Andreas Samuelsens innsats

Ved Arendal Smelteverk hadde man siden 1913 produsert silisiumkarbid. I 1938 undersøkte man for første gang om det forekom lungesykdommen silikose blant arbeiderne. Da ble 32 kiselstøveksponerte arbeidere røntgenundersøkt ved sykehuset i Arendal. Sykdommen ble ikke påvist. Allmennpraktiker Andreas Samuelsen var uenig og mente at ansatte hadde utviklet sykdommen.

I 1940 fant Samuelsen ett tilfelle, senere et par til. Han foreslo da at de ansatte skulle undersøkes på nytt. Røntgenbildene ble nå vurdert av professor Torleif Dale ved Rikshospitalets røntgenavdeling. Han fant 42 mulige tilfeller, hvorav sju hadde utviklet langtkommen silikose. 

Produksjonen ved Arendal Smelteverk

A/S Arendal Smelteverk på Eydehavn ble etablert i 1912. Bedriften ble bygd for fremstilling av korund (et aluminiumsoksid) og silisiumkarbid, som vesentlig ble brukt som slipestoffer. Produksjonen kom i gang i 1913.

Det lokale tilsynet ved fabrikken gav i 1928 pålegg om bedring av støvforholdene.  Andreas Samuelsen (1907 – 73) har fortalt at forholdene før 1925 var forferdelige. Spesielt ille var det der kvartsen ble malt. Forholden ble etter hvert bedre, særlig etter at det i 1930 ble installert et støvsugingsanlegg. 

I 1936 er det i inspeksjonsboken bemerket klager over gass og røyk i en tunnel over et ovnshus. Der transporterte man råmateriale med trillebår. I juni 1938 gav fabrikkinspektøren i 4. distrikt pålegg om bedre støvavsuging ved mølle, ovnshus og sikte- og pakkerom, der man fylte det raffinerte produktet i sekker. I september samme år anskaffet bedriften en støvtett, innebygd siktemaskin.

Silikose likevel

Andreas Samuelsen ble fra 1938 medlem av det stedlige arbeidstilsynet, senere formann. 

Historikeren Harald Berntsen har i bygdeboken for Stokken referert til arbeidstilsynets protokoller. Det fremgår der at det i 1939 ble ført forhandlinger med bedriftsledelsen om mulighet for silikose ved smelteverket. 

Samuelsen mente at det måtte være arbeidere som hadde pådratt seg lungesykdommen. Ledelsen mente det var utidig å tale om dette og henviste til undersøkelsen året før. Direktøren fremholdt at man hadde fryktet silikose blant arbeiderne, men at man følte seg sikker og lykkelig etter at legeundersøkelser hadde vist at det ikke fantes. Direktøren ville helst forby Samuelsen å nevne ordet silikose, da det var helt ubegrunnet å kaste mistanke i den retning på smelteverket.

I 1940 fikk Samuelsen en pasient som han mente hadde silikose, og 26.11. 1940 ble tilfellet meldt med hjemmel i Lov om ulykkesforsikring. Denne arbeideren hadde i årene 1922 – 27 arbeidet i møllen hvor man knuste kvarts. Da det ble funnet enda et par tilfeller, mente Samuelsen at bedriften måtte foreta ny undersøkelse med henblikk på silikose og at røntgenbildene burde vurderes av Dale. 

I mai 1941 søkte Smelteverket om bistand fra ”chefsinspektoratet”: I oktober ble 91 arbeidere undersøkt ved sykehuset i Arendal av overlege Ziesler ved røntgenavdelingen og overlege Johan Kloster (1901 – 77) ved medisinsk avdeling. De skal ha påvist 16 tilfeller av silikose 

Under et møte i Arendal i november 1941 med dr. Arne Bruusgaard (1906 – 92) fra Arbeidstilsynet,  mente Samuelsen at det var flere tilfeller enn de 16 som var funnet, og at det også i bildene fra 1938 var flere med tegn på silikose. Alt materiale ble da sendt professor Dale. 

Det er i forskjellige kilder litt ulike opplysninger om hvor mange tilfeller av silikose han fant, opptil 50 er angitt. I brev til Arbeidstilsynet skrev Dale at bildene jevnt over var overeksponert og at lette stadier da var vanskelig å påvise. 

Dale fant 42 tilfeller med tegn på silikose i 1941-materialet. De fleste var av grad I og I–II, men ett var av grad II–III og seks av grad III. I fire tilfeller mistenkte han silikotuberkulose. I 1938-materialet fant han 18 suspekte tilfeller, de fleste av lett grad, men fire hadde grad II–III og grad III. Av disse var det tre tilfeller av mistenkt silikotuberkulose. En av dem som opprinnelig var beskrevet negativ, hadde silikose grad II. 

I 1930-årene ble diagnosen silikose stilt på bakgrunn av røntgenfunn, yrkesbakgrunn og utelukking av andre sykdommer, i praksis tuberkulose. Med en meget klar yrkesbakgrunn er det vanskelig å forstå at ikke noen av forandringene som ble påvist i 1938, ble tolket som mulig silikose. Dale skrev at Arendals-bildene var det mest ondartede materialet han hadde sett. Han ønsket bildematerialet i retur for å gjennomgå det med assistentene, «da det er svært lærerikt».

Oppfølgingen

Påvisning av silikose kom som et sjokk på bedriftsledelsen. Forebyggende tiltak ble nå satt i verk, i nært samarbeid med Arbeidstilsynet. Støvforholdene ble bedret og det ble igangsatt måling av støvets art og mengde i forskjellige avdelinger. Masker ble anskaffet. Klinisk og røntgenologisk undersøkelse ved ansettelse og senere regelmessige kontroller skulle gjennomføres. 

For den enkelte syke ble det gitt råd som omplassering til støvfritt arbeid og eventuell pensjonering. Skadeboten fra Rikstrygdeverket var liten, men bedriften gav pensjonstilskudd. Syke som ønsket å fortsette i arbeid, skulle ikke hindres. Ingen skulle tvinges bort. De som ønsket å slutte, kunne gjøre det.

Oppdagelsen av silikose og forskjellig tolking av røntgenbildene skapte engstelse, uro og mistillit blant arbeiderne. Da Karl Flatner (1903 – 81) våren 1942 ble ansatt som lungespesialist ved Furukollen Sanatorium og diagnosestasjonen i Arendal, ble han konsultert av flere fra smelteverket. Han fant at sykdommen hos noen var mer fremskreden enn det som var funnet tidligere. Dette meddelte han pasientene direkte, noe som bare økte engstelsen. 

Flatner fikk henstilling om ikke å meddele sin oppfatning til pasientene før bildene også var gransket av Dale. Det gikk han ikke med på, men han sendte bildene til Andreas Samuelsen slik at han eventuelt kunne sende dem til kontrollundersøkelse.

Bedriften ble i 1942 satt under tysk forvaltning. Av hensyn til leveringen til Tyskland bestemte Wehrwirtschaftsoffizier at ingen arbeider fikk forlate sin tjeneste i smelteverket. som led av silikose. 

Fra 20.11. 1943 ble imidlertid oppsigelser et mindre problem. Da satte en sabotasjegruppe smelteverket ut av drift for resten av krigen.

De første årene etter krigen

På et medlemsmøte i Eydehavn Arbeiderforening 16.11. 1945, der dr. Samuelsen var til stede, «kom man blant annet inn på silikosen og dens avgjørelse og utvikling», «at arbeiderne måtte få full uttalelse av legene» og at foreningen «burde være med i legespørsmål». «Dr. Samuelsen sa seg villig til å hjelpe styret angående legespørsmål. Medlemmene var meget tilfreds med dr. Samuelsen og formannen takket ham for hans greie svar og opplysninger,» ifølge møteprotokollen.

På spørsmål fra Agderposten om hvordan arbeiderne reagerte da det ble kjent at det var silikose, svarte Samuelsen: «De konsulterte meg stadig. De spurte og grov om alt mulig angående sykdommen, og mange som var helt friske led av det man kan kalle silikosofobi. (…) Det har ofte tatt lang tid å forklare og berolige. (…) Om legens forhold må jeg nevne at Smelteverket har ansatt bedriftslege, dr. Lid. Man kan gå ut fra at han vil sette sin ære i å få tilveiebragt de forbedringer som ennå trengs» 

Lid, som også var fylkeslege 1948 – 73, orienterte om silikosen i smelteverkets årsmelding for 1950 – 51. Han refererte spesielt til ett tilfelle, der Rikstrygdeverket hadde fraveket Arbeidstilsynets oppfatning og erklært at det ikke forelå silikose. Fordi usikre og skiftende røntgendiagnoser skapte forbauselse og engstelse blant arbeiderne fant han å måtte forklare hvor vanskelig røntgendiagnosen kunne være ved en begynnende silikose, og at andre undersøkelser var uten verdi i tidlig stadium. Erfaringer fra tiden som bedriftslege publiserte han i Tidsskriftet. Det siste tilfellet av silikose ble registrert i 1961.

En lærerik historie?

Historien om silikose som bedriftssykdom i vårt land og oppdagelsen av sykdommen ved Arendal Smelteverk har mange likhetstrekk med blyforgiftning og forgiftningstilfellene ved Marinens hovedverft i Horten. I etterkant av Horten-saken sa Harald Engelsen (1883 – 1954) at vår unge og voksende industri burde nyttiggjøre seg erfaringene fra utlandet siden vi ikke visste hvordan vi skulle forholde oss når det gjaldt yrkeshygiene . Allerede i 1892 fikk vi fabrikktilsynsloven, som sa at luften så vidt mulig skulle holdes fri for skadelig støv, om nødvendig med mekaniske innretninger. 

Internasjonalt visste man i 1920-årene mye om forekomsten av silikose og hvor farlig kvartsstøvet var. Men hos oss mente man da at silikose var ytterst sjeldent og at forholdene ikke lå til rette for «pådragelse av denne sykdom». Dette til tross for at vi hadde flere virksomheter, gruver, porselensfabrikker, støperier og smelteverk, der man håndterte kvarts. 

Silikosesaken ved Arendal Smelteverk, som blyforgiftningen ved Marinens hovedverft i Horten, lærer oss hvor viktig det er å ha arbeidsmedisinsk og yrkeshygienisk kompetanse, et lovverk som ivaretar helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet og et uavhengig arbeidstilsyn til å kontrollere at loven etterleves.

Kilder: 

Eydehavnportalen: //www.aaks.no/Eydehavn/Eydehavnmuseet/

Harald Berntsen: Trekk av Stokkens historie, ca. 1600-1962. Oslo 1980.

Tidsskrift for Den norske legeforening. Årgang 2006, nr. 13-14