å bibringe andre de klassiske dannelsesidealer som han hadde studert og tillært seg gjennom et langt liv i en rekke europeiske land.

Vi skal se hva statuttene for Margarete Stiftelsen, som han selv utarbeidet, kan fortelle videre om hans idealer og målsettinger.

Statuttene for Margarete Stiftelsen

Houens forslag til statutter for Margarete Stiftelsen ble gjennomgått av en formannskapskomité i august 1891. Komitéen konkluderte med at de av «Hr. Houen fremlagte Statuter indeholder heldige, hensiktsmessige og fuldstendige Bestemmelser» og anbefalte disse overfor formannskapet. Statuttene ble endelig godkjent av formannskapet i september samme år.

Statuttene inneholder bestemmelser om legatets størrelse og bruk, om omsorgsanstaltens plassering, hvem som skulle få plass der og om drift og bestyrelse. En rekke av Houens forutsetninger for legatet er lagt inn i § 1, og jeg skal derfor sitere første avsnittet der i sin helhet: 

«Anton Christian Houen skjænker et Beløb af To Hundrede Tusinde Kroner til at grunde en Stiftelse paa et fuldkommen sundt, smukt og landelig Sted i Arendals nærmeste Omegn, som skal komme hans Fødebys Fattige tilgode, som et Hjem for hæderlige gamle Mænd og Kvinder af mindst sexti Aaars Alder (uden Hensyn til deres Troesbekjendelse), som ikke Iænger kan erhverve sit tilstrækkelige Udkomme, og ikke har nær paarørende Familie til at tage sig af dem». 

Dersom vi først ser på kriteriene for å få plass på omsorgsanstalten, vil man raskt oppdage at disse faller godt sammen med det som fortsatt var fremherskende bestemmelser innenfor norsk sosiallovgivning, og som var de gjengse forestillinger om hvordan fattigforsorgen burde fungere på slutten av 1800-tallet. For det første er det «hans Fødebys Fattige» som stiftelsen skal komme til gode. Dette faller sammen med et overordnet prinsipp innenfor fattigomsorgen, nemlig hjemstavnsretten. Den bestemte at omsorgsansvaret lå til den kommunen der vedkommende hadde sin hjemstavn. Det var blant annet derfor at bestemmelsene om løsgjengeri var så strenge. Man ville ikke påta seg ansvar for fattige som ikke tilhørte kommunen.

Et annet viktig prinsipp innenfor fattigomsorgen viser seg i formuleringen «hæderlige gamle Mænd og Kvinder af mindst sexti Aars Alder, som ikke Iænger kan erhverve sit tilstrækkelige Udkomme». Alder har alltid vært et kriterium for rett til omsorg, men i denne formuleringen kommer også verdighetskriteriet klart fram, det skulle være «hæderlige gamle Mænd og Kvinder».

Det tredje viktige prinsippet som formuleres er at de som kunne få plass på anstalten ikke skulle ha «nær paarørende Familie til at tage sig af dem». Fortsatt var slektens ansvar, eller i alle fall den nærmeste familiens ansvar for sine fattige, et hevdvunnet prinsipp i fattigomsorgen.

I det hele tatt fremgår det av disse formuleringene at de som mottok hjelp skulle være verdige til det. Disse omsorgskriteriene er også klart formulert i § 3, som gir bestemmelser om at noen værelser på Margarete Stiftelsen kan forbeholdes for «ældre, hæderlige Damer, som uden egen Feil, er bleven blottede for tilstrekkelige Midler til at kunde leve paa egen Haand, og ingen Familie har, som kan tage sig af dem». Riktignok skal disse betale en liten godtgjørelse for oppholdet på stiftelsen, men «aldeles fattige Damer», og «især meget gamle», kan også tas inn uten godtgjørelse.

I § 5 understrekes prinsippene ytterligere, nemlig slik:«Valget af Beboerne sker blandt de mest værdige af de Anmeldte, saaledes at - naar andre Omstendigheder er lige - de ældste har Fortrinet over de yngre, og Arendals gamle Beboere over de nyere tilflyttede».

Selvfølgelig var ikke disse avgrensningene for hvem som kunne få plass på anstalten fundamentert bare på moralske kriterier for hvem som var verdige til å motta hjelp. Det var også et økonomisk spørsmål, all den tid ressursene var knappe og behovet stort. Heller ikke i dag er det et ukjent fenomen at moralske kriterier blir brukt for å styre pengeforbruket.

En annet viktig målsetting for Anton Christian Houen var å finne frem til de riktige fysiske rammene rundt stiftelsen og hvordan disse skulle utformes, altså utformingen på det miljøet som beboerne på anstalten skulle leve i. Houens målsettinger eller idealer kommer frem i flere av statuttenes paragrafer. I § 1 heter det at stiftelsen skal plasseres «paa et fuldkommen sundt, smukt og landelig sted i Aren-dals nærmeste Omegn». I § 2 brukes formuleringen «frisk luft og nærende Føde» og i § 9 er det snakk om hage- og parkanlegget som kan «blive baade til Fornøielse for Indboerne og en Prydelse for Arendal».

Både i fortid, dengang og nå har landlige og harmoniske omgivelser vært ansett som gunstig for folks helse og psykiske tilstand. Dette går helt tilbake til de hengende hager i Babylon og antikkens landsteder og parkanlegg. Houen var naturlig nok godt kjent med både keiser Tiberius parkanlegg på Capri og keiser Hadrians praktfulle villa og parkanlegg ved Tivoli nord for Roma. Idealene går også tilbake til den franske filosofen Jean Jacques Rousseaus natursvermeri og motto; tilbake til naturen, som et viktig pedagogisk element i menneskenes oppdragelse.

I det hele tatt er det her Houens klassiske dannelses- og skjønnhetsidealer slår igjennom, og den opprinnelige parken ved Margarete Stiftelsen er vel også det nærmeste vi kommer når det gjelder oppfyllingen av Houens forutsetninger for gaven.Denne forkjærligheten for naturgitte omgivelser og frisk landlig luft som sjelebot for sinn og legeme slo også igjennom i sykehusvesenet og ikke minst i den psykiatriske behandlingen av sinnslidende. Sykehusene ble fra nå av og langt ut på 1900-tallet lagt i landlige og idylliske omgivelser, og parkanlegg ble opparbeidet rundt disse. Eksempler er Eg sykehus ved Kristiansand, Landeskogen tuberkulose-sanatorium i Setesdal og forsåvidt også Arendals sykehus, som sto ferdig i 1920 i nærheten av Langsævannet og parken der, og med eget parkanlegg opp mot hovedinngangen.

Houen hadde detaljerte forestillinger om hvordan parkanlegget skulle utformes. I et memorandum «angaaende Arendals Hjem for Fattige» skriver han at hjemmet skulle bygges på et sted som måtte være « landligt smukt, fuldkommen sundt og frit beliggende, snarere lidt høit, men beskyttet mot kolde Vinde, være naturlig vel dræneret, med passende god Jord og rigelig forsynet med godt Drikkevand, saavel Vand til Husbrug og til, i Tørveir, at vande Haven og Anlæggene - som vel burde indeholde ikke mindre end 7 000 kvadratmeter». Videre ville det være fint om det fulgte med litt skog på eiendommen, særlig mot nord, som kunne beskytte mot nordavinden, og som dessuten kunne brukes til hogst av ved. Dessuten måtte man søke å sikre eiendommen på andre kanter, slik at ikke fremtidig bebyggelse kom til å forstyrre den landlige idyllen. «Anlæggene bør være Parkmæssig», slår han fast.

Houen hadde også forestillinger om at beboerne selv skulle bidra til stedets trivsel og økonomi. Ifølge § 9 skulle hagen og parkanlegget stå under oppsyn av en «duelig og samvittighedsfuld Gartner». Men han skulle kunne få hjelp av beboerne til å holde anlegget i stand.

I egne husregler, som han også utarbeidet, heter det at beboerne skal være forpliktet til selv å holde sine værelser i orden og ellers være behjelpelig med husarbeid. Det var også meningen at det skulle anskaffes en robåt eller ei sjekte til stiftelsen, ikke bare til fornøyelse, men slik at de mannlige beboerne kunne dra ut og fiske og på den måten bidra til husholdet. Dessuten skulle hjemmet holde seg med frukttrær, og som allerede nevnt, helst også et lite skogområde der det kunne hugges ved.

Houen engasjerte seg sterkt i planleggingen av selve hovedbygget på Margarete Stiftelsen, og han utarbeidet detaljerte tegninger over selve anstalten.I en beskrivelse til disse planene sier han at:«det Indre skulde have de Indretninger som gjør et Hus behagligt og komfortabelt i alle dets Dele. Værelsene er derfor mente at være alle omtrentlige gode, gentile for een, bekvemmelige for to, og noksaa antagelige for tre i et Værelse».

Videre beskriver han sanitæranlegget, skorsteiner og ildsteder, kjellere og vedbod. Man kan vel også merke seg at Houen mente at bygningen kun skulle ha én inngang, slik at bestyreren kunne ha bedre kontroll med alle som gikk inn og ut.

Ro og orden var idealer som han ønsket å fremme gjennom utforming og konstruksjon. Han ga regler for inspeksjoner, hvor høy temperaturen skulle være på værelsene og i oppholdsrommene. Han la vekt på at beboerne skulle møte punktlig til måltidene, være ordentlig kledt - og rene, og innta sine faste plasser. Tobakksrøyking var forbudt unntatt i et bestemt lite værelse, og der skulle det bare røykes tre ganger om dagen. Når været ikke tillot at man røykte i hagen, kunne det skje i et lite lysthus.

På mange måter forsøkte Houen å foreskrive et idealsamfunn i idylliske omgivelser, der beboerne holdt seg etter regler til beste for alle, og der de selv etter evne ytte sitt bidrag til dette idealsamfunnet. Houens idealsamfunn forutsatte selvsagt at det bare var de verdige trengende som slapp inn i paradiset. I det øyeblikket man hadde åpnet for de uverdige, ville slangen ha banet seg veg inn i paradiset og ødelagt det.

Ble Houens forutsetninger for stiftelsen oppfylt?

Det kan være av interesse å spørre om Houens forutsetninger for stiftelsen ble oppfylt av Arendal kommune? Houens tanke var at de 200 000 kronene skulle rekke til selve aldershjemmet og parken, og til drift av samme. Byggingen av anstalten måtte da ikke bli dyrere enn at avkastningen av den gjenværende kapitalen kunne rekke til de årlige driftskostnadene.

Houens forutsetning var at aldershjemmet skulle stå ferdig innen utgangen av århundret. Men han var nok selv klar over at den situasjon kunne oppstå, at beløpet ikke var tilstrekkelig til både anlegget og til den videre driftskapital. Han hadde derfor selv i statuttene bestemt at om så var tilfelle, skulle beløpet stå urørt inntil renter og renters renter gjorde det tilstrekkelig stort. At det likevel skulle gå så mange år før selve aldershjemmet ble reist var nok ikke i hans tanker. Først i 1955 sto Margarete Stiftelsen ferdig med en grunnflate på 553 m2 og reist i tre etasjer.I alt hadde det plass til 49 beboere.

Det var flere årsaker til at byggingen trakk ut i tid. Den viktigste synes å være at stiftelsens styre ikke anså kapitalen stor nok til både å reise bygget og til drift av anlegget. Problemet var imidlertid at denne situasjonen bare forverret seg etter som årene gikk. 1 1891, da legatet ble innstiftet, ville byggeomkostningene ha utgjort ca. 28 % av kapitalen, i 1931 var prosenten kommet opp i ca. 38, i 1946 50 %. Da bygget endelig sto ferdig i 1955 var hele kapitalen, som da var steget til vel 1,3 millioner kroner, gått med. I tillegg måtte kommunen bekoste innbo og løsøre med 170 000 kroner, og selvsagt de årlige driftsomkostninger.

Man kunne selvsagt så mange år etter at legatet var opprettet ikke kreve at Houens detaljerte statutter og regler ble oppfylt. Idealene for sosial omsorg hadde endret seg vesentlig i løpet av de 60 årene som var gått, og såvel bygging og drift måtte skje etter vår tids krav. På ett område kan man likevel si at Houens idealer raskt ble realisert, iallefall for en tid. Parkanlegget, som han la så stor vekt på, ble opparbeidet i årene like etter århundreskiftet. Parken ble en attraksjon for byens innbyggere og mye besøkt. Her ble det arrangert konserter og andre tilstelninger. Houens forutsetning var nettopp at anlegget skulle være «en Prydelse for Arendal». Denne parken ble imidlertid sterkt beskåret da aldershjemmet ble reist og mistet mye av sitt offentlige preg. Dette førte til at byens innbyggere i stor grad sluttet å bruke den. Senere er parken beskåret ytterligere ved utbygging av Margarete Stiftelsen.

Oppsummering

Anton Christian Houen var ingen sosial foregangsmann i betydningen sosial reformator. Derimot kan vi kalle ham en filantrop, dvs. en person som av uegennyttig menneskekjærlighet søkte å bedre sine medmenneskers kår. Han var et menneske med sterke ønsker om å bibringe til andre sine idealer for et godt og harmonisk liv. For ham var det klassiske dannelsesidealet redskapet som kunne føre menneskeheten videre framover. Og hva annet skulle man vente av et menneske som hele sitt liv hadde dyrket antikk og klassisk kunst og kultur som sin hovedinteresse. 

Selv om Houen hele sitt voksne liv hadde levd i utlendighet, følte han tydeligvis sterke bånd til Arendal og borgerskapet der. Hans donasjon til byen er på mange måter et uttrykk for byens siste oppblomstring før nedgangstidene for alvor satte inn. Margarete Stiftelsen kan stilles inn i rekken av flere krafttak som ble gjort for byen før gullalderen ebbet ut. Parallellene er Arendal Gymnas og Trefoldighetskirken. Forskjellen er imidlertid at mens disse byggverkene fortsatt preger byen ut fra sine egne forutsetninger, har Margarete Stiftelsen måttet tilpasse seg tidens forandringer og nye krav.

Artikkelen er hentet fra Arendal Historielags årsskrift nr. 2. 1996